Nytt

En fregatt tilhørende den italienske marinen. Foto: Wikimedia Commons.

 

Libyas internasjonalt anerkjente statsminister Fayez al-Sarraj har i et brev til den italienske regjeringen datert 23. juli anmodet Italia om militær bistand til å patruljere sitt eget territorialfarvann med sikte på å stanse migranttrafikken ut fra det nordafrikanske landet, skriver Corriere della Sera.

Det forventes allerede at Italia foruten seks skip og mellom 500 og 1000 mann vil sette inn både rekognoseringsfly, helikoptere og droner under oppdraget. Kommandoen av oppdraget er planlagt delt mellom Libya og Italia. Men først behøves politisk klarsignal. Italias newspaper of record antyder at regjeringen vil behandle al-Sarrajs forespørsel allerede fredag, slik at parlamentets samtykke kan innhentes før sommerferien.

Den libyske henvendelsen kommer i kjølvannet av et langvarig diplomatisk arbeid, hvor Italias statsminister Paolo Gentiloni og innenriksminister Marco Minniti har forhandlet med Libyas regjering. Hvis alt går som planlagt, får med andre ord Italia en hånd på rattet i kontrollen av Libyas yttergrense – en løsning som er vanskelig å oppnå hvis man overlater alt til en ufungerende tribal stat.

Modellen som skal benyttes er den samme som under Operasjon Alba, som i 1997 lyktes med å stanse migrasjonsstrømmen fra Albania til den søritalienske regionen Puglia. I dette tilfellet blir det ingen aksjoner på land

Etterretninger må man likevel innhente:

På land skal det likevel settes inn en spesialtropp som under koordinering med den libyske kommandoen skal veilede operasjonene til havs

De italienske skipene skal stanse fartøyene som forsøker å forlate libysk territorialfarvann. Ved eventuelle faresituasjoner skal de bistå migrantene med å komme tilbake til den libyske landjorden. På denne måten håper man å henvise NGO-ene til sidelinjen.

Sammenligningen med Albania i 1997 vekker ubehagelige minner, ikke så mye på grunn av Operasjon Alba, men det som skjedde like i forveien: En italiensk korvett kom den 28. mars 1997 i skade for å senke skipet Katër i Radës, som var stjålet av menneskesmuglere i Albania og var på vei til Italia med 81 ulovlige migranter, under et forsøk på å avskjære fartøyet i Otranto-stredet.

Det er likevel ingen tvil om behovet for grensekontroll, og man kan spørre seg hvorfor et slikt skritt ikke ble tatt for lenge siden. Noe av forklaringen er trolig å finne i Italias fortid som kolonimakt i Libya. Til å være en stormakt er italienerne uvanlig tilbakeholdne med å vise militære muskler utenfor eget territorium, hvilket også gjenspeiler en slags pasifisme i grunnloven fra 1947, hvor militær maktbruk avvises som middel til løsning av internasjonale konflikter – en formulering man lett kunne forstå to år etter fascismens fall, men adskillig vanskeligere i dag.

Italia spiller uansett etter internasjonale regler. For det italienske militære personellets vedkommende forventes de rettslige sidene å ivaretas i samsvar med NATOs SOFA-modell, som gir størst mulig immunitet mot lovene i utlandet.

 

Corriere della SeraThe TimesDaily Mail (AFP)