Sakset/Fra hofta

Europas demografiske omveltning og den ledsagende islamiseringen har lenge pågått med stilltiende samtykke fra Europas tradisjonelt dominerende partier til høyre og venstre. Verdensdelens forskjellige kirkesamfunn har også vært ettergivende, og på den måten sluttet seg til politikken i det Oriana Fallaci med et uærbødig uttrykk kalte «trippelalliansen», som overlater Europa til sin skjebne.

Det er velkjent at det finnes brede lag internt i Den katolske kirken som ser med dyp skepsis på utviklingen, og gjerne vil motvirke den. Men talsmenn for denne retningen har gjerne fremmedgjort hovedstrømmen ved forskjellige salattråkk, som den gangen Kölns tidligere erkebiskop og kardinal Joachim Meisner sa om karismatisk katolske familier at hver eneste av dem var verdt tre islamske.

christoph-schoenborn

Den kanskje sobreste blant de fremtredende representanter for romerkirken som har tatt til motmæle mot islamiseringen, er Wiens erkebiskop og kardinal Christoph Schönborn (f. 1945, bildet). I september i år gikk han ut og advarte mot «islamsk erobring av Europa», og nylig uttalte han at Europa har tatt imot et for stort antall migranter.

Schönborn er elev av pave emeritus Joseph Ratzinger, som også viste større spirituell motstand mot islam enn både sin forgjenger og etterfølger i embedet. Han er blitt nevnt som en mulig pavekandidat, men slike spekulasjoner har tradisjonelt spilt i disfavør av vedkommende. Schönborn har også fått pepper for islamuttalelsene. I hvilken grad han vil insistere på dem, kan anses som en slags temperaturmåler for hvor mye kirken vil stå opp mot islam.

Et intervju som Conny Bischofberger gjorde med ham i Østerrikes største avis Kronen Zeitung den 31. desember 2016, kan i så måte tjene som en pekepinn. Et hovedinntrykk er at kardinalen ikke akkurat oppgir sine standpunkter, men han forsvarer dem heller ikke særlig iherdig.

Avisen vil først snakke om internasjonal politikk:

Kronen Zeitung: Deres eminense, et vanskelig år har tatt slutt. Hva ber De om for 2017?

Christoph Schönborn: Om at vi ikke kaster bort hverdagen på meningsløsheter, men snarere besinner oss. Om mer ro, mer stillhet, mer ettertenksomhet. Færre slagord! Om at vi snakker mindre og lytter mer.

Brexit, Trump, valget i Østerrike som aldri tok slutt – hvordan lyder Deres oppsummering?

Brexit mener jeg var en ulykke, for europeisk samarbeid er uten sammenligning bedre enn europeisk konflikt, som vi har lidd under i århundrer. Når et gjelder valget i USA, må jeg ærlig talt si at jeg ikke vet om Clinton ville virkelig ha vært noen bedre løsning, ei heller vet jeg om Trump er noen stor ulykke. Man ristet også på hodet av Ronald Reagan da han ble valgt: Herregud, en skuespiller fra California! Men Reagan var absolutt en av de beste presidentene USA noen gang har hatt. Så man bør ikke dømme for raskt. Det gjelder Trump, og det gjelder alt annet.

Bischofberger konstaterer at kirken har blandet seg inn i innvandringspolitikken:

Det ble snakket mye om polarisering i året som er gått. Er ikke egentlig Den katolske kirken også polarisert? I kjerneland av katolisismen har offisielle representanter for Kirken uttalt at de slett ikke er enige i sine respektive regjeringers innvandringspolitikk.

Det finnes absolutt en spenning der, et felt mellom tilbakeholdenhet og engasjement. Man må være klar over at de enkelte landene har forskjellig historie og derfor ulike erfaringer. Italia er med sin geografiske plassering nå innfallsport for hundretusener av båtflyktninger. Tsjekkia er derimot en innlandsstat uten grenser mot landene som flyktningene kommer fra. Der har man også flere tiår med kommunisme bak seg, og landet er traumatisert av disse erfaringene. I Østerrike har vi hatt gode erfaringer med flyktningene som har kommet de siste 40-50 årene – fra Ungarn, fra Tsjekkoslovakia i 1968, fra krigen i Bosnia i det tidligere Jugoslavia. Vi har svart med stor generøsitet på flyktningenes nød, men denne gangen har vi vel blitt overbelastet, for svært mange flyktninger ville til Østerrike eller Tyskland, og ikke til Ungarn, Tsjekkia eller Polen. Du ønsker seg til Østerrike. Dette tjener Østerrike til ære, men utgjør også et problem for landet. I fjor var tallene ganske enkelt dramatisk høye. I mellomtiden er det blitt mye roligere. Det avgjørende spørsmålet vi står overfor i Østerrike nå, er integreringen av flyktninger.

Jesus Kristus sa: «La din tale være ja, ja — nei, nei, for det som er mer enn dette, er av det onde.» Kardinalen ser ikke ut til å mene at det prinsippet gjelder for politiske saker. Som geistlig melder han litt pass i vanskelige spørsmål:

Var det rett å treffe lovmessige tiltak, som for eksempel maksgrensen?

Jeg tror ikke at man kan svare ja eller nei på det. Det er som med den garanterte minstesikkerheten. De tyske delstatene reagerer ulikt. Jeg tror simpelthen at vi her befinner oss i et stort sosialt spenningsfelt, hvor det – som alltid ellers i livet – ikke handler om svart eller hvitt. Et velkjent tysk kansler har sagt at «det er veldig komplisert», og det er det virkelig. På den ene siden må man ganske riktig treffe rettslige tiltak, men siden det uansett dreier seg om mennesker, deres opplevelser og livshistorie, bør man på den annen side være fleksible og humane i anvendelsen av reglene.

Kardinalen går langt i å relativisere problemene som menneskestrømmen fører med seg, og ser ikke ut til å forstå hverken fenomenet overrepresentasjon eller det at et velferdssamfunn bygger på en nokså delikat balanse mellom dem som yter og dem som nyter:

Flere flyktninger misbruker gjestfrihetens lover, andre blir kriminelle. Hva ender toleransen, barmhjertigheten og nestekjærligheten opp med?

Det den også ender opp med for østerrikske statsborgere. Kriminalitet er kriminalitet. Og som med folk i Østerrike, finnes det også blant flyktninger mennesker som driver trygdemisbruk. Men det ville ikke være riktig å generalisere fra dem til alle flyktninger. Man sier da heller ikke at Østerrike er et land av kriminelle fordi 1000 varetektsfanger skal opp for retten i Wien. Det finnes forbrytere blant østerrikere, og det finnes forbrytere blant flyktninger, det er ingen forskjell.

Avisen tar omsider opp igjen islamspørsmålet. Erkebiskopen stiller opp en slags moralsk ekvivalens mellom kristne og muslimer:

I september advarte De om at mange muslimer ønsker å erobre Europa. Kommer islam til å erobre Europa? Og kommer vi til å forspille våre kristne verdier?

De kristne verdiene retter seg naturligvis mot oss, og ikke mot muslimer. Jeg vil si det slik: Tyrkia var i sin tid fullstendig kristent, altså før landet ble erobret av tyrkerne. Lilleasia var et gjennomkristnet land. Som kristen skulle jeg selvsagt gjerne sett at Midtøsten ble kristent, slik det en gang var, eller Nord-Afrika. Nord-Afrika var i sin tid fullstendig kristnet. Naturligvis ønsker jeg ikke dette bare fordi kristendommen er min religion, men fordi den til tross for alle feil som har skjedd, er en god religion. Så jeg kan ikke skylde på muslimene hvis de ønsker at Europa skal bli islamsk. Det er ikke mitt problem.

Slutten på svaret setter en litt ut. Det er kanskje ikke hans problem fordi han lever beskyttet. Men hvor er den pastorale omtenksomheten for de mindre heldige plutselig blitt av?

Det blir verre: Schönborn ser på sin egen kirke med sosiologens blikk – altså tilskuerens snarere enn deltagerens:

Er De ikke redd for at Stefansdomen en dag kan bli til Stefansmoskeen?

Naturligvis ønsker jeg at Stefansdomen forblir en levende kristen kirke – et sted for bønn, og ikke bare en turistattraksjon for fem millioner mennesker pr. år. Men vi har allerede 200 islamske bønnesteder i Wien. I Spania har vi moskeer som er blitt katedraler, og vi har, som i Damaskus, hvor døperen Johannes er begravd, katedraler som nå er moskeer. Og i India har vi hinduistiske templer som tidligere var moskeer, og motsatt. Det at religioner konkurrerer med hverandre, er like gammelt som selve verden. Jeg er glad for at muslimer fritt kan utøve sin religion hos oss, men jeg skulle også ønske at kristne fritt kunne praktisere sin religion i Saudi-Arabia og i andre land med muslimsk flertall.

Selv i romerkirkens øverste rekker hersker det altså en slags dvask økumenisme, hvor man tilsynelatende har glemt misjonsbefalingen. Kardinalen ser ut til å forberede seg på en underkastet dhimmi-tilværelse på kirkens vegne.

Schönborn er på sitt beste når han sier at islamiseringen handler like mye om oss selv som muslimene. Hva gjør vi selv?

Forstår De at mange er bekymret for islamiseringen?

Vi må spørre den andre veien: Hva gjør dere for kristningen av Europa? Det gir ingen mening å være redd for islamiseringen av Europa hvis man ikke selv bidrar med noe til at Europa forblir kristent. Men, det er klart, når den ene kirken etter den andre i Nederland blir solgt og omgjort til supermarkeder, når supermarkedene altså er viktigere enn Europas kristne røtter, bør vi ikke bli overrasket over at Europa blir avkristnet. Men det er ikke muslimenes feil.

En ateist ville åpenbart være uenig i at det er meningsløst ikke å motvirke islamisering med kristendom. Men man kunne tenke seg at utfordringen går til dem også. Vi lever i verdienes pluralisme, og feltet er åpent. Måtte den beste vinne. Så hva gjør dere for at muslimer skal bli ateister?

Men kardinalen ser det naturligvis fra en kristen synsvinkel:

Hvordan kan vi forhindre det?

Spørsmålet er om vi østerrikere og europeere virkelig står for de kristne verdiene som gjorde Europa stort, eller om vi til syvende og sist ikke kunne bry oss mindre. Dette begynner slik: Er det viktig for oss at det gis religionsundervisningen i skolen? Er det viktig at kirkene ikke bare er museer, men snarere steder for bønn? Hvis vi ser at moskeene er overfylte og kirkene dårlig besøkte, kan vi ikke anklage muslimene for at de ønsker å islamisere Europa. Vi må snarere anklage oss selv for at vi ikke gjør nok for å beholde et kristent Europa.

Schönborn er overraskende nok tilbakeholden med å kritisere islamske uskikker:

Flere ting ved den muslimske livsstilen er ikke kompatible med våre verdier og grunnleggende rettigheter. Stikkord: æresdrap, tvangsekteskap, terrorisme. Er kirken sterk nok til å takle dette?

Dette er i utgangspunktet et spørsmål for sivilsamfunnet. Det finnes utvilsomt ting som ikke er forenlige med menneskerettighetene. Naturligvis ble noen også giftet bort hos oss tidligere. Men det at det finnes lovbestemte grenser, det at ingen skal tvinges inn i ekteskap, er det globalt gyldige menneskerettscharterets erobring. Det at æresdrap absolutt må avvises, er også klart. Men også hos oss ble det en gang holdt dueller. De ble lenge ansett som æresoppgjør, og ble ikke straffet med fengsel.

Det virker svært underlig å relativisere ensidig vold og maktovergrep med dueller for flere hundre år siden mellom noenlunde jevnbyrdige parter. Han overlater saken til sivilsamfunnet, som han også gir æren for fremskritt. Igjen stikker han litt fra det politiske ansvaret på kirkens vegne.

Er Schönborn tøff bare når det passer ham? Han er i alle fall, som så mange andre, gjenstand for det Pascal Bruckner kaller «botferdighetens tyranni», enda han i kirkelig sammenheng er å regne som en hauk, om enn en sober sådan:

Det De vil si, er at vi ikke alltid bør rette pekefingeren mot de andre, men snarere se på vår egen historie?

Ja, nettopp. Og dessuten sette vår tålmodige lit til at utvikling er mulig. Jeg setter min lit til at noe også forandrer seg i den islamske verden, der ser jeg et stort potensial.

Man skulle tro det var sarkasme, hvilket grunnlag finnes for å stille forhåpninger noe slikt? Hva er det i islams læregrunnlag og historie som kan underbygge det?

Schönborn ser ut til å mene at islam vil feie for sin dør hvis kristendommen gjør det samme:

Erkebiskop Lackner har sagt at «et trossamfunn er også ansvarlig for ting som skjer i dets navn». Er De enig?

Ja, ubetinget. Akkurat som Den katolske kirken måtte ta kollektivt ansvar for overgrepssakene, gjelder tilsvarende også for andre trossamfunn. Etter det forferdelige angrepet i Kairo, hvor 23 koptiske kristne ble drept og mer enn 50 skadet, noen av dem alvorlig, tok den mest høytstående muslimen i Egypt, sheikh al-Azhar, helt klart avstand fra terrorhandlingen. Han sa: «Dette er ikke forenlig med vår religion.» Dette skulle vi også ønske oss med all tydelighet fra det islamske samfunnet, og delvis har det også skjedd – altså ikke bare en klar avstandtagen fra terroren, men også for å bringe klarhet i at den ikke kan skje i Guds navn.

Ingen vold i Guds navn? Så hva gjør man med sverdversene? Skal muslimske lærde ta avstand fra Muhammeds eksempel?

Kardinalen er litt nølende til fullt ut å forsvare tidligere uttalelser:

«I øyeblikket har terroren et islamsk ansikt» – ville De ha sagt den setningen om igjen?

De fleste terrorangrepene har i det siste vært forbundet med ropet «Allah er stor». Dette er et problem. Men jeg sier også at religioner alltid står i fare for at terror utøves i deres navn. Bare tenk på protestantene og katolikkene i Nord-Irland, som drepte hverandre – og det i religionens navn.

Sammenligningen med interne europeiske konflikter er litt underlig. Schönborn ignorerer at vi denne gangen står overfor en annen sivilisasjon – som vi ikke forstår, mens den forstår vår egen og dens svakheter litt for godt. Kardinalen ignorerer også den demografiske faktoren. Kvantitative resonnementer er åpenbart ikke hans sterke side.

Schönborn får seg ikke til å ta stilling til politiske spørsmål. Det er i tråd med toregimentslæren. Men gitt at andre i kirken gjør det, burde han ikke i det minste ha spilt rollen som motvekt? Hvem skal til slutt ha ansvaret for å si sannheten?

Forstår De folk som krever at kriminelle innvandrere må deporteres?

Det kan man ikke kategorisk stille seg til doms over. Man må alltid ta i betraktning: Hvem er dette unge mennesket? Hva er vedkommendes situasjon? Hvilken sjanser har han? Det finnes ikke «ungdommer» og det finnes ikke «innvandrere». Alle disse er snarere mennesker. Personer med sine historier.

Erkebiskopen fremhever Midtøstens kristne som eksempler. Tror han at vi snart vil befinne oss i deres situasjon?

De har ført Den katolske kirken ut av overgrepsskandalene og over i roligere farvann. Hva vil De si er den største utfordringen for Den katolske kirken ved inngangen til 2017?

Håper. Det er et vakkert bilde av den franske forfatteren Charles Peguy som sier: «De tre store dydene er tro, håp og kjærlighet.» Troen og kjærligheten er de to storesøstrene, og håpet er lillesøsteren, men det er lillesøster som trekker de to storesøstrene fremover. Håper trekker fremover. Det gjorde stort inntrykk på meg under min reise blant de kristne flyktningene i Nord-Irak etter påsken 2016. Så mye håp jeg fant hos de fordrevne kristne fra Mosul og omegn i de fem store flyktningleirene! Dette gir styrke. Jeg vegrer meg mot ordtaket «håpet er det siste som dør». Jeg sier alltid: Nei, håpet dør overhodet ikke.

Håpet dør nok ikke, men det må være lov å si at det svekkes en smule av en kardinal som går veldig langt i å forvandle seg fra en løve til en skinnfell. Hvor er lederskapet hos mannen som er nevnt som mulig pave? Han antyder forsiktig noen sannheter, men overlater sivilisasjonskampen til andre.

 

Kronen Zeitung