Kommentar


Pantheon i Roma. Foto: Dnalor 01 / Wikimedia Commons, lisens: CC-BY-SA 3.0.

 

Europa er i ferd med å begå selvmord. Om ikke annet, så har i alle fall verdensdelens ledere besluttet å begå selvmord. Hvorvidt de europeiske folkene velger å bli med på det, er naturligvis en annen sak.

Når jeg sier at Europa er i ferd med å ta livet av seg, mener jeg ikke at byrden ved EU-kommisjonens reguleringer er blitt overveldende, eller at Den europeiske menneskerettskonvensjonen ikke har gjort nok for å oppfylle behovene til noe bestemt samfunn. Jeg mener at sivilisasjonen vi kjenner som Europa, er i ferd med å begå selvmord, og at hverken Storbritannia eller noe annet vesteuropeisk land kan unngå denne skjebnen, for vi ser alle ut til å lide av de samme ondene og symptomene. I løpet av levetiden til de fleste som lever nå, vil Europa opphøre å være Europa, og folkeslagene i Europa vil ha mistet det eneste stedet i verden vi kunne kalle våre hjem.

Det kan sies at kunngjøringer om Europas undergang har vært en del av hele vår historie, og at Europa ikke ville være Europa uten regelmessige profetier om vår dødelighet, men fra tid til annen har noen av dem vært mer overbevisende enn andre. I Die Welt von Gestern (Verden av i går), som ble utgitt første gang i 1942, skrev Stefan Zweig dette om verdensdelen i årene frem mot andre verdenskrig: «Jeg hadde på følelsen at Europa i en tilstand av sinnsforvirring hadde avsagt sin egen dødsdom – vårt hellige hjem Europa, den vestlige sivilisasjonens vugge og tempel.»

En av de få tingene som selv da gav Zweig et glimt av håp, var at han så avleggere av sin egen kultur i de søramerikanske landene han endte opp med å flykte til. I Argentina og Brasil opplevde han hvordan en kultur kunne migrere fra ett land til et annet, så selv om treet som gav liv til kulturen, døde, kunne det fortsatt gi «ny blomst og ny frukt». Selv om Europa på den tiden ødela seg selv fullstendig, lot Zweig seg trøste av at «det generasjoner hadde gjort før oss, aldri gikk helt tapt.»

I dag er det europeiske treet definitivt gått tapt, mye på grunn av den katastrofen Zweig skrev om. Dagens Europa har liten lyst til å reprodusere seg eller til å kjempe for seg selv – ikke engang til å ta sin egen side i en kontrovers. De som sitter med makten, ser ut til å være overbevist om at det ikke ville spille noen rolle hvis folkene og kulturen i Europa forsvant fra verden. Noen har helt klart bestemt seg for å oppløse folket og velge seg et annet, slik Bertolt Brecht skrev i diktet «Die Lösung» fra 1953. For som den konservative svenske statsministeren Fredrik Reinfeldt sa for ikke lenge siden, er det bare «barbari» som kommer fra land som hans eget, mens det kun er gode ting som kommer utenfra.

Det finnes ikke én enkelt årsak til sykdommen i øyeblikket. Kulturen som oppstod av de jødisk-kristne røttene, Romerriket, de gamle grekerne og opplysningstidens oppdagelser, er ikke blitt jevnet med jorden av ingenting. Men den avsluttende fasen er kommet i gang på grunn av to samtidige omstendigheter som det nå er umulig å komme seg ut av.

Den første er massetilstrømningen av mennesker til Europa. I alle de vesteuropeiske landene begynte denne prosessen etter andre verdenskrig på grunn av mangel på arbeidskraft. Snart ble Europa hektet på migrasjon, og verdensdelen kunne ikke stoppe tilstrømningen selv om den hadde ønsket det. Resultatet var at det som hadde vært Europa – de europeiske folkeslagenes hjem – gradvis ble et hjem for hele verden. Stedene som hadde vært europeiske, ble litt etter litt andre steder. Så stedene dominert av pakistanske innvandrere minnet om Pakistan i alt annet enn de fysiske omgivelsene. De nyankomne og deres barn spiste maten fra hjemstedet, snakket språket på hjemstedet, og praktiserte religionen fra hjemstedet. Gater i Nord-Europas kalde og regntunge byer ble fylt med folk som var kledd for Pakistans høyder eller Arabias sandstormer. «Imperiet slår tilbake», bemerket noen kommentatorer med dårlig skjult hån. Men selv om man hadde kvittet seg med Europas imperier, var disse nye koloniene åpenbart ment å være permanente.

På forskjellige måter klarte europeerne hele tiden å late som om det kunne fungere, for eksempel ved å insistere på at denne innvandringen var normal. Det ble sagt at hvis det ikke fant sted noen integrering av den første generasjonen, så kunne det lykkes med barna eller barnebarna deres, eller med en fremtidig generasjon. Eller det gjorde ikke noe om folk ble integrert eller ei. Hele tiden avfeide vi den større sannsynligheten for at det simpelthen ikke ville fungere. Dette er en konklusjon som de senere årenes migrasjonskrise bare har fremskyndet.

Og det bringer meg over til den andre omstendigheten. For selv massetilstrømningen av millioner av mennesker til Europa ville ikke lyde som noen svanesang for kontinentet, om det ikke var for at Europa samtidig (tilfeldig eller ei) mistet troen på sine egne overbevisninger, egne tradisjoner og sin egen legitimitet. Utallige ting har bidratt til denne utviklingen, men en av dem er hvordan vesteuropeerne har mistet det som den spanske filosofen Miguel de Unamuno med et kjent uttrykk kalte «livets tragiske mening». De har glemt den smertefulle erkjennelsen til Zweig og hans generasjon: at alt det man elsker, selv de største og mest kultiverte sivilisasjonene i historien, kan bli feid bort av mennesker som ikke er dem verdige. Hvis man skal gjøre noe annet for å unngå denne tragiske meningen med livet enn bare å ignorere den, kan det ikke gjøres på så mange andre måter enn ved å tro på menneskehetens uavlatelige fremgang. Denne taktikken er for tiden den vanligste tilnærmingsmåten.

Likevel tar vi lett på noen gnagende betenkeligheter vi fra tid til annen gjør oss. Europa er i dag svært skyldtynget på grunn av historien – mer enn noen annen verdensdel eller kultur. Denne utadvendte versjonen av mistilliten til oss selv ledsages av en mer innadvendt versjon av den samme skyldfølelsen. For problemet med Europa er også en eksistensiell tretthet, samt en følelse av at Europas tid kanskje er forbi, og at en ny tid må få lov til å begynne. Masseinnvandringen – utskiftningen av store deler av de europeiske befolkningene med andre mennesker – er en måte å forestille seg denne nye tiden på, som om vi tenkte at en forandring var like bra som en innsovning. En slik eksistensiell sivilisasjonstretthet er ikke kun et moderne europeisk fenomen, men det at et samfunn føler det er gått tom for damp akkurat idet et nytt samfunn har begynt å flytte inn, kan ikke unngå å føre til store og skjellsettende forandringer.

Hvis det hadde vært mulig å diskutere disse tingene, kunne det ha vært mulig å finne en eller annen løsning på dem. Men til og med på høyden av migrasjonskrisen i 2015 la vi bånd på både ord og tanker. Da krisen var på sitt verste i september 2015, spurte Tysklands forbundskansler Merkel Facebook-sjef Mark Zuckerberg om hva som kunne gjøres for å hindre de europeiske borgerne i å skrive kritisk om migrasjonspolitikken hennes på Facebook. «Jobber du med saken?» spurte hun ham. Han forsikret henne om at han gjorde det. Tenkningen og diskusjonen burde faktisk ha foregått fritt og uten hemninger. Når vi ser tilbake, er det bemerkelsesverdig i hvilken grad vi båndla diskusjonen, selv idet vi åpnet våre hjem for verden.

For tusen år siden var ikke folkene i Genova og Firenze så blandet som nå, men i dag drar man kjensel på alle som italienere, og stammekonfliktene har hatt en tendens til å avta snarere enn å vokse med tiden. Tankegangen i øyeblikket ser ut til å være at folk fra Eritrea og Afghanistan om noen år også vil blande seg med Europa, slik genoveserne og florentinerne nå har smeltet sammen med Italia. Mennesker fra Eritrea og Afghanistan har alltids en annen hudfarge, og det etniske opphavet deres er lengre unna, men Europa vil fortsatt være Europa, og folkene der vil fortsette å blande seg i Voltaires, Paulus’, Dantes, Goethes og Bachs ånd.

Som med så mange andre populære vrangforestillinger, er det noe i dette. Europas vesen har alltid skiftet, og slik handelsbyer som Venezia viser, har det vist uvanlig stor mottagelighet for fremmed tenkning og innflytelse. Helt siden de gamle grekerne og romerne sendte folkene i Europa avgårde skip for å gjennomsøke verden og rapportere om det de oppdaget. Sjelden eller aldri viste resten av verden noen lignende nysgjerrighet i retur, men likevel gikk skipene ut, for siden å vende tilbake med historier og funn som ble en del av atmosfæren i Europa. Mottageligheten var enorm, men den var ikke ubegrenset.

Spørsmålet om hvor grensene for kulturen går, er ustanselig blitt drøftet av antropologer, og det finnes ikke noe endelig svar. Men det fantes grenser. Europa var for eksempel aldri et islamsk kontinent. Likevel er bevisstheten om at kulturen vår hele tiden er gjenstand for mindre endringer, dypt rotfestet i Europa. Filosofene i antikkens Hellas forstod dette gåtefulle, og deres mest kjente oppsummering er paradokset ved Thesevs’ skip. Som Plutark skriver, var skipet Thesevs hadde seilt med, blitt bevart av athenerne, som reparerte det med nytt tømmer når deler av skipet gikk i forråtnelse. Men var det ikke likevel Thesevs’ skip, selv om det ikke lenger bestod av noen av materialene fra skipet han hadde seilt med?

Vi vet at dagens grekere ikke er de samme som de gamle grekerne. Vi vet engelskmennene og franskmennene ikke er de samme i dag som for tusen år siden. Likevel drar man kjensel på dem som greske, engelske og franske, og de er alle europeiske. I disse identitetene og flere andre ser vi en viss grad av kulturell arvefølge: en tradisjon som beholder visse (positive og negative) kvaliteter, sedvaner og adferdsmønstre. Vi erkjenner at de store forflytningene av normannere, frankere og gallere medførte store forandringer. Og vi vet fra historien at noen forflytninger påvirker en kultur relativt lite i det lange løp, mens andre kan forandre den ugjenkallelig. Problemet består ikke i å akseptere forandringen, men i vissheten om at for store eller for raske forandringer gjør oss til noe annet – og til noe vi kanskje aldri ønsket å bli.

Samtidig blir vi forvirret av hvordan dette er ment å fungere. Selv om vi i det store og hele er enige om at det er mulig for et individ å absorbere en bestemt kultur uansett hudfarge (gitt den rette graden av entusiasme både fra individets og kulturens side), vet vi at vi europeere ikke kan bli hva som helst vi måtte ønske. Vi kan for eksempel ikke bli indere eller kinesere. Likevel forventes det av oss at vi tror at hvem som helst i verden kan flytte til Europa og bli europeisk. Hvis det å være «europeisk» ikke handler om rase – noe vi håper det ikke gjør – så blir det enda viktigere at det handler om «verdier». Dette reiser det uhyre viktige spørsmålet: Hva er europeiske verdier? Men dette er enda en diskusjon som forvirrer oss totalt.

Er vi for eksempel kristne? I det første tiåret etter årtusenskiftet kom denne debatten sterkest til uttrykk i kranglen om formuleringen av den nye EU-konstitusjonen, hvor verdensdelens kristne arv ikke ble nevnt. Pave Johannes Paul den andre og hans etterfølger forsøkte å omgjøre utelatelsen. Som førstnevnte skrev i 2003: «Selv om jeg fullt ut respekterer institusjonenes sekulære natur, ønsker jeg nok en gang å appellere til dem som utarbeider den fremtidige europeiske grunnlovstraktaten, slik at den vil inkludere en henvisning til Europas religiøse, og da i særdeleshet kristne, arv.»

Debatten delte ikke bare Europa geografisk og politisk, den satte også fingeren på en umiskjennelig ambisjon. For ikke bare hadde religionen vært på retrett i Vest-Europa. Som en følge av det oppstod et ønske om å demonstrere at det 21. århundrets Europa hadde en struktur av rettigheter, lover og institusjoner som kunne stå på egne ben – og som til og med kunne klare seg uten den kilden som kan hevdes å ha vært livgivende for alt dette. Akkurat som Kants due lurte vi på om vi ikke kunne fly raskere i et tomrom, uten å være belemret med luftmotstanden som holdt oss oppe. Det var mye som baserte seg på virkeliggjøringen av denne drømmen. I religionens sted fikk vi den stadig mer oppblåste praten om «menneskerettigheter» (i seg selv et begrep av kristen opprinnelse). Vi etterlot det ubesvarte spørsmålet om de erobrede rettighetene var avhengige av overbevisninger som verdensdelen hadde sluttet å tro på, eller om de kunne overleve av seg selv. Dette var utvilsomt et veldig stort problem å ha liggende uløst, idet man forventet at hærskarer av nye innbyggere skulle «integrere» seg.

Samtidig oppstod et annet like viktig stridsspørsmål om nasjonalstatens anseelse og hensikt. Siden Westfalen-traktaten i 1648 og frem til slutten av det 20. århundre var nasjonalstaten i Europa ikke bare blitt allment ansett som den beste garantisten for frihetsrettigheter og konstitusjonell orden, men også den ytterste garantisten for fred. Men også denne vissheten forvitret. En sentral europeisk skikkelse som Tysklands forbundskansler Helmut Kohl insisterte i 1996 på at «nasjonalstaten … ikke kan løse de store problemene i det 21. århundre.» Oppløsningen av Europas nasjonalstater i en stor og integrert politisk union var så viktig, fastholdt Kohl, at det faktisk var «et spørsmål om krig eller fred i det 21. århundre». Andre var uenige, og tjue år etterpå viste over halvparten av det britiske folket med stemmeseddelen at de ikke var overbevist av Kohls argumenter. Men uansett syn på saken var også dette et veldig stort problem å la bli liggende uløst i en tid med store forandringer i befolkningen.

Mens vi var usikre på oss selv hjemme, gjorde vi en siste innsats for å utbre våre verdier i utlandet. Men uansett hvordan våre regjeringer og hærstyrker ble involvert i disse «menneskerettighetenes» navn – som i Irak i 2003 og Libya i 2011 – virket det som om det bar galt avsted og vi forverret situasjonen. Da den syriske borgerkrigen begynte, ble de vestlige landene bønnfalt om å gripe inn for å forsvare menneskerettighetene, som utvilsomt ble krenket. Men det fantes ingen lyst til å beskytte disse rettighetene, for hva enten vi trodde på dem hjemme eller ei, hadde vi utvilsomt mistet troen på vår evne til å fremme dem i utlandet. På et eller annet tidspunkt begynte det å se ut til at det som var blitt kalt «den siste utopien» – det første universelle systemet som skilte menneskerettighetene fra Guds eller tyranners vilje – kunne være enda en mislykket europeisk ambisjon. Hvis det virkelig er slik, etterlater det europeerne i det 21. århundre uten noen samlende idé som kan skape orden i nåtiden og en tilnærming til fremtiden.

Det å miste enhver samlende fortelling om fortiden, eller forestilling om hva vi skal gjøre med nåtiden og fremtiden, ville når som helst være et svært delikat problem. Men i en tid for skjellsettende sosiale endringer og omveltninger viser resultatet seg å være fatalt. Verden kommer til Europa akkurat idet Europa har mistet av syne hva det er. Selv om forflytningen av mange millioner mennesker fra andre kulturer til en sterk og selvsikker kultur, kunne ha fungert, kan det ikke fungere når de kommer til en skyldtynget, utmattet og døende kultur. Selv nå snakker de europeiske lederne om en forsterket innsats for å innlemme millioner av nyankomne.

Også disse anstrengelsene vil mislykkes. For å innlemme så mange og så forskjellige mennesker som mulig, må det skaffes til veie et bredest mulig kriterium på inkludering som det ikke er noe å utsette på. Hvis Europa skal bli et hjem for verden, må det finne en definisjon på seg selv som er bred nok til å omfatte verden. Dette betyr at i tiden som går før denne ambisjonen mislykkes, blir verdiene våre så vide at de også blir meningsløst grunne. Så mens den europeiske identiteten tidligere kunne kjennetegnes ved svært dype og spesifikke, filosofiske og historiske røtter (rettsstaten og etikken avledet fra kontinentets historie og filosofi), handler Europas etikk og overbevisninger i dag – selve identiteten og ideologien til Europa – om «respekt», «toleranse» og (mest selvfornektende av alt) «mangfold». Slike grunne definisjoner av oss selv kan kanskje holde oss gående i noen år til, men de har overhodet ingen sjanse til å påkalle den dype lojaliteten som samfunn må kunne mobilisere hvis de skal overleve i lang tid.

Dette er bare en av grunnene til at den europeiske kulturen, som har vart i flere hundre år og delt så mange menneskelige prestasjoner med verden, sannsynligvis ikke vil overleve.

 

Bestill Douglas Murrays bok fra Document Forlag her!