Da osmanerne banket vennlig på Wiens porter i 1529, bredte islamofobien seg som en steppebrann i Tyskland og selvfølgelig: i det ondskapsfulle Danmark. Og det var det ingen grunn til i det hele tatt, for osmanernes krigshær sto altså utenfor Wien – ikke Berlin og København – og det er tross alt veldig langt derfra til Østerrike.

Professor emeritus ved universitetet i København, Martin Schwarz Lausten, har forsket i dybden av den totalt ubegrunnede islamofobien som herjet Europa i reformasjonstiden, og resultatet kan leses i herr professor emeritusens nyutgitte bok «Tyrkerfrykt og tyrkerskatt» – med undertittel: islamofobi, religion og politikk hos teologer og regenter i reformasjonstidens Danmark.

Lausten har forsket på datidens teologiske tekster i Danmark, og har funnet at samtlige regelrett flommer over av islamofobi. Og det var naturligvis helt ubegrunnet, for Danmark lå jo ikke innenfor tyrkerhærens rekkevidde da denne var opptatt i Wien på dette tidspunktet:

Danske teologer tog i reformationstiden ‘tyrkerfrygten’ til sig og udbredte den til folket på trods af, at Danmark slet ikke lå inden for osmannernes rækkevide.


Forskeren har analyseret afhandlinger, prædikener, salmer og bønnetekster skrevet af professorerne ved Det Teologiske Fakultet og biskoppen på Sjælland. Kirkehistorikeren siger om datidens fokus på ‘tyrkerfaren’:

»Det var et rent importeret problem. Der var ikke nogen, der havde set en muslim i Danmark på det her tidspunkt,« siger professoren og fremhæver, at den osmanniske hær befandt sig langt herfra.

Alt, hvad der skete i dansk teologi efter reformationen, var et ekko af, hvad der foregik i Luthers Wittenberg i Tyskland. De ledende danske teologer var uddannet hos Luther. Og alt hvad de derefter skrev herhjemme i Danmark tog afsæt i Luthers lære, som blandt andet bestod i at fordømme jøder, katolikker, kættere og også den muslimske fjende, som den værste type mennesker.

Islamofobien 1529-style skyldtes i følge Lausten at de kristne i Vesteuropa – uten noen som helst grunn – var bekymret for at deres stater ville bli det neste målet for osmanernes erobringstokt. På ytterst fobisk vis mente man nemlig – også helt uten grunn – at hvis tyrkerne løp landet deres over ende, så ville det være slutten for kristendommen.

Frykten for de muslimske osmanerne kan på ingen måte ha skyldtes det faktum at det Osmanske imperiet hadde vokst uavbrutt på grunn av krigerske erobringer i 230 år, eller at de kort før de stakk innom Wien hadde erobret Serbia og Ungarn. Rett etter det mislykkede kulturmøtet i Wien, falt også Transylvania, Valakia og Moldavia til det Osmanske riket, der de nye makthaverne var så populære blant befolkningen at den redselsfulle Vlad III av Valakia – bedre kjent i rollen som godgutten Dracula – fremdeles har en viss heltestatus fordi han kjempet mot osmanernes herredømme, og det til tross for at han sannsynligvis tok livet av flere landsmenn, barn og kvinner enn det de fremmede osmanerne lyktes med.

Hvordan innbyggerne i Bagdad og det øvrige Perserriket så på osmanernes fremrykking og erobringer sier professoren ingenting om, men med tanke på at datidens kriger ble ført med en fullstendig manglende respekt for Geneve-konvensjonene, kan det hende at perserne ble noe plaget av islamofobiske holdninger underveis de også.

Men kultne kristne fyrster og kirkeledere i de landene som befant seg tett ved krigsfronten i Europa, pønsket ut et grusomt mottrekk: de skrev og prekte i vei om faren som truet fra det islamske øst. Det ble utgitt hauger av bøker med (negative) betraktninger om de tungt bevæpnede tyrkerne som var kommet på høflighetsvisitt til Østerrike. Og selv om Danmark befant seg milevis fra Wien, holdt de seg ikke for gode til å delta i den kristne islamofobien som bredte seg i Vesteuropa – blant annet ved ukritisk å spre tysk propaganda mot osmanernes hærstyrke. Har du hørt på maken til tull? Det var da ikke Danmark som akkurat hadde blitt overfalt?

For eksempel mente kirkefaderen Luther i de første år, at osmannernes erobringer var Guds straf for de kristnes umoralske levevis. Senere mente han, at osmannerne var sendt af Satan selv.

Heller ikke i Danmark holdt teologerne sig tilbage.

»De kopierede fuldstændig de tyske teologers propaganda og fremførte de samme påstande om, at når tyrkerne kom, ville soldaterne eksempelvis voldtage kvinderne og kaste spædbørn op i luften,« siger Martin Schwarz Lausten, som er professor emer. i kirkehistorie ved Afdeling for Kirkehistorie på Københavns Universitet.

Han forklarer, at det skete på trods af, at der reelt set ikke var nogen fare for, at muslimerne ville invadere Danmark, fordi fronten lå helt nede ved Wien. Men de danske teologer kunne ligesom de øvrige europæiske teologer bruge ‘tyrkerfrygten’ til at formane sognebørnene om, at de skulle opføre sig bedre.

Påstanden om at osmanske soldater ville voldta det erobrede landets kvinner og drepe spebarn er selvsagt helt på jordet og kun ett uttrykk for europeernes irrasjonelle holdninger til den muslimske krigsmakten. Alle vet at er det noe soldater i krig ikke gjør, så er det å begå voldtekt og drap på kvinner og barn. Denslags fremferd forekom nesten aldri på 1500-tallet, og er og har vært så sjeldent i krig at fenomenet i dag regnes for så godt som utryddet.

Det er ellers fristende å sammenligne den irrasjonelle islamfrykten i 1500-tallets Europa med den tilsvarende latterlige tyskerfobien som ble svært fremtredende på slutten av 1930-tallet. Ærlig talt; det var vel ikke nødvendig for britene å mase om tyskernes troppebevegelser når det var Polen og ikke Storbritannia som ble annektert? Men avstandene mellom landene var blitt litt mindre på denne tiden da, det skal sies; for eksempel så ikke Aftenposten noen grunn til å skrive fobiske og provoserende ting om nazistene, for på de tider lå dessverre ikke Oslo – og Aftenposten – langt nok fra Berlin.

I artikkelens faktaboks ligger for øvrig opplysningen om at de tolerante osmanerne som regel ikke tvangs-islamiserte kristne i de områdene de erobret. De skulle bare betale en særlig skatt for å få lov til å leve i fred og/eller dyrke sin tro. Denne ordningen har vært så vellykket for den kristne befolkningen i Konstantinopel – som falt til tyrkerne i 1453 – at den kristne minoriteten lever og blomstrer der den dag i dag. Ja, religiøse minoriteter har hatt så gode vilkår under osmanerne at hele 1 prosent av Tyrkias 76.805.524 tunge befolkning i dag har en annen religion enn islam.

Osmanerne kan forresten ha følt seg krenket av tyskernes og danskenes viltvoksende islamofobi og bestemt seg for å vise hvor dum frykten for islam virkelig var, for i 1683 var de tilbake foran portene i Wien igjen. Islamofobiske østerrikere nektet imidlertid å slippe dem inn da også. På dette tidspunktet hadde dansk og tysk – for ikke å nevne østerriksk – islamofobi gått over alle grenser og attpåtil smittet den polske befolkningen, som derfor blandet seg i leken og på uforskammet vis brøt osmanernes dialogisk motiverte beleiring av Wien.

Så upopulære hadde altså den bevisst spredte islamofobien fra Tyskland og Danmark gjort osmanerne blant den jevne europeiske befolkning. Og det enda disse to landene ikke var stormakter, og derfor aldri var permanent truet av det Osmanske rikets ekspansjonstrang. Men hvorfor skulle det absolutt gå ut over de stakkars osmanerne da?

Vel, gutter og jenter, da som nå var det samfunnskrefter som bare brukte folkets ubegrunnede frykt for islam for egne formål: eneveldige, verdslige fyrster for å inndrive skatt fra lite betalingsvillige/-dyktige undersåtter og kristne kirkefyrster for både å skremme befolkningen til å betale tiende til kirken og å tro mer på Gud og Jesus og sånn. De kristne undertrykkerne i Europa misbrukte følgelig folkets frykt for å skaffe seg fordeler, og de gjorde det ved å piske opp hat, frykt og hets mot den fredelige folkegruppen osmanernes soldater straks de satte sin bevæpnede, krigerske fot på europeisk jord.

Det er nok best at du husker på nettopp det neste gang du føler for å gi uttrykk for din manglende sans for islam, for du løper bare undertrykkeres ærend ved å representere et erkereaksjonært, kristent fenomen som uten rasjonelle årsaker plutselig oppsto på midten av 1500-tallet og kulminerte i 1683 – for å vedvare frem til våre dager da islamofobien er mer smittsom og standhaftig enn noen gang. Men nå kan vi gudskjelov ta frem Laustens bok hvor vi får forklart hvor manipulert den europeiske reformasjonstidens frykt for islam faktisk var, og så forsvinner forhåpentligvis nåtidens islamofobi som dugg for solen.

Videnskab: Teologer kopierede islamofobi fra Tyskland