Sakset/Fra hofta

De forpjuskede og hjelpeløse tilskuerne til revolusjonen i Europa er dag ut og dag inn gjenstand for enorme mengder propaganda. Ed West går i The Spectator i rette med flere av de villedende budskapene som spres hver gang noen blir drept eller såret i Allahs navn.

Et av dem er at livet ikke vil bli annerledes enn før, så lenge vi holder hodet kaldt:

Except it will. It will affect your life when you’re queuing endlessly to be searched by security in every public building. When you pass by bollards and barriers put in place to stop mass vehicular homicide. The nervousness you’ll feel whenever you’re on the Tube or when your child gets on public transport in the morning.

Akkurat som i Israel vil nesten alle som ikke rammes selv, etterhvert være venner eller ha felles venner med noen som rammes. En av Ed Wests gode venner befant seg i T-banevognen i London som forleden ble utsatt for et terrorangrep, som ved et rent hell riktignok ikke tok livet av noen.

Blant andre beroligende propagandapiller finner vi den hyppige gjentagelsen av at terrorismen på 1970-tallet var verre. Med tanke på hvilke kolossale ressurser som brukes på terrorbekjempelse i dag, og i lys av at nesten alle steder i dag er mulige terrormål, eksempelvis en landsens kirke i Normandie, er det en diskutabel påstand.

Men i de fleste andre sammenhenger ville en lignende påpekning ikke engang få status som mager trøst:

It’s the same argument people make about crime: why are people so worried, when we have less crime than in the 1990s? But we have far more crime than in the 1950s. If this sort of decline had taken place in an area like child poverty or maternal mortality, such comparisons would hardly be taken seriously. Imagine if cancer survival rates were now worse than 40 years ago: would anyone be arguing ‘lol they were much worse in Victorian times, chill out’?

Propagandaløgn nummer tre, som kanskje er den verste fordi den motsies til en større kostnad enn de to foregående: Vi står sammen. Nei, vi gjør ikke det.

We’re always told these things won’t divide us, when in fact they clearly do; not just between Muslims and the majority, but between white liberals and white conservatives.

Liberale og konservative reagerer forskjellig på den islamske terrorismen, konstaterer West.

De liberale eller venstreorienterte anser den som et angrep på det multikulturelle samfunnet de setter så høyt, hvor islam har en selvfølgelig plass. Men de er lysår fra å tenke at det er noe galt ved den multikulturelle modellen i seg selv, mens de konservative mener at den er roten til ondet som stadig oftere manifesterer seg.

Artikkelforfatterens forklarer de liberales innstilling med at den egentlig er en religion – den tredje religionen som forfører Europas intellektuelle:

But then multiculturalism is a faith, and many of its believers seem quite prepared to die for their religion. Quite literally, if the alternative is to embrace racism in any form. It could be argued that it is the third great universalist faith to take hold among Europe’s intellectuals, after Christianity and Communism, although the former – by far the most logical of the three – at least promises paradise only in the afterlife and accepts that humans are flawed.

Among the sacred ideas of the multicultural faith is the idea of jus solis, that people born within a territorial jurisdiction must by definition belong to that piece of land. This is why our national broadcaster refers to black-clad Islamic fundamentalists shouting incomprehensible Arabic slogans as being ‘British’, while the group in charge of eastern Syria is the ‘so-called’ Islamic State.

West burde kanskje sette et aldri så lite spørsmålstegn ved sin egen klassifikasjon idet han bemerker at kristendommen ikke etterstreber paradis på jord. Er religion egentlig fellesnevneren for bølgene av irrasjonalitet som har skylt over vår verdensdel i mer enn hundre år? Er det ikke snarere svermeriet for ideologier som drømmer om å skape perfekte dennesidige samfunn?

Av personer med genuin kjærlighet til den vestlige sivilisasjonen blir det av og til sagt at islamismen er den tredje store totalitære ideologien som hjemsøker Europa etter kommunismen og nazismen/fascismen. Og den sammenstillingen har noe for seg, ikke minst fordi islamister ofte ikke har noen spesielt religiøs bakgrunn, men snarere har funnet et religiøst påskudd en viss islam er rede til å gi dem, for å gi retning til sine miserable liv.

Med unntak av europeiske konvertitter handler imidlertid ikke den siste tredjedelen av denne sammenstillingen så mye om oss selv, men snarere om virkningen på de andre av å ha kommet hjem til oss.

Det som burde interessere oss mest, er på hvilke måter europeerne havner på avveie åndelig og intellektuelt. Om vi ser nærmere på europeernes forskjellige veier bort fra sannheten, er den smertefulle erkjennelsen at multikulturalismen har avløst kommunismen og nazi-fascismen som foretrukken ideologi.


Makis Warlamis (1942–2016), «Utopien 04», Kunstmuseum Waldviertel, Schrems (Østerrike). Foto: Wikimedia Commons.

Det er dragningen mot det utopiske som har skapt det europeiske kontinentets tragedier. Multikulturalismen er riktignok ikke erklært giftig i sitt læregrunnlag slik nazismen var, men har snarere mer til felles med kommunismen: «Arbeidere i alle land» har veket plassen for «mennesker fra alle kulturer», men målet er fortsatt «forén eder». Det er da heller ikke tilfeldig at så mange tidligere kommunister ble multikulturalister etter Berlinmurens fall.

Ed West burde derfor heller fremheve kristendommen som motgiften mot all irrasjonaliteten.

Det kan kanskje virke paradoksalt i en tid hvor talspersoner for kristne institusjoner har latt seg rive med av den tredje store utopiske ideologien. Men det er ikke desto mindre i klassisk kristen tenkning, som langt på vei er glemt, at vi finner realismen som får oss til å erkjenne at multikulturalismen er utopisk.

Som West selv nevner, fremholder kristendommen at mennesket er ufullkomment. Gud gjør seg til menneske for å befri menneskeheten fra synden, noe den ikke kan klare selv.

Etter århundrer med smålig moralisme og fariseisme, forestått av kirkelige representanter som har hatt minst like store svin på skogen som sine undersåtter, er det ikke lenger moteriktig å snakke om synd, aller minst om arvesynd. Det er da heller ingen ved sine fulle fem som ønsker den menneskefiendtlige moralismen kristendommens tjenestepersoner har gjort seg skyldig i, tilbake.

Men verden trenger mer enn noen gang innsikt i egen ufullkommenhet. At menneskene ikke lever opp til den multikulturelle ideologiens forskrifter, er åpenbart. De rømmer fra multikulturen så snart de har sjansen. For ideologien er dette en forbrytelse, fordi mennesket ikke klarer å være perfekt. En enda større forbrytelse er det å påpeke at dette er uunngåelig.

Politikken som føres i dag, bygger på illusjonen om at vi er perfekte mennesker. Vi trenger en ny politikk som bygger på den sanne innsikten at vi er uperfekte, og på erkjennelsen av at de innbilt perfekte er farlige. Kristendommens første bud er at vi ikke er guder, så hva skulle være en bedre kilde til den nevnte innsikten enn klassisk kristendom?