Kommentar

Europas venstreintellektuelle lider av en formidabel skavank: De er altfor innbilske – på vegne av sin egen intelligens og dermed også på vegne av ideene de tror på, selv om disse gang på gang skulle vise seg å være gale.

Etter Berlinmurens fall, som markerte slutten for troen på marxismen, ble Europa som flerkulturelt paradis den nye utopien.

Nå står utopien for fall, det kan alle se hvis de evner å bruke øynene. Ikke desto mindre er det det mange som klamrer seg til den, også blant fremragende personer som sogner til venstresiden.

Bernard-Henri Lévy, Milan Kundera og Salman Rushdie. Fotografier: Itzike / Wikimedia Commons, Twitter og Andrew Lih / Wikimedia Commons.

«Europa som idé faller fra hverandre fremfor øynene våre», skriver 30 europeiske intellektuelle – med Bernard-Henri Lévy, Milan Kundera og Salman Rushdie i spissen – i en kronikk som fredag ble offentliggjort i flere store europeiske medier. Først ute var den franske venstreavisen Libération, deretter fulgte britiske The Guardian, italienske La Repubblica og tyske Die Welt – sistnevnte en smule overraskende siden den er konservativ.

Bakgrunnen for de tretti underskrivernes bekymring er naturligvis den nasjonalpopulistiske bølgen:

“Enough of ‘building Europe’!” is the cry. Let’s reconnect instead with our “national soul”! Let’s rediscover our “lost identity”! This is the agenda shared by the populist forces washing over the continent.

Som vi skal forstå, er dette fæle greier som bringer oss rett tilbake til 1930-tallets Europa. For å få dette til å henge i hop må man avvikle begreper som sjel og identitet:

Never mind that abstractions such as “soul” and “identity” often exist only in the imagination of demagogues.

Vår verdensdel er blitt sviktet av de to store allierte – altså USA og Storbritannia – som i forrige århundre reddet den fra selvmord to ganger, hevdes det – tilsynelatende uten en tanke på muligheten for at de går foran med et godt eksempel i stedet.

EU-valgene i slutten av mai ligger an til å gi stor fremgang for dem som vil «ødelegge» Europa. Det er dystre utsikter som tegnes opp:

For those who still believe in the legacy of Erasmus, Dante, Goethe and Comenius there will be only ignominious defeat.

Men hvordan kan moderne venstreintellektuelle påberope seg å være åndelige arvtagere til Dante, som mer enn noen representerer middelalderens kristne verdensanskuelse? Eller de tre andre, som også befant seg i et åndelig univers hvor kristendommen – riktignok i forskjellige former som disse også representerte – hadde total dominans?

A politics of disdain for intelligence and culture will have triumphed.

Hva har vært intelligent med de siste tiårenes Europa, hvor selvpiskingen på vegne av egen kultur har sammenfalt i tid med tafattheten overfor menneskestrømmen fra islambeltet og Afrika?

Det blir verre:

There will be explosions of xenophobia and antisemitism.

Europas nye høyreside er ikke antisemittisk, skriver Fiamma Nirenstein. Men venstresiden er det – selv Justin Trudeau sier nå at BDS-bevegelsen er antisemittisk, og islam er det. Av en eller annen grunn er antisemittismen mest utbredt i de landene som påberoper seg å være de minst xenofobe – til tross for at xenofilien sjelden gjør seg gjeldende i valg av eget bosted og barnas skole. Det er vanskelig å forstå hvorfor dette ikke skurrer voldsomt hos venstreintellektuelle. Hvilke antenner er det de har demontert?

De tretti intellektuelle sier de går til kamp for sivilisasjonen, og sivilisasjonen er ensbetydende med et forent Europa:

Our faith is in the great idea that we inherited, which we believe to have been the one force powerful enough to lift Europe’s peoples above themselves and their warring past.

Hvordan kan de tro på dette når erfaringen viser at det ikke fungerer i praksis?

We believe it remains the one force today virtuous enough to ward off the new signs of totalitarianism that drag in their wake the old miseries of the dark ages.

Hvem er mest totalitær i våre dager? Nasjonene som vil bestemme over seg selv, eller unionen som gjør alt den kan for å hindre dem i det?

Bernard-Henri Lévy og kompani har forestillinger på Europas vegne som grenser til det vanvittige:

Hence this exhortation to carry once more the torch of a Europe that, despite its mistakes, its lapses, and its occasional acts of cowardice, remains a beacon for every free man and woman on the planet.

De ber sine likesinnede inntrengende om å ta opp kampen:

We don’t have a choice. We must now fight for the idea of Europe or see it perish beneath the waves of populism.

En seier for populismen betyr armageddon:

In this strange defeat of “Europe” that looms on the horizon; this new crisis of the European conscience that promises to tear down everything that made our societies great, honourable, and prosperous, there is a challenge greater than any since the 1930s: a challenge to liberal democracy and its values.

Med hilsen de tre ovennevnte forfatterne, samt Anne Applebaum, Roberto Saviano, Peter Schneider, Mario Vargas Llosa og flere andre.

For fleres vedkommende er det ikke første gang de undertegner en slik tekst. I januar 2013 ble et lignende opus offentliggjort i El País og flere andre europeiske aviser, også den gangen med Bernard-Henri Lévy som en av initiativtagerne. Alternativet til kaos er et føderalt Europa, lød det den gangen.

Men er ikke nettopp veien mot det føderale Europa blitt ledsaget av et stadig større kaos? Hva er det disse folka ikke skjønner?

En passus fra 2013-teksten gir svaret: Før ble det sagt «enten sosialismen eller barbariet», nå må vi si «politisk union eller barbariet», het det den gangen. Troen på utopien var ikke borte, man hadde bare byttet ut en utopi med en annen.

The Guardian omtaler den nye kronikken som et «manifest». Det er et stort ord for en såpass kort og dårlig begrunnet tekst.

Det Europa disse menneskene forsvarer, er det Paris-erklæringens konservative forfattere ville ha kalt «det falske Europa». Dét er en tekst som er ordet manifest verdig, men som dens mye mindre innbilske forfattere ikke har benyttet om sitt verk.

Roger Scruton, Philippe Bénéton og Rémi Brague. Fotografier: Pete Helme / Wikimedia Commons, Twitter og Frederic Mounier / Wikimedia Commons.

Den populistiske bølgen er ikke nødvendigvis problemfri, men den representerer et sunt opprør mot det falske Europa, hevdes det i Paris-erklæringen. Intellektuelt befinner Phillipe Bénéton, Rémi Brague, Roger Scruton og de andre av dens forfattere seg lysår foran Lévy og kompani.

Valget mellom Scrutons ekte Europa og Lévys falske Europa burde ikke være vanskelig. Det vil nok etterhvert også gå opp for Europas befolkninger i denne solnedgangen for vår verdensdels venstreintellektuelle.

Problemet er enn så lenge at deres anskuelse deles av mektige personer, ja selv nominelt konservative regjeringer, for eksempel vår egen, som langt på vei er opptatt i det vi kan kalle den utvidede venstresiden – konservative som ikke utfordrer venstresidens idéhegemoni. Høyres hofftenker Bård Larsen kunne uten vanskelighet ha skrevet under på de tretti intellektuelles «manifest».

Om Europas ekte konservative ikke ønsker å bli helt akterutseilt av den populistiske bølgen, men snarere skaffe seg en hånd på rattet, bør de begynne å raffinere sin egen tenkning. Paris-erklæringen burde være en bra start. Janne Haaland Matlary har undertegnet, og andre i Høyre vil nok ha frydet seg over lesningen av den. Men enn så lenge sitter de stille i båten. Det bør de snart slutte med.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.