Kommentar

I en tid hvor Mattias Gardell — forfatteren av «Islamofobi» — blir brukt som et slags orakel hos politiet og i Oslo Litterære Samfund, kan det være verdt å reflektere over hvor rimelig det er å anse en skeptisk holdning til islam som en slags nevrose.

For selv om Europas identitet langt på vei er gitt ved verdensdelens kristne historie, er det nokså klart at den også er blitt formet ved de konfrontasjoner på liv og død som man har hatt med den muslimske verden.

Det er i grunnen ikke mer oppsiktsvekkende enn at den amerikanske kulturen også er betinget av de sammenstøt som den har hatt med den engelske. I USA har man som kjent ikke monarki, statskirke eller nedarvede titler, men er det en hensiktsmessig innfallsvinkel til forståelse av USAs historie å la «anglofobien» være analysens røde tråd? Ville noen ved sine fulle fem spørre seg hvordan disse engelske tradisjonene kunne finne sin plass i USA?

Sentralt i en drøftelse av Europas forhold til islam, står spørsmålet: Hva er egentlig Europa? For selv om det eksisterer en geografisk definisjon som alle kjenner, kan det like gjerne argumenteres for at det er tale om en størrelse definert ved sin kultur og historie, som ved et gitt tidspunkt har en bestemt geografisk utstrekning. Dette synspunktet ble ofte fremmet av Joseph Ratzinger i hans kardinaltid, og Christopher Caldwell og andre har siden ved anledning børstet støvet av det.

Vi må altså se nærmere på hva som definerer Europa. Når vi lærer om vår verdensdels historie, begynner den i antikken, nærmere bestemt med grekerne og romerne. Romerriket, som var en verdensdel i seg selv og kan oppfattes som en slags kulturell forløper for Europa, omfattet som kjent både nord- og sydbredden av Middelhavet, som altså var et innlandshav i en politisk enhet som strakte seg utover begge de verdensdeler vi i dag omtaler som Afrika og Europa. Sahara var en like tilfeldig geografisk sydgrense for Romerriket som Uralfjellene er østgrense for dagens Europa.

Men dagens Nord-Afrika oppfattes jo ikke som en del av Europa, og grunnen til det er opplagt: Med Vestromerrikets fall og de senere islamske invasjoner, ble den historiske, kulturelle og juridiske kontinuiteten fra romertiden brutt på det afrikanske kontinent, samtidig som den fortsatte på det europeiske. Og ikke lenge etter at kristne spanjoler og franskmenn etter beste evne fungerte som buffer for islams videre ekspansjon nordover i Europa, oppstod Det hellige romerske riket i Sentral-Europa, et rike hvis keiser ble kronet av paven.

Tyngdepunktet for sivilisasjonen som bygger på den romerske og kristne arven — en sivilisasjon hvis kontinuitet strekker seg frem til vår tid — forflyttet seg altså nordover. Sørsiden av Middelhavet var gått tapt, og i århundrene som fulgte hadde europeerne sin fulle hyre med å holde araberne og tyrkerne på avstand. Islam fikk altså en rolle som den europeiske sivilisasjonens antitese.

Siden den kristne og romerske arven i så overveldende grad stadig gjennomsyrer de europeiske landene den dag i dag, kan det vanskelig komme som en overraskelse at islam i egenskap av historisk fiende oppfattes som et fremmedelement, gitt at det ikke har skjedd noen omfattende revisjon av dens sentrale dogmer. Når Gardell sier at Vesten har en tusenårig islamofob historie, blir det litt som å be om unnskyldning for ikke å ha kapitulert noen gang i løpet av denne lange tiden.

Gitt at historien er full av eksempler på blodige sammenstøt mellom kristne og muslimer, blir det derfor vanskelig å ta det helt på alvor når noen mener det er nevrotisk ikke å applaudere at antall muslimer i Europa når et militært relevant antall, noe som vil skje utover i århundret med dagens demografiske utvikling. Siden islam fra tid til annen radikaliseres, og det alltid vil finnes elementer som ser sitt snitt til å så konflikt, kan man derfor hevde at den beste garantien for en fredelig sameksistens med muslimer, er at deres antall forblir beskjedent.