Kommentar

– Det var ikke fordi nazistene var så mange at de kom til makten. Det var fordi de som sto mot dem var så få, sa Kåre Bluitgen under seminaret om religion og ytringsfrihet 11/11. Han satte meg på sporet av en annen erkjennelse: Nazistene kom ikke til makten fordi motstanderne var få og splittet. De vant fordi omverdenen ikke forsto nazismen, og derfor heller ikke forsto hvordan de skulle møte den.

Man kan ikke effektivt bekjempe et fenomen man ikke forstår. Nazismen var hverken høyre eller venstre, reaksjon eller revolusjon. Det var litt av alt, og satt sammen på en helt ny måte.

Jeg stiller spørsmålet om ikke det samme gjelder dagens islam. Mon ikke omverdenens tafatthet og rådvillhet skyldes at de ikke helt forstår hva de har med å gjøre. Derfor teller de på knappene og snakker om noe annet.

Dette stiller ordet appeasement i et litt annet lys. Det var ikke bare feighet som lå bak Neville Chamberlains politikk. Det var like mye en tro på dialog og et sterkt ønske om å bevare freden.

Det samme gjelder vestlige samfunns holdning til radikal islam.

Først en definisjon: Totalitære ideologier er noe nytt i verdenshistorien, som dukker opp i det 20. århundre. Både nazisme og kommunisme er totalitære: De tåler ingen ved siden av seg, de tåler heller ikke at mennesket tilhører noe annet enn ideologien. Hele samfunnet skal gjennomsyres av ideologien. Det finnes intet som er upolitisk, ikke noe som heter det private rom. Derfor vil en totalitær stat alltid komme i konflikt med omverdenen. Den tåler ikke at det finnes andre uttrykk i verden enn deres eget, som er en slags verden stilt på hodet. Verdensherredømme ligger innebygget i den totalitære stat og bevegelse.

Det spørs om ikke revolusjonær islam er en mutasjon av den klassiske, som gjør den til en trussel mot verdensfreden. Islamismen til Det muslimske brorskap og Hassan al-Banna, Mawdudi i India, og Sayyed Qutb representerer et forsøk på å møte moderniteten, slik nazisme og kommunisme også var det. Svaret er en religiøs totalitarisme som verden aldri har sett maken til. Hverken muslimer eller omverdenen vet helt hva som skjer. Forskjellene er at det skjer med muslimene. Vi andre står som tilskuere. Men for å kunne «hjelpe» muslimer med å møte denne trusselen, må vi benytte den kunnskap vi har om våre egne totalitarismer.

Det er underlig at ikke kunnskapen om de to andre totalitarismene er brukt for å forstå dagens radikale islam. I stedet er man opptatt av å gi seg selv skylden for radikaliseringen blant annen og tredje generasjon.

Vi vil ikke innse at radikaliseringen blant unge i Vesten skjer på tross av de verdiene vi holder høyest. Det er ikke snakk om noen misforståelse. Den som vikler seg inn i at radikaliseringen skyldes våre egne feilgrep (Bush og Irak), vil smertelig få erfare at denne argumentasjonen er en felle som de bare synker dypere ned i.

Fordi totalitarisme representerer sin egen verden, er det vanskelig å finne et felles språk. Islamistene vil late som om de fører samme diskusjon som ikke-muslimer, om Irak og Palestina, diskriminering osv. Men deres premisser er helt andre. De er hele tiden ute etter å utvide sitt «område».

Bernard Lewis sier det skjedde noe bemerkelsesverdig under karikaturstriden: At det ikke finnes eksempler på at muslimske lover er gjort gjeldende i ikke-muslimsk land om handlinger som ikke-musliimer har stått for. Det er helt uhørt at islamsk lov skulle anvendes om noe ikke-muslimer har foretatt seg i et kristen-sekulært land. Lewis spør om det er fordi imamene nå begynner å oppfatte Europa som muslimsk og gjerne vil markere det? Det er isåfall meget alvorlig.

Hannah Arendt sier at totalitære stater ikke tåler rivaler, og det gjelder helt ned på individnivå. De forsøker å «spise opp» det private rommet mellom mennesker. Både kommunister og nazister været når det var mennesker som forsøkte å leve etter andre normer, og forfulgte dem.

Fouad Ajami sier en del muslimer har vanskelig for å godta at samfunnet ikke er innrettet etter islam. Et sekulært samfunn er en daglig provokasjon.

»Sandheden er, at kontakt med ikke-muslimer piner muslimer. Deres provinsielle levevis overlever, men under konstant pres fra andre livsstile, der er mere frie og fleksible end deres egen, og som kan påvirke dem gennem deres blotte nærvær.

Denne store religion er ikke så meget baseret på åbenbaring som på en manglende evne til at etablere forbindelser til verden udenfor. I kontrast til den universelle venlighed i buddhismen eller det kristne ønske om dialog antager muslimsk intolerance en ubevidst form blandt dem, der gør sig skyldig heri; selv om de ikke altid søger at tvinge andre til at dele deres sandhed med brutal magt, er de alligevel (og det er mere alvorligt) ude af stand til at tolerere eksistensen af andre som andre.«

Ajami taler om en undersøgelse, han efter den 11. september lavede af den arabiske tv-station Al-Jazeera. Han studerede programmer, hvor seere kunne ringe ind og give deres mening til kende. De mest radikale stemmer kom fra muslimer i Europa. De talte ikke om Sverige, Danmark og Holland, men om de vantros lande. Fra en position af tryghed i det sekulære Vesteuropa rasede de mod de selv samme lande og besang radikal islam.

»Jeg hørte også en mand på tv i Saudi-Arabien sige: Vi kan bære en nationalitet, men vi tilhører vores religion. Det gjorde indtryk på mig. For mig er mit amerikanske pas ikke blot et rejsedokument, men et dokument, der etablerer et tilhørsforhold, en tilknytning.«

Roger Cohen hadde lørdag en interessant observasjon av hvorfor radikal islam oppsto:

But there’s another problem. It was put to me by Osama al-Ghazali Harb of the Al-Ahram Foundation. «In any Islamic country, the emergency of radical Islamic forces is 2_kommentarly a product of dictatorship,» he said. «Totalitarian rule destroys all opposing forces – liberals, communists, socialists, – except the Islamists, because they have the mosques, because they are close to the people, because they provide charity. So, when the regime collapses you find Islamists, as in Iran in 1979.»

Det er 27 år siden revolujsjonen, og ennå har verden ikke forstått totalitær islam. Siden har Hamas, Hizbollah og salafismen til Al Qaida og andre grupper som de algeriske, kommet til. Det er meget mulig vi bare står ved terskelen til den totalitære islamismen, som bærer forskjellige masker, men har anti-modernitet og antisemittisme til felles.

Hvis det nå vokser frem unge generasjoner i Vesten som deler denne totalitære tendensen, representerer det en helt ny trussel, som ikke vil forsvinne selv om Irak skulle roe seg. Denne identiteten vokser seg sterk som anti-tese til vestlige verdier. Den definerer seg som motsetning til det sekulære samfunn, og vokser på å leve midt i det.

Les også

-
-
-
-
-