Sakset/Fra hofta

David Engels, foto: davidengels.be

 

Den belgiske historikeren David Engels vakte en smule oppsikt for noen uker siden, etter at han i et intervju med tyske Huffington Post den 1. februar hadde sammenlignet dagens Europa med nedgangstidene i den romerske republikken i det første århundre før Kristus.

Det er altså ikke den ofte siterte analogien til Romerrikets endelige fall han anfører, men en stor omveltning som fant sted et halvt årtusen tidligere. Engels, som foreleser i Romerrikets historie ved Det frie universitetet i Brussel, mener at det i flere tiår har vært mange paralleller mellom samtiden og den nevnte perioden:

Arbeidsledighet, oppløste familier, individualisme, tilbakegang for tradisjonell religion, globalisering – den gangen i form av utbredelsen av det romerske, befolkningsnedgang, fundamentalisme, migrasjon, fattigdom, «brød og sirkus», kriminalitet, polarisering mellom en oligarkisk politikerkaste på den ene siden, og utilfredse «populister» på den andre…

Fortsettelsen kan derfor også forventes å bli den samme: en serie borgerkriger etterfulgt av et autoritært styresett – for Romerrikets vedkommende en overgang fra republikk til keiserdømme. Populister som Trump, Farage og Le Pen er i denne sammenheng bare begynnelsen. Europa sitter slik Engels ser det på en vulkan som uunngåelig vil bryte ut, og det kan skje når som helst.

Historikeren forventer at dette dramaet vil utspille seg i løpet av de neste 20–30 årene. Etter hans vurdering vil ikke resultatet bli at de suverene nasjonalstatene tar tilbake plassen fra et vaklende EU, men at et slags moderne motsvar på keiser Augustus etter en voldelig periode vil fylle vakuumet etter såvel unionen som statene den består av. Med dette opphører også friheten, mener han, men det vil ikke folk ha noe imot så lenge ro og orden er gjenopprettet. Folk har ingen evne til å lære av historien.

Engels ser også likheter i persepsjon:

Vesten har i likhet med den romerske republikken den betenkelige tendensen til å sette likhetstegn mellom seg selv og den siviliserte delen av menneskeheten, og vil ved hjelp av asymmetriske kriger gjerne gjøre de såkalte «barbarene» lykkelige med disse verdiene.

Det er ikke bare faghistorikeren som uttaler seg i det tyske intervjuet. Engels legger også for dagen egne politiske oppfatninger, som at europeerne burde forenes i en identitet gitt ved kontinentets historie.

I et lengre intervju med Giulio Meotti i Il Foglio utdyper Engels sine synspunkter, som han har skrevet om i boken Le Déclin: La crise de l’Union européenne et la chute de la république romaine, analogies historiques (L’artilleur, 2013). I følge anmeldelsen i Le Monde gjør boken mest inntrykk med «kritikken av en ulegemliggjort oppfatning av det europeiske prosjektet», hvor han sier at «det desperate og mislykkede forsøket på å forkaste fortidens tradisjonelle verdier og bygge en ny, kollektiv europeisk identitet basert på universalistiske idealer, snarere er et symptom på krisen enn løsningen på den».

Overfor den italienske kommentaravisen går Engels i større politisk detalj:

I de siste tiårene av den romerske republikken, altså i midten av det første århundret før Kristus, var det blitt tydelig at den romerske staten ikke lenger var i stand til å håndtere de mange krisene jeg har nevnt, ei heller kunne den iverksette de nødvendige politiske, institusjonelle og økonomiske reformene som var nødvendige for å bestå. På den ene siden hadde den rike og mektige eliten i senatet stivnet i interne stridigheter, og det var blitt konstitusjonelt umulig å ta langsiktige beslutninger. På den andre siden hadde fremveksten av populistiske politikere som Catilina og Clodius bidratt til ytterligere destabilisering av hele systemet ved å lage demagogiske og farlige lover. I kombinasjon med den voksende misnøyen og fattigdommen i folket, førte dette til slutt til en økonomisk og politisk katastrofe, samt til utbruddet av en ti år lang borgerkrig. Til slutt kom Augustus til makten, som gjenopprettet ro og orden, prisen var den politiske friheten.

Analogien gir seg selv:

Jeg frykter at dette kan være nøyaktig samme mønster som Europas skjebne i løpet av de neste to-tre tiårene: økende stagnasjon, hykleri og korrupsjon i den politiske eliten, opphør av de siste lommene av stabilitet etter massenes opprør, og en fremvekst av populistiske bevegelser overalt i Vesten – Trump er bare begynnelsen. Alt dette fører til at staten gradvis mister kontroll, og den store borgerkrigen bryter ut.»

Historikeren forventer ikke én stor, tradisjonell krig, men mange mindre kriger:

Det blir snarere en situasjon hvor store deler av byene vil bli dominert av konkurrerende militser og religiøse grupper, hvor lovverket er blitt så ineffektivt at problemene vil bli avgjort av lokale ledere, hvor samfunnssikkerhet vil bli mer eller mindre ikke-eksisterende, forskjellene mellom fattige og rike vil øke enda mer, og hvor hatet blant fundamentalister, europeiske grupper og innvandrere vil føre til kontinuerlige terrorhandlinger. Alt dette vil gjøre Europa til en økonomisk ruin, og når folk til slutt blir så desperate at de ikke synes de har noenting å tape, vil diktaturet vinne terreng. Slik Augustus etablerte sin «Res publica», vil dette nye styresettet kunngjøre «gjenopprettelsen» av demokrati, lov og orden, men i realiteten det ha blitt innført et langvarig autoritært styre, ikke ulikt Putins Russland. Og akkurat som i Romerriket, er jeg redd folk vil applaudere, snarere enn motsette seg det.

Den politiske korrektheten er etter Engels’ oppfatning heller ikke av ny dato, men denne gangen er den farligere:

Som historiker tror jeg at vår politiske sinnstilstand i øyeblikket, preget av usikkerhet og dårlig samvittighet som den er, igjen bør sees i et langsiktig perspektiv, og jeg synes det er interessant å merke seg at vi ser en nokså lik utvikling i den sen-hellenistiske og sen-republikanske antikken. Vi vet at legitimiteten ved utvidelsen av keiserriket ble heftig diskutert i Romerriket, at de etniske og kulturelle skillelinjene ble kritisert og erstattet med troen på humanisme og kosmopolitisme, samt at den tradisjonelle religionen ble nedkjempet i fornuftens og logikkens navn. På grunn av traumatiske opplevelser som verdenskrigene og avkoloniseringen har dagens «politiske korrekthet» selvsagt mye større innflytelse enn den hadde for to tusen år siden. Den har oppnådd en grad av selvforakt som er nokså unik i verdenshistorien, og det i en slik grad at det er blitt en intellektuell strømning å kritisere alle sider ved den vestlige sivilisasjonen – politikken, religionen, kulturen, økonomien og så videre. Vi beklager vår egen eksistens på grunn av historiske forbrytelser, mens vi på samme tid inviteres til å verdsette, noen ganger også å omfavne, fremmede kulturer for å vise «toleranse» og oppnå forløsning. Denne motsetningen virker på meg veldig farlig, særlig fordi den påståtte «åpenheten» til syvende og sist baserer seg på et eurosentrisk perspektiv, hvor spesifikt vestlige verdier som fortsatt er ganske nye – det representative demokratiet, ultra-liberalismen, sekularismen, materialismen, den radikale likestillingen – ensidig anses som altomfattende «humanistiske» rettigheter, som i hele verden mer eller mindre brutalt pålegges mennesker og kulturer med et helt annet perspektiv på hvordan et harmonisk og ideelt samfunn bør være.

Meotti spør om hva slags rolle islam spiller i dette dramaet. Islam er sekundært, mener Engels. Det er Vesten som oppløser seg selv:

Sett fra mitt komparative synspunkt er det ikke islam som bryter opp det europeiske prosjektet. Det er snarere den vestlige kulturens selvpåførte oppløsning som over hele verden avstedkommer en fremvekst av religiøse grupper og identitære bevegelser, som forsøker å motsette seg det de oppfatter som forfall, og som klamrer seg til en konservativ, ofte totalitær, fortolkning av identiteten. I dette perspektivet virker radikal islam på meg som en direkte fortsettelse av kommunismen, fascismen og de anarkistiske bevegelsene i første halvdel av det tjuende århundre. Og det er ikke til å undres over at den syriske borgerkrigen på mange måter ligner den spanske borgerkrigen på 1930-tallet: De unge som er blitt skuffet av den åndelige og intellektuelle overfladiskheten i sine samfunn, som blir kvalme av urettferdigheten i det politiske og juridiske systemet, og som utelukkes fra den sosiale mobiliteten, utvikler et nytt, «totalt» og utopisk tankesystem hvor alle har sin egen plass. Den viktigste forskjellen synes selvsagt å være at islam på et vis er «importert» til Europa med utenlandske grupper. Det er imidlertid verdt å merke seg at et flertall blant de fundamentalistiske terroristene har nydt godt av en typisk vestlig sosialisering, mens flere og flere unge europeere som bor i de tentaklene av noen forsteder til mega-byene våre, konverterer til islam for å finne en ny følelse av sosial tilhørighet og åndelighet i livet, som den vestlige kulturen med sin materialisme, sin individualisme og sitt hykleri, ikke ser ut til å kunne gi dem. I dette perspektivet er fremveksten av islam og den langsomme forvitringen av de tradisjonelle formene for katolsk og protestantisk kristendom, et eksakt strukturelt motsvar på de østlige religionene som sakte erstattet den svinnende republikanske religionen i Romerriket i det første århundre før Kristus, og det første århundre etter Kristus. De første kristne sektene næret en radikal fiendtlighet til det hedenske samfunnet, og de søkte gjerne sin egen død for å komme til paradis…

Man trenger ikke nødvendigvis dele Engels’ deterministiske syn på borgerkrigens uunngåelighet. Men han setter utvilsomt fingeren på viktige saker, kanskje fremfor alt i analysen av det Roger Scruton kaller «oikofobien» – altså hatet mot alt ens eget – i kombinasjon med svermeriet overfor det fremmede. Og uansett hvor langt man vil trekke analogiene med Romerriket, er det lite som er mer instruktivt enn å lese dets historie. Da vil man oppdage at de fleste tingene som skjer i dag, også har hendt før.

Syndefallet i denne sammenheng er det å ha kastet vrak på egen historie, kultur og religion, for slik å ha skapt et Europa «uten røtter», for å benytte en boktittel av Joseph Ratzinger og Marcello Pera. Europa kan reddes, men det første enhver skal gjøre, er å gjenoppdage sin egen historie, lese klassikerne og nasjonallitteraturen, gå i kirker og museer i inn- og utland, besøke forfedrenes graver og fatte interesse for deres liv, og i det hele tatt se oss selv som del av en historisk kontinuitet – og ikke som isolerte og asosiale konsum- og nytelsesmaskiner på ustanselig jakt etter flyktig moro. Mennesket lever ikke av brød (og sirkus) alene.

 

Huffington Post – Kronen Zeitung – Snaphanen – BreitbartThe Express – Il Foglio (11. februar 2017, side I, papir) – Podcast med intervju av Engels