Kommentar

 

Mange bøker er viktige, men noen få er essensielle. Blant de essensielle er «The Strange Death of Europe – Immigration, Identity, Islam» av den britiske journalisten og forfatteren Douglas Murray, en suksessrik bok som er under utgivelse på flere andre språk.

For tiden er det ingen som skriver bedre om det europeiske kontinentets eksistensielle drama enn han gjør. Det er således en stor glede for oss å kunngjøre at Document har skaffet seg rettighetene til denne boken, er i gang med å oversette den til norsk, og vil utgi den til våren.

Når vi bruker tid, krefter og penger på en slik satsning, vil vi også gi våre lesere og støttespillere en redegjørelse for denne utgivelsens store og sjeldne kvaliteter.

Et av bokens største fortrinn er at den gir et etterlengtet overblikk over de aller siste årenes ekstraordinære begivenheter i Europa. Dette overblikket formidles av en kunnskapsrik mann med et skarpt intellekt, som gjør sine observasjoner, analyser og tanker om fremtiden i lys av både den nyere historien og de politiske og åndelige utviklingstrekkene i vår verdensdel. Blikket på begivenheter som ligger ti–tjue år tilbake i tid, er annerledes i dag enn for bare fem år siden.

Det er ingen overdrivelse å si at denne evnen til å sette de senere årenes hendelser i sammenheng er desperat mangelvare, slik offentlige intellektuelle verdt betegnelsen også er det. I en verdensdel som har fostret store tenkere gjennom årtusener, er det i dag et fravær av intellektuell debatt om de aller viktigste spørsmålene. I stedet fylles sinnet med bagateller og distraksjoner.

En av de skumleste konsekvensene av begivenhetenes forrykende hastighet er derfor at folk mister oversikten og blir desorienterte. Uten hjelp blir ikke informasjonsflommen fordøyd, langt mindre forstått. Men venner seg til at tilværelsen er en evig, kaotisk og hukommelsesløs nåtid, hvor det viktigste er å henge med i svingene.

I en slik virkelighet kan det virke akterutseilt å lese bøker, men sannheten er snarere at bøkene blir viktigere enn noensinne. Om vi gir avkall på konsentrasjonen som boksjangeren tvinger oss til, blir vi ganske enkelt dummere – og dårligere i stand til å hanskes med virkeligheten.

Oversikten som Douglas Murray gir over våre egne omgivelsers nære historie, er ikke lystelig lesning, men vi trenger påminnelsene. I de siste tre årene har vi nemlig vært vitne til en akselerasjon av det Christopher Caldwell kaller revolusjonen i Europa: Migrasjonen fikk med ett en eksplosiv vekst, det har funnet sted et uvanlig høyt antall terrorangrep, og kriminaliteten og sikkerhetsproblemene forbundet med menneskestrømmen har økt. Samtidig er vi blitt usikre på oss selv. Murray skriver:

Verden kommer til Europa akkurat idet Europa har mistet av syne hva det er. Selv om forflytningen av mange millioner mennesker fra andre kulturer til en sterk og selvsikker kultur, kunne ha fungert, kan det ikke fungere når de kommer til en skyldtynget, utmattet og døende kultur.

For å innlemme så mange og så forskjellige mennesker som mulig, må det skaffes til veie et bredest mulig kriterium på inkludering som det ikke er noe å utsette på. Hvis Europa skal bli et hjem for verden, må det finne en definisjon på seg selv som er bred nok til å omfatte verden. Dette betyr at i tiden som går før denne ambisjonen mislykkes, blir verdiene våre så vide at de også blir meningsløst grunne.

Mens den europeiske identiteten tidligere kunne kjennetegnes ved svært dype og spesifikke, filosofiske og historiske røtter, handler Europas etikk og overbevisninger i dag – selve identiteten og ideologien til Europa – om «respekt», «toleranse» og (mest selvfornektende av alt) «mangfold». Slike grunne definisjoner av oss selv kan kanskje holde oss gående i noen år til, men de har overhodet ingen sjanse til å påkalle den dype lojaliteten som samfunn må kunne mobilisere hvis de skal overleve i lang tid.

Grunnheten resulterer blant annet i offentlig demens. Når man gjør et tilbakeblikk, innser man at en rekke oppsiktsvekkende hendelser av forholdsvis ny dato allerede er gått i den kollektive glemmeboken. Pim Fortuyn og Theo van Gogh virker allerede like fjerne som antikken. Men er det så mange flere som heretter ofrer en tanke på Bataclan, Charlie Hebdo, Lee Rigby eller Jacques Hamel? Eller den lille jenta Ebba Åkerlund som ble ihjelkjørt av en terrorist på gaten i Stockholm? Julemarkedet i Berlin? Den unge kvinnen som ble drept i et svensk asylmottak? Nyttårsaften i Köln er ikke engang lenger en detalj.

Hvor enn man snur seg er oppløsningen synlig, hvis man bruker øynene. Samtidig gjør folk så godt de kan for ikke å se hverken oppløsningen eller de demografiske omveltningene som ledsager og forårsaker truslene mot Europa. Båttrafikken over Middelhavet blir knapt omtalt lenger, selv om hver eneste ankomst bidrar til å gjøre utviklingen enda vanskeligere å bremse og reversere. Koranklossene gatelangs ignoreres etter beste evne. Meningsmålinger viser stor utbredelse av sjokkerende holdninger blant muslimer, men man later som om de ikke finnes.

Mens alt dette pågår, siger det inn en slags resignasjon overfor alt som skjer. Alle har nok med seg og sitt, og som kollektiv tviler Europa på sin egen evne til å styre utviklingen. Som Douglas Murray påpeker, er dette ikke til hinder for at den politiske klassen fortsetter å snakke om ansvaret vi angivelig har for resten av verden. Hvor blir det av ansvaret de selv har for å holde våre egne samfunn velfungerende?

Forfatteren viser med stor klarhet at demografien – fødselstallene og innvandringen – er i ferd med å gjøre utviklingen irreversibel. Europas befolkninger erstattes med fremmede. Ingenting virker fjernere enn at europeiske ledere en dag skulle si «Europe First». De styrer oss derimot i retning av et selvmord, men vil vi være med på det? Det er ikke så mange som advarer oss mot konsekvensene. Murray gjør det.

Å samtykke til sitt eget selvmord er ensbetydende med å være mentalt syk. Men Europa tenker ikke på seg selv som en mentalpasient. Europa ser knapt behovet for å rydde opp i eget hode og legge seg til noe mer hensiktsmessig adferd. I stedet er det benektelsene, fortrengningen, distraksjonene og bortforklaringene som gjelder der hvor sløvheten ikke regjerer.

Det Douglas Murray gjør, er å hjelpe Europa til å forstå behovet for å forandre tankegang. Man kunne kanskje hevde at det Europa trenger, er å handle. Men den som hverken ser klart eller tenker klart, vil heller ikke være i stand til å handle hensiktsmessig.

Det er ennå ikke for sent å forandre seg, men det begynner å haste. Forfatteren, som elsker Europa, oppfordrer verdensdelen til å erkjenne den uendelig store verdien ved sin egen sivilisatoriske arv, og oppgi den dårlige samvittigheten og selvpiskingen som ledsager den. For hvordan kan en kultur som tviler på seg selv, vinne tilhengere blant dem som invaderer den og ikke tviler på sine egne overbevisninger?

Den kulturelle kritikken av vår verdensdel, som tar steget fra nyhetsbildet og det politiske til det åndelige, filosofiske og kunstneriske, er et av bokens absolutte høydepunkter.

Etter å ha prøvd og forkastet både troen og anti-troen står lite igjen, utover nihilismen, kynismen og hedonismen. Douglas Murray mener at utbrentheten og den eksistensielle trettheten henger sammen med at mange har oppgitt kristendommen, som gjennom lang tid inspirerte både kunsten, tenkningen, humanitære initiativer og militære foretagender. I et spirituelt vakuum blir tilværelsen grunn:

The problem is one that is easier to feel than it is to prove, but it runs something like this: that life in modern liberal democracies is to some extent thin or shallow and that life in modern Western Europe in particular has lost its sense of purpose. This is not to say that our lives are wholly meaningless, nor that the opportunity liberal democracy uniquely gives to pursue our own conception of happiness is misguided. On a day-to-day basis most people find deep meaning and love from their families, friends and much else. But there are questions that remain, which have always been central to each of us and which liberal democracy on its own cannot answer and was never meant to answer.

‘What am I doing here? What is my life for? Does it have any purpose beyond itself?’ These are questions that have always driven human beings, questions that we have always asked and ask still. Yet for Western Europeans the answers to these questions that we have held onto for centuries seem to have run out. Happy as we are to acknowledge that, we are far less happy to acknowledge that with our story of ourselves having run out we are nevertheless still left with the same questions. Even to ask such questions today has become something like bad manners, and the spaces where such questions can be asked – let alone answered – have accordingly shrunk not only in number but in their ambition for answers. If people no longer seek for answers in churches, we simply hope that they might find sufficient meaning in the occasional visit to an art gallery or at a book club.

I denne tilstanden unnlater vi å undersøke selv de mest kritiske spørsmålene som angår vår egen eksistens:

‘Does the free, secularised state exist on the basis of normative presuppositions that it itself cannot guarantee?’

Og hvis det er slik at det sekulære samfunnet ikke inneholder verdiene som garanterer dets egen overlevelse, hva pokker gjør man? For de fleste er spørsmålet for ubehagelig til at det blir drøftet. Et av resultatene er at kulturen er blitt banal.

Despite the unparalleled opportunity, our media and social media cannot help purveying endless rounds of reaction and gossip. To immerse oneself in popular culture for any length of time is to wallow in an almost unbearable shallowness.

Vi har sluttet å inspirere, for vi har oppgitt det vi kan inspirere med, konstaterer Murray. Desto lettere for islam å stikke av med dem som søker mening. Slik burde det ikke være. Det ville ha vært mye bedre om disse menneskene ble kristne, men de færreste kommer med det åpenbare forslaget:

‘Here is an inheritance of thought and culture and philosophy and religion which has nurtured people for thousands of years and may well fulfil you too.’

I stedet blir folk oppfordret til å finne sin egen mening med ting i et univers man anser som i bunn og grunn meningsløst. Et samfunn uten mening mister mye, konstaterer Murray, blant annet evnen til å snakke om sannheter. Man mister også metaforene som intellektuelle knagger.

Med et bedre moralsk lederskap kunne situasjonen forbedres betydelig, mener forfatteren. Men det er et åpent spørsmål om et slikt lederskap vil innfinne seg.

For hvor er de på samme tid siviliserte og karismatiske skikkelsene som kunne vekke middelklassen fra sitt koma, minne om generasjonskontrakten og nasjonsfellesskapet, og stake ut en troverdig kurs som gir folk tilbake troen på fremtiden?

I fravær av en kulturell gjenoppvåkning som gjør en slik politisk utvikling mulig, er Murray svært pessimistisk på Europas vegne. Vi risikerer å miste de eneste landene som er våre hjem. Europa blir ikke lenger Europa. Det som har skjedd med flere storbyer, vil etterhvert skje med hele land, som slett ikke blir de samme med andre mennesker.

Murray frykter at utviklingen kan bli så negativ at stemningen blant de opprinnelige europeerne raskt kan bli aggressiv. Spektakulære begivenheter kan forandre spillereglene totalt. Jo lenger vi somler med å finne igjen vår sanne identitet, desto styggere risikerer resultatet å bli i det lange løp.

I en kommentar til «The Strange Death of Europe» sier Sir Roger Scruton at dette er en livsviktig bok, hvis innhold burde ha vært kjent blant alle som kan øve innflytelse på begivenhetenes gang i denne kritiske tiden for Europa. Den anbefalingen er det lett å slutte seg til. Vi vil da også gjøre det lille vi kan, og tar sikte på utgivelse av boken i mai.

Det er i den forbindelse en stor glede å fortelle at den erfarne oversetteren Bjarte Kaldhol, som har lang fartstid i norsk forlagsverden, er godt i gang med å gi Murrays tekst en norsk språkdrakt. Det er stort å ha fått en slik kapasitet med på laget, og for oss er dette ekstra moro fordi Bjarte og undertegnede er partners in crime som oversettere av Oriana Fallaci (1929–2006), henholdsvis av «Sinnet og stoltheten» og «Fornuftens styrke», som ble utgitt på Gyldendal i 2003 og 2004.

Douglas Murray har en helt annen stil enn salig Oriana hadde, men han gjør et like viktig forsøk på å vekke europeerne som går i søvne på vei mot døden. I en bedre verden ville boken hans ha blitt utgitt på et stort forlag. I den verdenen vi har, faller oppgaven på Document. Vi vil presentere en smakebit av den norske oversettelsen for leserne om kort tid.

 

Bestill Douglas Murrays bok fra Document Forlag her!