Sakset/Fra hofta

Michel Houellebecq og Donald Trump. Fotografier: Fronteiras do Pensamento / Wikimedia Commons og Jim Young / Reuters / Scanpix.

En av Europas viktigste intellektuelle roser en amerikansk president som Europas selvgode maktelite elsker å hate. I utgangspunktet skulle man tro at noe slikt ville gi voldsom gjenlyd og skape en viss debatt i vår verdensdel.

Men slik gikk det ikke etter at den franske forfatteren Michel Houellebecq sist torsdag offentliggjorde sine synspunkter på Donald Trump i ærverdige Harper’s Magazine. Det er litt pussig, for det er en heidundrende tekst med overraskende, tankevekkende og provoserende innhold, slik det burde ha sømmet seg for samfunnets åndelige avant-garde – men det gjør det åpenbart ikke lenger.

«Donald Trump Is a Good President», lyder overskriften, hvilket ikke betyr at forfatteren liker personen bak presidenten, noe han fastslår allerede i innledningen:

In all sincerity, I like Americans a lot; I’ve met many lovely people in the United States, and I empathize with the shame many Americans (and not only “New York intellectuals”) feel at having such an appalling clown for a leader.

Men Houellebecq inviterer straks det amerikanske magasinets lesere til å se på saken fra omverdenens synspunkt, og fletter lekende i forbifarten inn en skånselsløs dom over EU, som også vil provosere mange:

On the numerous occasions when I’ve been questioned about Donald Trump’s election, I’ve replied that I don’t give a shit. France isn’t Wyoming or Arkansas. France is an independent country, more or less, and will become totally independent once again when the European Union is dissolved (the sooner, the better).

USA ikke lenger er verdens ubestridte supermakt, men en av flere stormakter, og det er bra, sier Houellebecq, som legger dette til grunn for sin analyse, hvor også historien trekkes inn.

Han erkjenner at amerikanernes innsats under den andre verdenskrig i det store og hele var bra, men hevder noe uventet at det ikke ville ha forandret all verden for europeerne i det lange løp. Vest-Europa ville ha blitt som Øst-Europa, for Sovjetunionen ville ha beseiret Hitler, og kommunismen ville uansett ha falt til slutt:

What would have happened had the United States not entered the war (an unpleasant alternate history)? Without a doubt, the destiny of Asia would have been greatly altered. The destiny of Europe, too, but probably somewhat less. In any case, Hitler would have lost just the same. What’s most probable is that Stalin’s armies would have reached Cherbourg. Some European countries that were spared the ordeal of communism would have suffered it.

A disagreeable scenario, I admit, but a brief one. Forty years later, the Soviet Union would have collapsed all the same, simply because it rested on an ineffective and bogus ideology. Whatever the circumstances, whatever the culture in which communism has been established, it hasn’t managed to survive for so much as a century—not in any country in the world.

Til tross for at historien ikke utspilte seg i samsvar med forfatterens kontrafaktiske forestilling, mener han at det i dag ikke er all verdens forskjell på øst- og vesteuropeere.

People’s memories aren’t very long. The Hungarians, the Poles, the Czechs of today—do they really remember that they used to be communists? Does the way they envision what’s at stake in Europe differ so much from the Western European viewpoint? It seems extremely unlikely. To adopt for a moment the language of the center-left, the “populist cancer” is not at all limited to the Visegrád Group. Above all, the arguments used in Austria, in Poland, in Italy, and in Sweden are exactly the same. One of the constants in Europe’s long history is the struggle against Islam; today, that struggle has simply returned to the foreground.

Her blir det tindrende klart hvorfor Houellebecqs essay ikke kan omtales blant de pissredde menneskene som utgjør den miserable erstatningen europeerne har for intellektuelle: Det handler ikke bare om forfatterens nært forestående ros av Trump, han snakker også sant om islam, og sånt gjør man ikke lenger i et Europa forfatteren selv har pekt på som underkastet.

Analysen av Trump begynner med det som for Europas (og USAs) pseudo-intellektuelle er enda et salattråkk, nemlig at det finnes en slags kontinuitet fra Obama til Trump. Ingen av dem har ønsket å være politi for hele verden:

Enormous progress was made under Obama. Maybe he was awarded the Nobel Peace Prize a little too soon; but as far as I’m concerned, he truly earned it later, on the day when he refused to back Francois Hollande’s proposed attack on Syria. Obama’s attempts at racial reconciliation were less successful, and I don’t know your country well enough to understand exactly why; all I can do is regret the fact. But at the very least, Obama can be congratulated for not adding Syria to the long list (Afghanistan, Iraq, Libya, and others I’m no doubt forgetting) of Muslim lands where the West has committed atrocities.

Trump is pursuing and amplifying the policy of disengagement initiated by Obama; this is very good news for the rest of the world.

For hva slags demokrati er det amerikanerne har forsøkt å spre verden rundt? spør Houellebecq. Er det kun adgangen til å stemme på et statsoverhode med jevne mellomrom?

In my view, there’s one country in the world (one country, not two) that enjoys partially democratic institutions, and that country isn’t the United States of America; it’s Switzerland. A country otherwise notable for its laudable policy of neutrality.

Forfatteren konstaterer at pressefriheten ikke har gode kår i det som skulle være hans eget demokrati:

Ever since I was twelve years old, I’ve watched the range of opinions permissible in the press steadily shrinking (I write this shortly after a new hunting expedition has been launched in France against the notoriously anti-liberal writer Éric Zemmour).

Houellebecq fremhever Trumps pragmatisme og vilje til å gjøre om på tilvendte ordninger, og kaller presidenten et friskt pust. Han bryr seg dessuten om sitt eget folk, noe franske ledere ikke gjør:

President Trump tears up treaties and trade agreements when he thinks it was wrong to sign them. He’s right about that; leaders must know how to use the cooling-off period and withdraw from bad deals.

Unlike free-market liberals (who are, in their way, as fanatical as communists), President Trump doesn’t consider global free trade the be-all and end-all of human progress. When free trade favors American interests, President Trump is in favor of free trade; in the contrary case, he finds old-fashioned protectionist measures entirely appropriate.

President Trump was elected to safeguard the interests of American workers; he’s safeguarding the interests of American workers. During the past fifty years in France, one would have wished to come upon this sort of attitude more often.

Trump har ikke sans for EU, og var således glad for Brexit, sier Houellebecq – som er helt enig:

I don’t think that strength necessarily proceeds from union. It’s my belief that we in Europe have neither a common language, nor common values, nor common interests, that, in a word, Europe doesn’t exist, and that it will never constitute a people or support a possible democracy (see the etymology of the term), simply because it doesn’t want to constitute a people.

På dette punktet skiller Houellebecq seg f.eks. fra tenkerne som skrev Paris-erklæringen. Disse hevder at det finnes et ekte Europa, men at dagens EU representerer et falskt Europa.

Forfatteren gjør seg nok en gang uspiselig for Europas maktelite ved å identifisere Europa (hvis eksistens han akkurat har avvist) med kristendommen:

President Trump doesn’t consider Vladimir Putin an unworthy negotiating partner; neither do I. I don’t believe Russia has been assigned the role of humankind’s universal guide — my admiration for Dostoevsky doesn’t extend that far — but I admire the persistence of orthodoxy in its own lands, I think Roman Catholicism would do well to take inspiration from it, and I believe that the “ecumenical dialogue” could be usefully limited to a dialogue with the Orthodox Church (Christianity is not only a “religion of the Book,” as is too quickly said; it’s also, and perhaps above all, a religion of the Incarnation). I’m painfully aware that the Great Schism of 1054 was, for Christian Europe, the beginning of the end; but on the other hand, I believe that the end is never certain until it arrives.

Trump har ingen problemer med å bli omtalt som nasjonalist, sier Houellebecq, og det har ikke han heller: Nasjonalister kommer fint overens med hverandre, men ikke med internasjonalister, tilføyer han.

Enda et tråkk i salaten i et Europa som er så desorientert av sin selvpisking at det tror den tyske nasjonalismen i første halvdel av det tjuende århundre er noe nasjonalsinnede personer andre steder i tid og rom trenger å bry seg om, eller sågar betale avlat for.

Forfatterens konklusjon er en torn i øyet på hele den utvidede venstresiden i hele Vesten:

In summary, President Trump seems to me to be one of the best American presidents I’ve ever seen.

Personlig er Trump frastøtende, legger han til, men hvem bryr seg?

Riktignok ville det ha vært enda bedre med en ekte kristenkonservativ, sier Houellebecq:

With an equivalent agenda, an authentic Christian conservative—which is to say, an honorable and moral person—would have been better for America.

Og kanskje er ikke den muligheten så fjern:

But maybe it could happen next time, or the time after that, if you insist on keeping Trump. In six years, Ted Cruz will still be comparatively young, and surely there are other outstanding Christian conservatives. You’ll be a little less competitive, but you’ll rediscover the joy of living within the borders of your magnificent country, practicing honesty and virtue.

Dersom Trumps linje fortsetter via etterfølgeren, vil verdenshandelen avta, mener forfatteren, og det er bra:

A reduction in global trade is a desirable goal, and one that could be reached within a short time frame.

Ringvirkningene ville også bli bra:

China will scale back its overweening ambitions. This outcome will be the hardest to achieve, but in the end, China will limit its aspirations, and India will do the same. China has never been a global imperialist power, nor has India — unlike the United States, their military aims are local. Their economic aims, it’s true, are global. They have some economic revenge to take, they’re taking it at the moment, which is indeed a matter of some concern; Donald Trump is quite right to not let himself be pushed around. But in the end, their contentiousness will subside, their growth rate will subside.

Alt dette vil skje i vår levetid, konkluderer Houellebecq – tilsynelatende i festhumør ved utsiktene.

Man kan være enig med mye eller lite av det han skriver, men det er knapt noen i Europa som har den franske forfatterens evne til å røske opp i forstenede forestillinger og få tankene på glid – og dét om noen av samtidens viktigste temaer. Og hva skulle ellers de intellektuelles oppgave være? Houellebecq er simpelthen en intellektuell som gjør jobben sin.

Den jobben burde andre europeere som aspirerer til medlemskap i bransjen, også gjøre. Men den gang ei. En kjent norsk åndsperson skriver på Facebook at han ikke kan dele Houellebecqs tekst av frykt for å bli misforstått. Selvsensuren og redselen for hva omverdenen vil si – der har vi det som skulle ha vært norsk åndsliv, i et nøtteskall. Det er mager trøst at tilstanden ellers i Europa heller ikke er mye å rope hurra for.

 

Gi Document en julegave!

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Eller betal til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt vipps-nummer er 13629

For å støtte oss via Paypal gå til vår Støtt Oss-side.