Foto: David Engels / X.

Europas sivilisasjon er i en fase av utmattelse der europeerne er blitt atomisert og har forlatt åndeligheten og tradisjonen, mener den belgiske historikeren David Engels. Før eller senere vil de finne tilbake til disse tingene, sier Engels i et intervju med Die Welt.

Engels, som er professor ved Instytut Zachodni i Poznań og foreleser ved Institut Catholique d’Études Supérieures (ICES) i Vendée, er aktuell med sin nye bok Défendre l’Europe civilisationnelle (forsvar av sivilisasjonens Europa), der han forsøker å skissere en vei videre for Europa og tar til orde for en ny form for patriotisme som han kaller «hesperialisme».

Den belgiske historikeren identifiserer flere symptomer på Europas tilbakegang – avkristning, befolkningsnedgang, innvandring, demokratisk krise, tap av kulturell identitet, hedonisme og økonomisk polarisering, men hevder at dette ikke er av ny dato, men snarere har vært under utvikling gjennom lang tid.

Resultatet er slik han ser det uansett «en atomisert verden, løsrevet fra transcendens, tradisjon og historie, som flyter i tomrommet av kald og abstrakt materialisme, og som til syvende og sist dehumaniserer mennesker under påskudd av å ville ‘frigjøre’ dem».

Die Welt: Du er motstander av en opposisjon bestående av en høyreside som forsvarer tradisjoner og suverenitet, og en venstreside som vil forsvare euroføderalismen fra et globalistisk perspektiv. Du foreslår hesperialisme som et alternativ. Hvordan definerer du dette begrepet?

David Engels: Jeg bruker dette begrepet, som kommer fra det greske ordet hesperos (som betyr Vesten eller Occidenten), for å beskrive en europeisk patriotisme som er basert på en kjærlighet til vår lange historie, vår åndelighet og våre tradisjoner. På den ene siden avviser jeg en «europeisme» som utelukkende er basert på universalismen i menneskerettighetene, slik EU forfekter, og som samtidig i økende grad instrumentaliseres av den politiske venstresiden. På den annen side er jeg også motstander av «suverenisme», som truer med å bryte opp kontinentet og ikke bringer friheten tilbake, men snarere fører til underkastelse under ikke-europeisk innflytelse.

Det er derfor jeg har skapt begrepet hesperalisme, som beskriver den typisk europeiske lengselen etter det ukjente, Hesperidene, Avalon og Utopia. Selvsagt har også land som USA, Australia eller til og med Sør-Afrika vokst frem fra den europeiske sivilisasjonen. Men hvis vi leter etter et egnet terreng for å skape et fremtidig Europa som er klart til å spille sin strategiske rolle på verdensscenen, er det bedre å unngå «occidentalismen» og fokusere på det gamle kontinentet.

Europeisk sivilisasjon handler om våre røtter, sier Engels, og forklarer selv hva de er: Det gamle testamentet, gresk filosofi, romerretten, den tidlige kristendommen og tradisjonene til kelterne, germanerne og slaverne. Men som historisk realitet begynte den med Karl den store, mener han.

Det var på denne tiden at den sanne essensen av en europeisk identitet dukket opp, som er mye mer enn bare summen av de ulike lagene i vår fortid, og som skiller europeerne fra andre sivilisasjoner: den faustiske livsimpulsen. I Faust-myten selger en lærd som er fast bestemt på å oppdage alle universets hemmeligheter, sin sjel til djevelen, men blir reddet i siste øyeblikk, i hvert fall i Goethes versjon, takket være nestekjærlighet og anger – og det er nettopp dette som er arketypen på europeeren.

Betydningen av denne åndelige dimensjonen kan etter hans oppfatning knapt overvurderes:

Denne faustiske impulsen dominerer hele vår sivilisasjon, først i vårt ønske om transcendens – de enorme katedralene, mystikken eller klosterets spiritualitet – deretter i vårt ønske om materiell overlegenhet – de store oppdagelsene, teknologien, imperialismen, sosialismen og så videre.

Men på ett eller annet tidspunkt begynner det å gå gæernt: Europeeren beveger seg «langsomt og gradvis fra Gud til menneske» og fra å være til å ha. Og nå er vi ved veis ende i denne utviklingen, tror Engels, som mener det handler om et syklisk fenomen:

Jeg tror på sivilisasjonens store sykluser. Enhver sivilisasjon søker først transcendens, deretter materialitet. Så snart dens potensial er uttømt, begynner den siste fasen av syntese, kompromisset mellom tese og antitese, løsningen av dens indre konflikter. Den utmattede sivilisasjonen begynner da å stivne og vike for en annen sivilisasjon. Syntesen mellom tradisjon og fornuft er da en bevisst tilbakevending til tradisjonen, og etter min mening er det nettopp denne tendensen vi opplever i dag.

Vår blinde tro på fornuften og på mennesket som målestokk for alle ting har nemlig gradvis ført til relativisme, deretter til nihilisme og til slutt wokeismens absurditeter.

Europeerne er langsomt i ferd med å våkne opp, tror Engels:

Europeerne begynner å innse dette og ser seg om etter alternativer. Før eller senere vil vi, i likhet med menneskene i alle andre store sivilisasjoner, finne tilbake til vår tradisjon. Når vi bevisst velger fra fortidens rikdommer, er vi allerede på vei inn i den siste fasen av vår reise, som omtrent tilsvarer antikkens augusteiske epoke, Han-dynastiets tid i Kina, Gupta-dynastiets tid i India og så videre. Dette vil bety slutten, men også fullendelsen av vår sivilisasjon – og det er en fase som ikke er mindre betydningsfull enn begynnelsen, for det er vi som vil bestemme den endelige versjonen av vår sivilisasjon i århundrene som kommer, og definere arven den vil etterlate til fremtiden.

Kulturkampen er derfor viktigst, konkluderer Engels, og gir med det Andrew Breitbart rett: Politikken er nedstrøms for kulturen.

Engels var en av talerne under den nasjonalkonservative konferansen i Brussel i april. Det finnes ikke noe alternativ til å elske vår egen sivilisasjon, sa han der.

[arve url=»https://www.youtube.com/watch?v=9qTDFh3Dt-c» /]

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.