Sakset/Fra hofta

Stillbilde: YouTube

 

Douglas Murrays uunnværlige bok «The Strange Death of Europe» – som i midten av mai vil bli utgitt på norsk av Document med tittelen Europas underlige død – utgis i disse dager på fransk av forlaget L’artilleur, etter å ha kommet ut på tysk hos FinanzBuch Verlag sist måned.

I forbindelse med utgivelsen i Frankrike gav forfatteren den 20. april et eksklusivt intervju til Alexandre Devecchio i Le Figaro, den ene av landets to newspapers of record (sammen med Le Monde). «Et vekkerop» om et Europa «på vei mot oppløsning» blir boken kalt av den franske avisen, som sammenligner Murray med Éric Zemmour – en fransk forfatter og journalist som ikke er ukjent for Document-lesere.

Le Figaro har blant annet merket seg at Murrays verk i flere måneder var å finne på bestselgerlisten for sakprosa i Sunday Times:

Le Figaro: Boken Deres, «The Strange Death of Europe», har vært en stor suksess verden rundt. Hvordan forklarer De det?

Douglas Murray: Etter min oppfatning ser folk de samme tingene overalt, og de bekymrer seg om de samme fenomenene. Likevel blir uroen deres og selv de mest legitime spørsmålene deres systematisk undertrykket. Men når noen gjør ordentlig rede for det mange tenker på med solid dokumentasjon, gir ordene alltid gjenklang.

Folk blir altså ikke hørt av sine representanter. Ikke desto mindre innrømmer disse privat at de er enige med Murray:

De ble overrasket over reaksjonen på boken hos mange politikere. Disse hadde for eksempel ingen betenkeligheter med å akseptere konklusjonene Deres.

Som alltid er virkeligheten én ting og det som kan uttrykkes politisk en annen. Jeg har snakket med flere tjenestepersoner i Frankrike og mange andre steder på kryss og tvers av kontinentet, og privat har de gitt meg uhyre sterke vitnesbyrd om ting som angår innvandring, integrering og sikkerhet. De kjenner problemene vi alle står overfor. Men offentlig sier de noe annet. Hvorfor det? Fordi det å se disse utfordringene i øynene krever en innrømmelse av at flere generasjoners politiske beslutninger Europa rundt har vært historiske tabber eller resultater av total inkompetanse.

Murrays vitnesbyrd er til forveksling likt det Jean Raspail forteller om i forordet til 2011-utgaven av «De helliges leir» – i Documents norske utgivelse gjengitt som etterord: I privat korrespondanse med forfatteren viste selv representanter for venstresiden en helt annen forståelse for migrasjonens drama enn de gjorde offentlig.

Men dette spillet er snart slutt, mener Murray:

Det letteste politikerne kan gjøre, er å utsette spørsmålet, avslutte diskusjonen og forfølge dem som sier sannheten. Men dette er ingen god langsiktig strategi. Status quo vil kanskje holde i en valgperiode eller to ennå, men ikke lenger.

Er antirasismen på avveie? spør Devecchio. Antirasister er som regel rasister, slik antifascister nesten alltid er fascistiske, svarer Murray. Problemet er at de ødelegger språket:

Hvis man misbruker ord som «rasist» og «nazist», vil disse ordene høyst sannsynlig ikke lenger være til nytte den dagen man kunne trenge dem. Mitt spørsmål til «antirasistene» er dette: Kan en franskmann eller en brite som ser at nabolaget og samfunnet hans forandres radikalt, være lei seg eller uttrykke motstand mot dette uten å bli stemplet som rasist? Hvis svaret er «nei», er vi virkelig ille ute.

Vi er altså ille ute. Som eksempel nevner The Spectators medredaktør grooming-sakene i hjemlandet, som har vært avdekket i Telford, Rotherham, Rochdale, Oxfordshire og flere andre steder, hvor pakistanske menn har gjengvoldtatt sårbare engelske piker, ofte svært unge:

Storbritannia har tiet om disse tingene i årevis. Det skyldes delvis denne feige formen for høflighet som finnes overalt, men den er spesielt utbredt hos oss. Men det skyldes også at disse redselsfulle sakene har alle kjennetegnene til avskyelige rasistiske forbrytelser, og ingen ville at det skulle bli kjent. Det er en hel klasse av lokale tjenestepersoner, politifolk og politikere som har sviktet.

Avisen konstaterer at fremveksten av islamismen etter forfatterens mening skyldes et sammenbrudd i innvandringspolitikken og en katastrofal integrering. Men ingenting blir gjort.

Var ikke angrepsbølgen som rammet England i 2017, en vekker for den politiske klassen?

Jeg har gitt opp det håpet. Etter attentatet ved London Bridge i fjor sa Theresa May at «nok er nok», men det betydde ingenting. Hva har hun gjort siden? Alle politikerne er tilfreds med ulne byråkratiske planer som løsninger på et mye dypere problem. Etter rent legale kriterier skulle minst én av attentatmennene ved London Bridge aldri ha vært i Storbritannia. Selvmordsbomberen ved Manchester Arena skulle aldri ha vært i Storbritannia. Den unge mannen som la igjen en bombe på undergrunnen i London sist september, skulle aldri ha vært i Storbritannia. Man skulle tro at slike ting var blant sakene til behandling. Men det er de ikke. Idet neste angrep finner sted, sier politikerne at våre samfunn alltid har hatt sikkerhetsproblemer. Men den islamske terrorismen er et importert problem, og den importen er politikernes direkte ansvar.

Terrorismen er imidlertid bare ett problem, og ikke det største:

Det sentrale spørsmålet vi bør stille oss, er: Hvem er Europa for? Er det et mulig hjem for hele verden? Eller for alle som lever sitt liv der? Hvor er i så fall de europeiske folkeslagenes hjem? Vi har glidd inn i en merkelig forståelse, hvor vi antar at resten av verden vil forbli som den er, mens Europa vil bli et slags FN. Denne tankegangen dominerer våre lederes beslutninger, som tas i strid med ønsket som hele tiden uttrykkes av Europas folk. I det lange løp mener jeg at denne totale forandringen, denne oppsplittingen og ghettoiseringen av vår verdensdel utgjør en mye større eksistensiell trussel enn terrorismen.

Murray viser ingen nåde med Sverige, hvor både politikere og journalister fornekter virkeligheten:

Ingen har en politisk klasse som er så latterlig fryktsom, selvsensurerende og selvvalgt blind. Jeg besøkte forstedene og så nabolag invadert av kriminalitet, gjenger, voldtekter og granatangrep. Nesten alle journalister følger den offisielle linjen og drøvtygger de samme løgnene. De ser ut til å tro at jobben deres er å holde de dårlige nyhetene så langt borte fra offentligheten som mulig. Så akkurat som i Tyskland må folk lære seg å lese nyheter med en slags intern dekoder, slik man gjorde under kommunismen.

Forfatteren forklarer Europas prekære tilstand blant annet med et utbredt selvhat, men hos ham er det ikke den følelsen som dominerer:

Jeg hopper av bussen når den kjøres av folk som vil utslette seg selv. Jeg elsker Europa, og alt tatt i betraktning synes jeg vi er svært heldige. Vi har skapt en kultur uten sidestykke med rettigheter som verden aldri har kjent. Jeg blir av og til spurt om jeg er patriot. Jeg synes ikke det er noe godt spørsmål. Jeg tenker ikke over tingene på den måten. Det jeg føler, er takknemlighet. Jeg er takknemlig for det vi har arvet, og jeg synes at jeg må ta vare på det og gi det videre.

Uten å nevne navn børster Murray her støvet av Edmund Burke (1729–1797), som i «Betraktninger over revolusjonen i Frankrike» formulerte den konservative grunnholdningen som en pakt mellom de døde, de levende og de ufødte. Burke er derimot navngitt i boken, og forfatteren henviste også til ham under sin tale ved David Horowitz Restoration Weekend i Palm Beach, Florida, den 1. desember 2017, hvor han før spørsmålsrunden presiserer at Europas skjebne fortsatt ikke er beseglet, slik boktittelen hans varsler om.

Men det er altså en hel masse mennesker som er nødt til å miste jobben før man kan håpe på bedre tider:

Både regjeringen, universitetene og annet ledes av mennesker som ikke vil gi det som er bra videre, men snarere erstatte det.

I boken fastslår Murray at Europa er fortapt hvis det ikke er i stand til å verdsette sine kristne røtter. Men det er ikke noe særlig hjelp å få av Guds bakkemannskap. Det må stå sin prøve:

Noen mener at en renessanse for Europa nødvendigvis må omfatte en gjenoppblomstring av kristendommen. Men kirken er sterkt i favør av å ønske migranter velkommen …

Det er helt sikkert at vi ikke vil klare å bevare det vi har ved å strides med våre røtter. Og det å påstå at kristendommen ikke er i hjertet av det som gjør Europa til hva det er, viser en skrekkelig uvitenhet. Men De har rett. Måten kirken – ikke bare romerkirken, men også Nord-Europas protestantiske kirker – har opptrådt på gjennom denne krisen, har vært svært problematisk. Noen, særlig protestantiske kirker, har i det store og hele erstattet troen på Gud med en tro på venstreekstrem sosial aktivisme. Paven har fullstendig uholdbare oppfatninger, selv om jeg forstår hvorfor han fremmer dem. Kanskje han fyller en av kirkens roller på den måten, men den må motsies av politikere og andre, som må si veldig tydelig: «Vi vil gjerne redde hele verden, men faktum er at vi ikke kan det. Og hvis vi fortsetter på denne måten, vil vil aldri redde Mogadishu, men snarere begynne å se ut som den byen.»

Boken drøfter også forandringene i Europas politiske landskap som følge av omveltningene. Murray peker på den nye østerrikske koalisjonsregjeringen som kanskje det mest betydningsfulle som har skjedd den senere tiden.

Vil De si at «populismen» gjør situasjonen verre, eller er den snarere en del av løsningen?

De dominerende politiske strømningene vil fortsette å lide nederlag helt til de griper fatt i europeernes legitime bekymringer. Hvis den politiske klassen ikke svarer på folks bekymringer, vil ekstremistene før eller senere vinne frem. Hvordan kan en europeer vise uro over retningen samfunnet går i? Uansett hvordan han gjør det, og særlig hvis han ikke har doktorgrad, vil han bli omtalt som rasist og fremmedfiendtlig. Og hvis han stemmer på et «dårlig» parti, vil han bli avskrevet som «populist». Men det virkelige problemer er klart: Flere generasjoner av politiske ledere har forandre våre samfunn fundamentalt uten folks samtykke, og sågar i strid med deres ønske. Er det ikke på tide å innse dette og gjøre noe med det, istedenfor å finne nye måter å fornærme folk på?

Murray vil ikke synge med i koret som fordømmer østeuropeerne:

Hva betyr det at Orbán vinner for tredje gang på rad?

Det er mange som kritiserer Viktor Orbán. Men spørsmålet er veldig enkelt: Hvem hadde rett i 2015? Orbán eller Merkel? Sistnevnte ble straffet av velgerne, og nå er AfD det største opposisjonspartiet. Det at Orbán nekter å være med på sammenbruddet av grensene i Europa og opphevelsen av alle regler for migrasjon, gjenspeiler ønskene hos et overveldende flertall i den ungarske befolkningen. Det er uhyre arrogant hvordan politikere og kommentatorer Europa rundt tillater seg å refse Orbán, som gjør det folket hans vil. For noen uker siden så jeg et bilde at ham mens han leste den ungarske utgaven av boken min. Jeg er blitt fortalt at dette kunne få presidenten deres fra å lese den franske utgaven. Jeg håper ikke det!

Hvem er egentlig mest demokratisk? Er det statslederen som gjør det folket vil, eller de som kjemper med nebb og klør for ikke å måtte gripe fatt i deres største bekymringer? Og hvem er mest autoritær? De som regjerer et land i tråd med folkeviljen, eller de som vil gjøre alt de kan for å overkjøre en slik regjering?

Svarene gir seg selv, Orbáns feil til tross, og en intellektuell av Douglas Murrays kaliber ser det lett.

Østeuropeerne vet fremdeles at friheten kan bli tatt fra dem, skriver forfatteren. Selv har han tatt på seg oppgaven med å forklare det for sløve vesteuropeere som befinner seg i et åndelig mørke. Vi må alle håpe at han lykkes med sitt foretagende.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!