Sakset/Fra hofta

Den politiske situasjonen i Libya etter Ghaddafi er for å si det mildt kaotisk og uoversiktlig. Det finnes en slags regjering i Tripoli under ledelse av statsminister Fayez al-Sarraj som støttes av FN, men den anerkjennes ikke av nasjonalforsamlingen i Tobruk. Den kontrollen som måtte utøves av de rivaliserende maktblokkene på sine respektive territorier, er uansett svært begrenset i et hjørne av verden som preges av vold, anarki, korrupsjon og klanstrukturer. Få om noen statlige funksjoner fungerer.

Den italienske regjeringen gjør ikke desto mindre forsøk på å arbeide med den FN-støttede regjeringen med sikte på å begrense skadevirkningene av anarkiet på Italia – og dermed også resten av Europa. Fayez al-Sarrajs nestkommanderende Abdulsalam Kajman er i disse dager på offisielt besøk i Roma for å følge opp et felles arbeidsnotat blant annet om migrasjonsproblemet med Paolo Gentilonis regjering, og i den forbindelse er han blitt intervjuet av Paolo Valentino i Corriere della Sera.


Abdulsalam Kajman. Foto: Twitter (utsnitt)

«Mens vi snakker sammen, finnes det helt sikkert grupper av migranter som er i ferd med å nå kysten av Italia», sier Kajman innledningsvis.

Disse ordene har han i behold. Omtrent samtidig opplyser Reuters at 484 migranter nylig er blitt plukket opp i en operasjon koordinert av den italienske kystvakten i Middelhavet, mens sju er funnet døde. Farkostene var fire gummibåter, skriver La Repubblica. Sammenlignet med i fjor har trafikken langs den sentrale middelhavsruten økt med 40 prosent.

«Dette vil ikke ta slutt med mindre det inngås en avtale om hvordan sydgrensen av Libya skal sikres og stabiliseres», fortsetter Kajman. Det behøves fullt internasjonalt samarbeid, legger han til. Den italienske kystvakten vil at libyerne stanser migrantbåtene, men han sier det behøves en samlet strategi. Den økonomiske situasjonen i Libya frister mange ungdommer til å arbeide for menneskesmuglerne, også ved sydgrensen av landet.

Prøver Kajman å bruke evnen til å stanse migrantene til sjøs som forhandlingskort eller utpresningsmiddel for å få italienerne til å betale den oljerike staten for andre ting? Den libyske kystvakten demonstrerte som vi husker den evnen for få dager siden. Og vil de pengene i så fall gå til sitt rette formål i et av verdens mest korrupte land? Italienerne, som vet hvordan korrupsjon fungerer og som har en naturlig skepsis til hvorvidt det er mulig å arbeide med al-Serrajs kabinett, unnlater selvsagt ikke å stille seg slike spørsmål, men utad gjør man uansett gode miner.

Corriere della Sera: Er migrasjonstrykket en sjanse til å drive økonomisk kriminalitet?

Abdulsalam Kajman: Ja, dessverre. Og det eneste man man gjøre for å komme dette usunne fenomenet til livs, er å skape muligheter for ærlig arbeid. Avtalen om forsoning mellom to viktige stammer i sør, tubuene og tuaregene, som ble undertegnet her i Roma, begynner å få positive virkninger på bakken. Virkningene er delvis blitt opphevet på grunn av væpnede sammenstøt, men en ny og forsonlig tone begynner å gjøre seg gjeldende, og dette vil helt sikkert gjøre det enklere å bekjempe den illegale migrasjonen. Men sikkerhet og økonomisk utvikling er to sider av samme sak.

Fred mellom to stammer i Sahara er en skjør garanti for Europa yttergrense. Hvorfor kan ikke europeerne gjøre jobben selv? Man innser også at den skjøre garantien gis mot hard valuta. Hvorfor betale for noe man ganske sikkert ikke vil få?

Valentino innvender at det er få utsikter til slutt på det libyske kaoset. Etter Kajmans oppfatning er oppskriften flere overenskomster mellom stammer, som det internasjonale samfunnet må støtte opp om. Libya trenger hjelp fra andre med mer administrativ erfaring, poengterer han.

Det er tilsynelatende ikke så mye Libya klarer på egenhånd:

Kan De gi meg et eksempel? Hva er det mer konkret det internasjonale samfunnet må gjøre?

Som jeg alt har sagt til statsråd Minniti, har vi for eksempel fått 20 tonn medisiner i gave av tyrkerne, men disse må transporteres til Sør-Libya og distribueres der. Minniti har sagt at Italia er rede til å sende feltsykehus, men også andre EU-land må hjelpe til. Situasjonen er kritisk, sommeren står for døren, antall migranter kommer til å øke, vi har perioder med totalt brudd i strømforsyningen i store deler av landet […]

Regjeringen i Libya kan ikke ordne opp i disse presserende tingene alene, avslutter Kajman: Landet kan ikke overlates til seg selv.

Problemet er og blir at det arbeidet som europeerne ikke gjør, må gjøres av libyerne, som aldri har hatt et fungerende sivilsamfunn. Hvordan skal det skje i fravær av noe som ligner en rekolonisering som europeerne ikke har energi til, og de libyske maktpersonene ikke ønsker?

I denne hengemyren står valgene kun mellom dårlige alternativer.

Og i den ikke altfor rasjonelle påvente av at noen av de dårlige alternativene skal gi gode resultater, unnlater Europa å bevokte sin yttergrense – samtidig som den i praksis vurderes flyttet til Sør-Libya. Det er neppe mange europeiske familier som styrer sin husholdning like dårlig som de europeiske toppolitikerne styrer sin verdensdel. Hvordan skal de redde Libya hvis de ikke kan holde orden i Europa?

 

Corriere della SeraReutersLa Repubblica