Kommentar

Når man først velger feil fortolkningsmodell, er det ikke måte på hva slags plattheter og absurditeter man kan havne ut i, uten å merke det. Morgenbladets Steen Inge Jørgensen illustrerer hvor galt det kan gå når han på ramme alvor mener å se en likhet mellom dagens islamister og arbeiderbevegelsen i pionértiden.

25 år gamle Ali er student. Han er den første i sin generasjon med utdannelse ut over grunnskole, og føler han har fått en politisk oppvåkning. Om kveldene møter han venner for å diskutere samtidens elendighet: De korrupte elitene representerer ikke folket! Fattigdommen og underutviklingen må bekjempes! Kapitalismen og imperialismen undergraver samfunnet! Nasjonalstatene må vike for et internasjonalt fellesskap, og en fremtidig rettferdig verdensorden!
Ivrig studerer de tekster som sirkulerer i likesinnede dissidentmiljøer, tekster med analyser de betrakter som hellige. Ali vet at hans meningsfeller i flere naboland har begynt å utvikle et stort organisasjonsapparat. De driver helsetjenester, undervisning, og deler ut mat til de fattige. Noen steder har de så smått begynt å få seter i parlamentet.

Denne idylliseringen minner mer om bildet av sosialrevolusjonære fra tsar-Russland, parret med bilder fra 1968-revolusjonen. Det er en konstruksjon, som Jørgensen tror uttrykker noe ekte. De idealistiske unge med brennende hjerter som higer etter rettferdighet, og så bruker de de religiøse tekstene, for de vil gjerne ha noe ekte!

De sosialistiske og nasjonalistiske bevegelsene som tidligere har forsøkt å vinne frem i regionen, har mislyktes. Det meste er forsøkt, men samfunnsproblemene er som før, om ikke verre. Mange av innbyggerne tenker at det vil være bedre å bygge sin motstand på noe de suger fra eget bryst – islam – istedenfor å importere nye ideologier fra Vesten.
Implisitt: Ønsket om forandring kan i seg selv være minst like sterkt som ønsket om en islamsk statsorden.

Det er en nedslående erfaring ved lesning av Klassekampen og Lillelord-Morgenbladet (karakteristikken fra Geelmuydens tid har fortsatt gyldighet). Når man skal presenterer en alternativ forståelse, er den enda grunnere og enda mer ribbet for motforestillinger enn borgerpressa.

Jørgensen får hjelp av amanuensis Bjørn Olav Utvik ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, som går god for analogien og mener det er paralleller mellom oftedølenes kamp mot overklassen i Stavanger og islamistenes kamp for de fattige. Eller haugianernes kamp for politisk-religiøs deltakelse.

Det er å skape en type politiske tablåer som kan være interessante som en installasjon. Som politisk idehistorie er det meningsløst.

Jørgensen bruker uttrykket «reaksjonær», for å vise at det er islamistene ikke. Nei, de er totalitære. Derfor har de mer til felles med fascistene, fordi disse var mer tros-orienterte. Bevegelsen og offeret var alt.

Jørgensen innrømmer at en sammenligning med fascismen kunne være relevant. Måten han avviser den på, sier det meste.

Fascismen. Forestillingen om et direkte årsaksforhold mellom fattigdom eller marginalisering og ekstrem (voldelig) islamisme, er for lengst tilbakevist av forskerne. Tvert imot har mange av lederne både utdanning og en velstående familiebakgrunn. Men når det gjelder selve masseoppslutningen omkring islamistiske ideer som sådan, skjer dette lettere i land der folk har lite å tape.
Så kan man selvfølgelig påpeke at også masseoppslutningen om fascismen har foregått i samfunn med høy arbeidsledighet og turbulente politiske forhold. Flere forskere, som Ziki Laidi i boken A world without meaning, mener at den totalitære islamismen har minst like mange likhetstrekk med fascismen som med kommunismen. Så hvorfor sammenligner vi ikke like godt islamismen med denne ideologien?
Spørsmålet er godt, og vi kunne sikkert ha gjort det på flere punkter. En oppsummering av denne debatten ville imidlertid være altfor omfattende for dette formatet, men i korte trekk virker det som om de som ser et slektskap med fascismen fremfor kommunismen legger vekt på andre elementer i islamismen. For vårt formål har vi tatt utgangspunkt i en samfunnstilstand der man ennå ikke har utviklet et reelt demokrati og der en politisk gruppering ikke først og fremst ser løsningen i en sterk stat, fordi staten bare er et middel til å oppnå noe høyere (det kommunistiske samfunn, et islamsk samfunn). Islamistene vil i likhet med kommunistene oppheve, snarere enn å styrke, eksisterende organisasjonsmodeller. De er heller ikke rasistiske, og opererer ikke med «blut und boten»-konsepter.

Fascistene gjorde også de eksisterende institusjoner til tomme skal. Makten forflyttet seg til andre organer og personer. Som til sheik Ahmed Yassin f.eks. Eller Khomeini. Førerprinsippet til shia-islam ligner svært på det tyske og italienske.

Den absolutte bunn nås når Jørgensen erklærer at islamistene ikke er rasistiske og ikke dyrker blut und boden.

Det får ikke hjelpe at de vil utrydde jødene og gjenerobre alt land som er waqf – hellig.

Når folket gjør opprør

Les også

-
-
-
-
-