Gjesteskribent

av GEIR LEVI NILSEN

Her er 5 grunner til at Mullah Krekar bør få bli i Norge.

1. ÆRLIGHET.

Hvorfor opprøres vi så mye over at Mullah Krekar ennå er i Norge? Mullah Krekars eneste «synd» er hans ærlighet. Hans oppriktige presentasjon av islam kan ofte være ubehagelig og stressende. På vg.nett 24.11.09 er det et intervju med Krekar hvor han sier at han vil ha «en islamsk stat, ledet av en som Osama Bin Laden…» Som tidligere leder av terrorgruppen Ansar-al-Islam i Nord Irak/Kurdistan, greide da også Mullah Krekar å innføre et strengt talibansk styre i den lille regionen hvor gruppa hans holdt til. Vg.no kunne 09.10.07 også fortelle at Krekar drev «en internettside som hyller terror og feirer amerikanske tap i Irak og Midt-Østen». Kjennetegnet ved Mullah Krekar er hans retorikk-frie måte å presentere islam på, fullstendig uten hensyn til korrekte måter å gjøre seg velkommen i den vestlige verdens retoriske varmestue hvor man skal hylle vestlige verdier samtidig som man bekjenner seg som religiøst troende, enten man nå er kristen, muslim, sjamanist eller gutteromssatanist eller hva det nå måtte være. Derfor blir Mullah Krekar kalt for fundamentalist. Hva er en fundamentalist? Uttrykket innebærer at iblant de religiøse så skal noen være mer religiøse enn andre.

Fundamentalister er da de som tolker religionens hellige skrifter på en bokstavtro måte. Dette skismaet mellom fundamentalister på den ene siden og andre religiøse – hvem de nå enn måtte være – på den andre siden, er falskt. For leter man etter religion utøvd i det praktisk rom hvor en pragmatisk hånd er med i spillet så vil vi finne ut at de fleste religiøse mennesker er fundamentalister, i Norge bevist ved den nåværende trenden innom statskirkelig liberalteologi hvor alle som ikke er enig med dogmatisk liberalteologi, presses ut. Tilfellet Børre Knutsen er et godt eksempel her. I dag vet både muslimer og kristne at de må spille på lag med Staten og statlige og kommunale organer, for å overleve. Derfor har vi i dag fått denne trend-retorikken blant både muslimer og kristne, en post-moderne apologetikk som både er diffus og ikke minst partikulær, hvor man prøver å flyte på humanistisk retorikk.

Ett godt eksempel her er Nazneen Khan-Østrems artikkel «En Tapt Mulighet» (aftenposten.no 10.06.09) hvor hun sier: «Kampen for fremskritt vil alltid ha mange ansikter. Men så lenge målet er likt; å videreføre islams kjerneverdi, en dyp humanisme, bør det være på sin plass å skape en plattform der alle islams frontkjempere kan delta.» Islams kjerneverdi, en dyp humanisme? Humanismens kjerneverdi er mennesket i sentrum mens religionens kjerneverdi er Gud i sentrum, derfor er humanisme og religion to uforenelige verdisett. Khan-Østrems retorikk er enten kunnskapsløs og/eller falsk, men en ting er sikkert: den er tidsriktig. På det norske nettstedet livetsgang.no er det et intervju med imamen Hassan Alrihani som sier at «islam handler om kjærlighet, dialog, demokrati, tålmodighet og ikke minst fred.» Da er det merkelig at muslimske land er hårdhendte diktaturstater, som eksempelvis Iran, Saudi-Arabia og Afghanistan under Taliban-styret, og ikke en slik Woodstock-festival som Alrihani presenterer islam som. Da er Mullah Krekars versjon av islam å foretrekke, fullstendig uten hybridmessige svulstigheter eller opportunistiske slagord. Men er da Krekar en marginal muslimsk figur, en ensom ekstremist? På dagbladet.no 18.01.03 beskrives det hvordan Krekar dyrkes som en helt blant muslimer i Oslo når han vandrer omkring på Grønland i Oslo med «gratulasjoner, autografer og ….kampen for en islamsk kurdisk stat.» Mullah Krekar er nok mannen som tør det og gjør det. Andre muslimer sitter da hjemme i stua og følger med og støtter han fra sofakroken. Sofasympatisører, uansett politisk og/eller religiøs side, kan være like farlige, om ikke verre, enn den mest modige kriger.

2. OPPLYSNINGSARBEID.

På vg.no 07.03.2009 sier Krekar: «»Islam er ikke bare en teori, det er også et politisk og økonomisk system, en kultur, et moralsett.» I Norge forstås religion som en privat trosretning, ett resultat av vår vestlige verdens verdsliggjøring, sekularitetstenking og pluralisme. Men hvis du er muslim så griper troen inn i strukturelle deler av samfunnet og forpliktelsene for individet blir desto større. Derfor er det dødsstraff for apostasi innom islam fordi et frafall i troen betyr ikke at du vender ryggen til bare religionen men at du i praksis forlater hele det muslimske samfunnet. Det Krekar egentlig sier er at islam er en totalitær ideologi som griper inn overalt i et muslimsk individs liv. Den som i et kommunistisk samfunn valgte å vende seg bort fra kommunismen, vendte seg også bort fra hele samfunnet ettersom hele system-strukturen var kommunistisk oppbygd.

Denne litt ubehagelige sannheten om islam høres du ikke så ofte fra ikke-muslimske islamforskere. Kari Vogt sa angående en boklansering(aftenposten.no 26.04.00): «Det er mange måter å være muslim på…Jeg vil vise det store mangfoldet….». Man kan dekonstrue et hvilket som helst fenomen og hevde mangfold, også angående totalitære ideologier ved å refere til interne skismer og under-ideologier. Hvor mange kommunisme-relaterte filosofier finnes det vel ikke? Og hvor mange forskjellige teoretiske måter å tolke kommunisme på er det vel ikke? Og hva med alle forskjellene på Sovjet-Unionen, Kina, Nord-Korea og andre klassiske kommunistregimer? Det er mange måter å være kommunist på, det er et stort mangfold. Men ingen sier det i dag blant samlebåndsakademikerne ettersom politiske totalitære ideologier er idag helt ut, det er religion som er trenden nå. Vi ser svært få vestlige proselytter som drar på studietur til kommunist-regimer i dag. Nord Korea er ut. Da er det mer «hot» å dra på studietur til muslimske land, og komme tilbake for å fortelle om det unike mangfoldet som finnes der.

Del II følger imorgen

Les også

-
-
-
-
-