Morgenbladets nye samfunnsredaktør, Lena Lindgren, møtte den 29. april Mattias Gardell på Litteraturhuset for å snakke om «vår» skrekk for tyrkere. Samtalen er publisert i den siste utgaven av Morgenbladet, og er en god innføring i samtalepartnerenes egen politiske diskurs, som de nok ville ha sagt det. Jeg vil heller si det viser de politiske korrektes skrekk for vanlige menneskers sunne virkelighetsoppfatning, og gir slik sett et interessant blikk inn i elfenbenstårnenes tragiske innvirkning på beboernes forstand og virke.

Nå er hverken Lindgren eller Gardell nykommere i denne debatten. Lindgren har lenge sett skjevt på utviklingen i vårt naboland. Ikke bilbrannenes og meningsdiktaturets Sverige, men selvfølgelig det “islamofobe” Danmark.

I artikkelen “Ytringskåtheten”, publisert 26. januar i karikatur-året 2006, er hun forsiktig med å mene noe selv – til det bruker hun sine nennsomt utvalgte intervjuobjekter – men hennes forakt for Jyllandsposten og danskene kommer blant annet til syne i innledningen:

Var det ikke noe med en sommerfugl i Brasil? At når den flakser med vingene kan den sette i gang en tornado i Texas? En journalist i Århus fikk en dårlig idé. Eller var den god? Det var i alle fall i september. At det oppsto en idé. Jyllands-Posten trykket tolv tegninger av profeten Mohammed. Et halvt år senere ble det brudulje i Kairo – noe som igjen har ført til at temperaturen øker i Danmark.

En uke senere, dagen før syriske myndigheter slapp sin muslimske mobb løs på den danske og norske ambassade i Damaskus, kom hennes artikkel “Den danske “hygge”. Her tillater hun seg selv å mene litt mer. Noen sitater:

Disse forskjellene mellom to naboland er i seg selv fantastisk interessant. I Danmark er innvandringsdebatten mer harsk og hatsk – og likevel er nordmenn profilert som de største nasjonalistene, med våre 17. mai-tog, bunader og vestlandsfjorder.

Er ikke dette litt rart?

…Her ligger det Danmark vi er så betatt av. Dansk nasjonalisme har levd i et fruktbart spenningsforhold til kulturradikalismen – Grundtvigs arv har gjort «danskhet» til et vakkert spill mellom raushet og moderniseringsevne. Men som idehistorikeren Ola Fransson sier i siste Ord & Bild: De to har nå skilt lag. Nasjonalismen er blitt redd og reaksjonær og kulturradikalismen har sovnet….

…Og visst er det tendenser til et hardere debattklima. Denne uken så en ny og merkelig allianse dagens lys: mellom «dogmatiske» liberalere – Knut Olav Åmås, John Olav Egeland, Hege Storhaug, Shabana Rheman – på den ene siden, og kristenkonservative på den andre: Magazinet og Carl I. Hagen. Hva disse flankene har å tilføre hverandre utover å forsikringen <feil som trykket, red.anm.> om at Vestens prinsipper er alle andre overlegne, vet vi ennå ikke. Men slike allianser vil ganske sikkert gjøre anti-islamske holdninger mer politisk korrekt…

Religionshistorikeren, professoren, hedningen og x-anarkisten, nå selvforklart “frihetlig socialist”, Mattias Gardell er heller ingen nybegynner i bortforklaringenes kunst. I 2006 ga han ut boken “bin Ladin i våra hjärtan”. Vi lar forlaget og andre kjenninger fra multikulturalismens fyrtårn i Europa stå for beskrivelsen av denne boken:

Låt Gardell för en stund ockupera ljudrummet likt böneutroparna från minareterna så att de aggressiva islamofoberna förstummas och de progressiva krafterna äntligen vaknar.
Åsa Lindeborg, Aftonbladet.

Gardells bok borde vara obligatorisk läsning för alla dem som för vår räkning verkar för demokrati i den muslimska världen och som med ljus och lykta letar efter lämpliga organisationer att samarbeta med. De kommer förmodligen att tänka om en hel del.
Inga Brandell, Svenska Dagbladet.

Annen akt

Nevnes bør også at Gardell som initiativtaker til den svenske avleggeren av “Ships to Gaza”, var med på herostratisk berømte Navi Marmaras ferd mot Gaza. Men, Morgenbladets samfunnsredaktør Lena Lindgren befinner seg åpenbart vel i denne aktivistprofessorens selskap, foranlediget av Gardells siste bok, “Islamofobi”.

– Undersøkelser viser – i likhet med din tese i boken – at skepsis mot muslimer blir mindre når antallet muslimer i et land øker. Tenker du da at islamofobi kan «kureres»?

Kunnskap er aldri feil. Men samtidig: Islamofobi handler ikke om islam, men om våre forestillinger om islam. Islamofobien her i Norden var her lenge før vårt møte med den første muslim, for eksempel. Det islamofobiske kunnskapsregimet finnes på tross av pålitelig informasjon om muslimer og islam – ergo skyldes den ikke islam og kan ikke korrigeres av islam. Og man kan heller ikke si at islamofobi oppstår på grunn av muslimers oppførsel: Akkurat som man ikke kan forklare antisemittisme ut fra hvor «dumme» jøder er, kan man ikke forklare islamofobi ut fra hvor «farlige» muslimer er. Så jeg tror ikke at vi kan «kureres» ved at vi inviterer masse muslimer til å fortelle oss hva islam er. Derimot tror jeg det ligger noe i devisen om at «mangfold kurerer enfold». Den gruppen som viser minst islamskepsis i Sverige, er «unge kvinner som bor i storbyområder». Så tydeligvis: Jo flere muslimer man kjenner, jo vanskeligere er det å opprettholde bildet av at alle muslimer er like. For den måten man kan snakke om muslimer på som stereotyper, kan man ikke snakke om noen annen religion eller befolkningskategori, og komme unna med det i dag.

Det er ikke lett å vite om man skal le eller grate, når man leser slikt. Ikke er det lett å vite hvor man skal begynne heller. Mest tragikomisk er kanskje Gardells påstand om at islamofobien, eller “det islamofobiske kunnskapsregimet” som han kaller det, finnes “på tross av pålitelig informasjon om muslimer og islam – ergo skyldes den ikke islam og kan ikke korrigeres av islam.” Man kunne være fristet til å le og kalle ham en nymodernistisk utgave av Erasmus Montanus, men for meg er det tragiske ved utsagnet langt viktigere.

At en såkalt intellektuell avis, som Morgenbladet pretenderer å være, i et rimelig opplyst land som Norge burde kunne sies å være/kunne ha vært; at avisen lar slikt komme på trykk uten at dens samfunnsredaktør finner det verdt å komme med en eneste motforestilling, kan ikke sies å være annet enn pinlig tragisk, og det ikke bare for avisen.

Boken fikk atskillig hardere medfart av henholdsvis Arne Dvergsdal i Dagbladet og Helene Lindqvist i fritanke.no. Dvergsdal påpeker blant annet at Gardell  ikke nevner med ett ord at en million hvite europeere, blant dem 5000 skandinaviske sjøfolk, ble holdt som slaver i det ottomanskstyrte Nord-Afrika i årene 1500-1800. Lindqvist gir ham blant annet denne: “En av Gardells hovedanklager er hvordan vi ikke-muslimer skjærer alle muslimer over én kam. Det er nesten sjarmerende hvordan han tilsynelatende ikke ser hvordan han selv gjør akkurat det samme i motsatt retning.

Men tragedien har flere akter. Her er en annen:

– Den neste perioden du skisserer opp, er Det osmanske riket, et mektig imperium som varer fra 1299 til 1922, over 600 år – som inkluderer Nord-Afrika, Midtøsten, store deler av Europa, og Tyrkia er hovedsete. Det ble oppfattet som en enorm trussel for den kristne verden. Hvordan artet fiendebildet seg?

– Det første verdenskartet på svensk fra 1541 viser verdensdelen Afrika med et udyr der Muhammeds hode vokser frem mellom hornene, og bak en fjellkjede gjemmer det seg en stor muslimsk hær som står klar til å angripe Europa. Islamofobi er intimt forbundet med fremveksten av skriftkulturen vår. Den aller første boken som ble produsert av Gutenbergs trykkeri, var en Tyrkerkalender, som mante til krig mot tyrkerne.

“Står klare til å angripe Europa”, sier Mattias, sannsynligvis belest nok til å vite at i 1541 intok ottomanerne (eller tyrkerne de mener vi angivelig fortsatt frykter) Buda (de tok Pest i 1529) og omdannet kirken som bærer samme navn som hedningeprofessoren, altså  Mattias-kirken, til byen hovedmoské. I sannhet et paradoks at denne islamapologetiske hedning bærer navnet Mattias, som på  hebraisk betyr “Guds gave”.

Tredje akt

– Og når Det osmanske riket svekkes og faller, blir tyrkerskrekken etterfulgt av en tyrkerforakt.
– Det osmanske riket faller i 1922, men fra og med Krimkrigen i 1853–56 var den osmanske storhetstiden over. Det ble vanlig å omtale Det osmanske riket som «Europas syke mann». Og i de neste årene kommer Europa til å erobre de største deler av den muslimske verden. Det militærteknologiske overtaket, innbiller man seg, skyldes den overlegne hvite rasen og sivilisasjonen. I kolonitiden ble informasjon om muslimer innhentet av handelsmenn, arkitekter, koloniadministratorer, misjonærer og militære, og de formidlet sine inntrykk, som så ble katalogisert og lagt til grunn for en rekke nye universitetsfag: orientalistikk, arabistikk, etnografi, antropologi, islamologi. Vår kunnskap om islam og muslimer kan ikke forstås utenfor den maktrelasjonen om kunnskapsprodusent og kunnskapsobjekt som ble etablert med den koloniale verdensorden. Vestens forhold til den arabiske verden kan oppsummeres militært: korstogene, kolonialiseringen, krigen mot terror, Abu Ghraib-fengselet.

I denne sammenheng finner jeg det rimelig å gjøre leserne oppmerksomme på at Gardell, med sin kone og sine ni barn, bodde i Kairo en lengre periode i 2007-08. I et intervju med Svenska Dagbladet sier hans kone dette: “Det är så skönt här i Kairo, vi bara skriver och skriver.” Hørte jeg noen nevne Edward Said og “Orientalismen”..?

Religionsprofessoren og hedningen Gardell har ofte gjort seg bemerket i Sverige. I 2006 skulle han intervjue Ayaan Hirsi Ali på  en bokmesse. Hun ga ham svar på tiltale:

– Jag vill utmana hela tanken med islamofobi, säger hon. Hur många moskéer bränns ned, hur många muslimer mördas? Se på mig, jag har avsagt mig min tro och måste leva med livvakter. Jämför det med att det inte finns något islamiskt land som har religionsfrihet. Muslimer lever ett mycket friare liv i Europa än i något muslimskt land.

Men Gardell holder fortsatt på med sitt.

– Og så ender vi opp i dag, hvor det til tider kastes dramatiske scenarier inn i debatten – noen ser for seg en muslimsk konspirasjon som vil ende i Eurabia, og andre ser for seg muslimforfølgelse, altså holocaustspøkelset. Hva er din fremtidsprognose?

– Hehe, som historiker driver jeg også med fremtidshistorie …. Historien er fin, man kan søke trøst i den. Og én ting kan vi lære av den, og det er at historien ikke gjentar seg. Historier produserer snarere nye historier. Jeg tror ikke holocaust – det vil si pogromer, masseutvisninger, bosetningsforbud, yrkesforbud og utryddelse – er mulig å gjenta. En av grunnene er at muslimene helt enkelt er for mange.

Nettopp, Gardell og Lindgren. De er for mange, og i dagens Norden står kirkene tomme og dørene på vidt gap. Det er godt vi har Danmark i sør, der har de også muslimer som vet å forsvare danskheden!

Vår skrekk for tyrkere