Gjesteskribent

Den syrisk-tyske statsviteren Bassam Tibi (f. 1944) kom til Tyskland i 1962, og er professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Göttingen. Han er kjent for å ha myntet begrepet «Leitkultur». Stillbilde: Streitgeist / YouTube.

 

Høsten 2017 møttes ledende politikere fra sentralasiatiske og kaukasiske stater i Kirgisistans hovedstad Bisjkek for å diskutere temaet «Islam i den moderne sekulære staten». Til stede var også den indiske utenriksminister og den egyptiske kulturminister.

Jeg var invitert som ekspert til dette møtet, og må slå fast at de muslimske politikerne forstår bedre enn sine vestlige kolleger hvordan islamismen utfordrer verdensordenen og de sekulære statene. De reduserer ikke islamismen til terror, men forstår at islamistene representerer en verdensanskuelse som vil erstatte den sekulære staten med en shariastat.

Som konklusjon på rådslagningene fastslo politikerne: «Vi, deltagerne ved denne internasjonale konferansen, i vårt felles ønske om å oppnå en varig fred (…) anerkjenner fordelene ved en sekulær stat». Det er i denne sammenhengen svært kortsiktig å forstå islamisme bare som terror, og overse det sentrale, som består i å kjempe for innføringen av en islamsk shariastat som alternativ til den sekulære staten.

Vesten har hittil – i militært samarbeid med Russland – bombardert vekk IS-bevegelsen, men kan ikke utslette verdensanskuelsen som ser for seg en shariastat. Denne religiøse ideologien kan ikke beseires militært. I personlige samtaler har alle de islamske politikerne jeg snakket med, rystet på hodet over hvordan Vesten – parallellt med bombingen – i menneskerettighetenes navn beskytter islamister mot islamske herskere, og sågar tilbyr dem asyl.

Vestlige politikere klandrer muslimske stater for å sette menneskerettighetene til side i kampen mot islamismen. I sin erklæring har de islamske politikerne tatt til orde for en «balanse mellom hensynet til sikkerheten og ivaretagelse av friheten og menneskerettighetene». Denne balansen finnes ikke i Vestens omgang med islamistisk jihad, som retter seg mot den sekulære staten. Vestlige politikere ser ikke ut til å forstå denne trusselen.

I Bisjkek var det også en stor debatt over disse temaene, i nærvær av den daværende statspresident Almasbek Atambajev, og med medvirkning av flere ministre fra islamske land. I motsetning til i Vesten diskuterte de rett fram forenligheten mellom islam og en sekulær stat, og det i en situasjon hvor islamistiske bevegelser, også med bruk av vold, forlanger en shariastat.

Det sentrale spørsmålet er hvorvidt islam er en statsforfatning eller bare en religiøs tro. Det er viktig for alle de 57 islamske statene, selv de som har et islamsk grunnlag som Saudi-Arabia og Marokko, uten at islamistene anerkjenner dem som shariastater.

Fare for stabiliteten
Situasjonen i Sentral-Asia og Kaukasus er ganske spesiell, ettersom disse statene i årtier var under sovjetisk kontroll, med sekularisme som offisiell ideologi. I dag utgjør det en belastning, ettersom islamister snakker om autentisitet, og setter sharia opp mot sekularitet, som de forbinder med den sovjetiske fortiden.

Men det internasjonale systemet består, uavhengig av den sovjetiske sekulariteten, av sekulære nasjonalstater, slik at den politiske inkluderingen av Sentral-Asia og Kaukasus i en sekulær verdensorden ikke har noe med denne sovjetiske sekulariteten å gjøre.

Det er en samtidshistorisk sammenheng i denne situasjonen. Globalt befinner den islamske sivilisasjonen seg i en krise, hvor det – som den amerikanske politiske teoretikeren John Brenkman sier – foregår en «geo-civil war of Islam». På denne bakgrunn pågår en internasjonal diskusjon om «war of ideas» , som omfatter motstridende politiske ordninger (religiøs stat mot sekulær stat). Man kunne kalle det en «krig mellom verdensanskuelser». På dette globale nivået opptrer islamismen, representert ved totalitære politiske bevegelser, og krever den sekulære staten fjernet med alle midler. Islamister omtaler islam som din wa daula, det betyr et samsvar mellom det religiøse og det statlige islam. Denne utfordringen innebærer en fare for den politiske stabiliteten statene som er rammet, samt for den etnisk-religiøse likevekten i de sentralasiatiske og kaukasiske samfunnene.

Ikke panikkmakeri
Dette gjør det tydelig at islamismens utfordring av den sekulære staten innebærer en sikkerhetspolitisk trussel. Tidligere var sikkerhetsbegrepet i internasjonal politikk først og fremst militært. Men siden slutten på den bipolare epoken tid har begrepet blitt utvidet til at verdensanskuelser som islamismen også innebærer en sikkerhetspolitisk fare. Fokuset på stater blir svakere, eller helt oppgitt på grunn av irregulære, ikke-statlige aktører.

I denne sammenheng stilles også spørsmålet: Hvem vil avgjøre fremtidens verdensordning? Vil det nåværende sekulære verdenssamfunnet gjøre det, eller vil de opposisjonelle, ikke-statlige islamistiske bevegelsene være i stand til det? Vil shariastaten avløse den sekulære staten i en ny islamistisk verdensorden?

Dette er ikke panikkmakeri. Tidligere dreide sikkerhetspolitikk seg om trusler fra stater mot andre stater. I dag er globalpolitiske ikke-statlige bevegelser med andre forestillinger om verdensordenen en sikkerhetspolitisk fare.

Det kan ikke gjentas ofte nok at vestlige politikere ikke forstår at den «Islamske stat» ikke bare er navnet på en terrororganisasjon. Den «Islamske Stat» er også en sammenfatning av en totalitær verdensanskuelse om en politisk nyordning for stater og verden som helhet. Denne nyordningen forutsetter at den sekulære staten avskaffes.

Det handler ikke bare om verdensanskuelsen, det finnes også politiske bevegelser som benytter denne verdensanskuelsen som veiledning for sine handlinger.

Jeg vil også betone forskjellen mellom de tidligere sovjetrepublikkene Kirgisistan og Usbekistan, begge sekulære stater med en kommunistisk fortid, og de arabiske landene som ikke har hatt det. Her finnes det andre problemer for den sekulære staten, blant annet en antatt sammenheng mellom sekularitet og antireligion.

Den egyptiske kulturministeren, som i Bisjkek var ledsaget av en overordnet fetwa-sjeik fra Al-Azhar-universitetet, forsvarte med rette avsettelsen av Det muslimske brorskapets regime under president Mohammed Mursi, fordi den sekulære ordningen er en bedre garanti for indre og ytre fred.

I Vesten blir avskaffelsen av Mursis islamske stat omtalt som et brudd med demokratiet. Den egyptiske ministeren foreslo å oversette begrepet «sekulær» (arabisk «Ilmani») med begrepet «sivil» («madani»), for slik å kunne snakke om en sivil stat, naturligvis i betydningen sekulær. Dermed kan man overvinne muslimbrødrenes anklager om den sekulære statens ikke-religiøsitet. Sekulariteten består i et skille mellom religion og politikk – ikke i avskaffelse av religion.

For de sentralasiatiske og kaukasiske politikerne presenterte jeg sju ideer rundt temaet «Islam og den sekulære stat». Jeg la de følgende forutsetningene til grunn:

  • De politiske vurderingene av islamismens problematikk og utfordring av den sekulære staten må oppfylle visse forutsetninger fra et progressivt islamsk perspektiv. Man burde erstatte de vestlige islamstudiene til fordel for en sosialvitenskapelig og historisk orientert islamologi.
  • Å opprette en utvidet versjon av sikkerhetsstudiene, som går lenger enn det militære.
  • Skillet mellom islam og islamisme må være sentralt.

De sju ideene til en policy er som følger:

  • Siden freden i Westfalen 1648 finnes det et internasjonalt statssystem. Den sekulære staten er en del av dette. Muslimer må ta dette innover seg.
  • I globaliseringsprosessen er den islamske verden integrert i et system av suverene stater. En særskilt islamsk verden finnes altså ikke mer.
  • I denne sammenheng kan man konstatere en krise i den islamske sivilisasjonen, der den sekulære staten motarbeides i den islamske verden.
  • Denne krisen beveger seg ut over grensene for den islamske verden, den rammer verden som helhet. Ettersom muslimer lever som migranter i Vesten (omkring 35 millioner), rammer denne krisen også Europa og USA.
  • Den islamske verden befinner seg for tiden i en «geopolitisk borgerkrig».
  • Det pågår en kald krig mellom religiøse og sekulære ordninger, en «krig mellom ideer».

En konstruksjon av tradisjon
Den islamistiske utfordringen av den sekulære staten er en konfrontasjon mellom verdensanskuelser som ikke kan vinnes med militære midler. Delegitimering av islamismen kan bare skje på bakgrunn av en sekulær tolkning av islam, som forutsetter et reformert islam.

Avslutningsvis kan det fastslås at islamismen innebærer en tanke om at shariastaten skal tre i stedet for den sekulære stat. Dette skjer innen rammen av en shariaisering av islam. Dette er en nydannelse, en slags «konstruksjon av tradisjon» som hittil ikke har vært kjent i islams historie. Vestlige politikere, journalister og forskere, som ikke forstår denne utfordringen, undervurderer trusselen mot den sekulære staten. I Bisjkek erfarte jeg imidlertid at sentralasiatiske og kaukasiske politikere forstår utfordringen av den sekulære staten bedre enn folk i Vesten.

 

Opprinnelig i Basler Zeitung den 9. mars 2018.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.