Kommentar

Lektor Nazneen Khan-Østrem leverer i kommende nummer av tidsskriftet Samtiden et flengende angrep på generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, og mener han kun er på ytringsfrihetens side når det gjelder kritikk av islam og muslimer. Hun nevner to eksempler på Kokkvolds ensidighet: Han forsvarte ikke talsmann for Islamsk Råd Norge, Zahid Mukhtar, da han uttrykte forståelse for drapet på Theo van Gogh, og han forsvarte ikke invitasjonen av David Irving til Litteraturfestivalen på Lillehammer.

Khan-Østrem mener Kokkvold ikke er en prinsipiell forsvarer av ytringsfriheten, men at han er tendensiøs. Hun mener Mukhtar også hadde fortjent støtte.

Men hva var det Mukhtar sa?

Etter hennes mening burde han forsvart den daværende talsmannen for Islamsk Råd i Norge, Zahid Mukhtar, da han i 2004 kommenterte drapet på den nederlandske kunstneren Theo van Gogh, som var blitt drept av en ytterliggående islamist etter å ha laget en film om kvinnemishandling og islam. Mukhtar uttrykte «forståelse for at begeret kan renne over for noen», men oppfordret samtidig alle muslimer til «ikke å begå slike handlinger». Uttalelsen ble kritisert av Kokkvold i spalten han hadde i Adresseavisen på denne tiden.

– Mukhtar prøvde å gjøre en intellektuell øvelse: Han sa han hadde forståelse for det som hadde skjedd, men at han fordømte selve drapshandlingen. Kokkvold sier at ytringsfriheten er for kjettere, for folk som tenker annerledes, og det er jo nettopp det Mukhtar gjør. Kokkvold burde kjempet for hans rett til å tale de upopulære meningenes sak. Isteden er han med en gang ute med pekefingeren og prøver på en måte å skremme Mukhtar til taushet.

Men er dette en uttømmende gjengivelse av Mukhtars respons på drapet?

Lege Zahid Mukhtar var gjest i Dagsnytt Atten med Hans Wilhelm Steinfeld som programleder. Steinfeld spurte Mukhtar om han tok avstand fra drapet på van Gogh. Det lå i situasjonen at han forventet en fordømmelse, men den kom ikke. I stedet inntrådte en stillhet i eteren. Det kom ingenting. Pausen varte i mange sekunder. Mukhtar kjempet tydeligvis med seg selv og fikk seg ikke til å komme med de ordene som alle forventet. Han fikk seg ikke til å si det. Til slutt måtte Steinfeld reagere: «Mener du virkelig at… » og så begynte Mukhtar med sine kvalifiseringer av hvorfor han ikke fikk seg til å fordømme Mohammed Bouyeri. Det ble en liten skandale.

Noman Mubashir tok initiativet til en demonstrasjon mot drapet, men nesten ingen muslimer deltok.

Khan-Østrem gjør Kokkvolds fordømmelse av vold og forsvar for vold til et problem. Han burde støttet Mukhtar. Slik han burde støttet invitasjonen av Irving. Men slik Khan-Østrem tolker ytringsfriheten, blir friheten absurd. Det blir friheten til å forsvare drap.

Theo van Gogh ble drept pga sine ytringer. Talsmann for Islamsk Råd Norge greide ikke ta ubetinget avstand fra drapet. Bør generalsekretæren for Norsk Presseforbund forsvare denne bruk av ytringsfriheten? Det er kjernen i Khan-Østrems kritikk. Hun mener også at Kokkvold forsøkte å «skremme Mukhtar til taushet» ved å kritisere ham. Virkelig? Her er det en talsmann som viser sympati for et politisk drap, og så er det den som kritiserer ham for det som hevdes å skremme ham til taushet? Var det ikke slik at Mukhtar skandaliserte seg selv og måtte gå av?

Angrep

Kokkvold har vært en av de få prinsipielle forsvarere av ytringsfriheten under karikaturstriden. Han har kritisert norske redaktører og medier for feighet. Det er det nok ikke alle som har likt.

Men Khan-Østrem gjør ham til representant for en muslim/islam-fiendtlig strømning i det norske samfunn. Han er representant for det etnisk norske som kun forsvarer ytringsfriheten på egne premisser. Dette er toner vi stadig hører: ytringsfriheten som skjult imperialisme/rasisme. Det er ikke første gang Samtiden bringer slike argumenter til torgs. Dag Solstads oppgjør med ytringsfriheten var skåret over samme lest. Den går tilbake til ytre venstres avsky for Vestens hykleri. Det finnes ingen prinsipiell og ubetinget frihet for alle. Når det kommer til stykket er den forsvar for egen livsform, og gjelder kun egne borgere. Nazneen Khan-Østrem føyer seg inn i rekken av venstreorienterte og islamister som avkler hyklerne og viser dem for hva de er: usle, fordomsfulle, kunnskapsløse.

Det spesielle med norsk debatt er at stafettpinnen ser ut til å ha gått knirkefritt over fra marxister til islamister. Terje Nordby holdt et morgenkåseri i NRKs morgensending idag hvor politisk korrekthet ble fremstilt som et smart trekk fra De slemme – krigsherrer, profitører, kapitalister – for å gjøre det OK å være urettferdig og slem igjen etter at 60-årene brakte idealismen inn i politikken. Nordby helgarderte ved å avslutte med at «Hva kan vi lære av dette? Ingenting», og kåseriet var spunnet som en fabel. Men likevel: Fabelen hadde en moral, og den var at politisk korrekthet er et sleipt påfunn for å stanse fremskrittet.

Det er denne moralske fabelen Khan-Østrem spinner videre på. At essayet har tittelen «Den hvite ridderen» er ikke metaforisk ment. Khan-Østrem assosierer til Kokkvolds hudfarge og til korstogene! Dette er islamistisk sjargong: Vesten fører korstog mot muslimene og islam.

– Hvorfor har du kalt essayet ditt «Den hvite ridderen»?
– Kokkvold har jo vært en ridder for ytringsfrihet i Norge. Han kjemper galant for saken. Og så er han jo hvit, sier Nazneen Khan-Østrem.
– Er det meningen at tittelen skal gi assosiasjoner til middelalderens korstog mot muslimer?
– Ja, det er i hvert fall en mulig assosiasjon. Jeg vet at det finnes personer i det muslimske miljøet som har den følelsen når det gjelder Kokkvold.

I denne konteksten er angrepet på Kokkvold alvorlig. Kokkvolds kontrafei er båret på plakater gjennom Khartoums gater. Han ble under karikaturstriden forvekslet med danske aktører. Det er ikke spøk.

Faglig integritet

Khan-Østrem mener Kokkvold ikke gjør jobben sin. Han er ikke muslimenes representant i offentligheten, bare «de hvites». Hun mener å se et mønster i hans uttalelser om islam og muslimer:

– I utgangspunktet er dette slengbemerkninger. Han er en mann som snakker med store ord og mye patos, og da kan man lett lire av seg slike uttalelser. Men når det kommer så mange i løpet av disse årene, begynner det å avtegne seg et urovekkende bilde av hva slags holdninger og kunnskaper han har når det gjelder islam. Han tenker «oss» og «dem», og det er ikke en forestilling han er alene om – den ligger i bunn hos mange vestlige intellektuelle. Men det er problematisk. Vi kan egentlig ikke snakke slik lenger, siden muslimer er europeiske borgere i samme grad som ham, mener Khan-Østrem.

I samme grad? Her introduseres et nytt tema: fordi muslimene bor i Europa har de samme «rett» som andre til å bli hørt. Men betyr det rett til å bli hørt på premisser som er annerledes enn de hevdvunne, frihetlige? Betyr det feks. retten til å sensurere andre? Det mener åpenbart Khan-Østrem, for hun mener Kokkvolds forsvar for karikaturtegningene var et svik mot muslimene.

Khan-Østrem velger å tolke eller fremstille muslimenes sak fra et islamistisk synspunkt: Hun snakker om grupperettigheter, ikke indidividuelle rettigheter.

– Karikaturene ble første gang trykket i en dansk avis, i et samfunn der fremmedhatet tydelig var på frammarsj. Da er det et problem at Kokkvold, som i kraft av sin jobb snakker på vegne av hele den norske presse, omtaler dem som harmløse, uten å vise noen vilje til samtidig å forsøke å forstå smerten de påførte mange muslimer, sier hun.

«Eurosentrisk» og «fordomsfull» kaller hun Presseforbundets leder i essayet, og trekker fram følgende Kokkvold-sitat, uttalt i forbindelse med karikaturstriden, som problematisk:

«Vi behøver noen som tør si ifra, som tør si til de fredelige, anstendige muslimer at de er nødt til å ta et valg, at ytringsfrihet er prisen de må betale for å dyrke sin tro her i landet: liker de ikke, får de reise».

– Dette er en oppsiktsvekkende uttalelse, skal norske muslimer som ikke er enige i Kokkvolds forståelse av ytringsfrihet reise? De er norske borgere og har full rett til å være uenige, men de har kanskje ikke ytringsfrihet, sier Khan Østrem.

Her gjør Khan-Østrem Kokkvold til en som har en subjektiv oppfatning av presse- og ytringsfrihet. Kokkvold mener for øvrig ikke at tegningene er harmløse i den betydning Khan-Østrem tillegger ham. Det er en tendensiøs fremstilling for å vise at han er selvgod, overlegen og ufølsom. Dag Solstad latterliggjorde for øvrig Kokkvold på samme måte, helt ned til måten han skakker på hodet på: det var arrogant og selvgodt.

Khan-Østrem later som om det er rom for begge tolkninger av ytringsfriheten, både den liberale og den islamistiske. Det er det selvsagt ikke. Man må velge. Khan-Østrem har valgt den islamistiske. Kokkvold den liberale. Den inkluderer individuelle muslimer. Denne dimensjonen er totalt fraværende i Khan-Østrems essay. Hun ser den ikke. Hun tenker bare gruppe.

Det er Kokkvolds viktigste poeng.

Det er særlig det at han, slik han opplever det, blir stemplet som muslimfiendtlig, han reagerer på.

– Det er grovt. Jeg har alltid lagt vekt på at min kamp for ytringsfrihet er en kamp også for muslimers rett til å kvitte seg med sine egne tyrannier, og understreket at jeg synes det er en fornærmelse å antyde at muslimer ikke skal tåle å bli utfordret når det gjelder sin religion. Men det er korrekt at jeg er en kompromissløs motstander av enhver totalitær livsanskuelse, og jeg er overbevist om at vi med den voldelige islamismen står overfor en ideologi som utgjør en trussel og som åpent og triumferende hyller døden fremfor livet. Der har jeg ikke tenkt å vike en tomme.

Det er slett ikke slik at Kokkvold «sjelden får motbør fra norske journalister, og da kan man tenke seg at de stiller seg uforbeholdent bak kommentarene hans». Tvert om. Kokkvold har ført en ensom kamp fordi norske journalister ikke vil forstå forskjellen på individuelle rettigheter og grupperettigheter. Forsvar for ytringsfriheten betyr også forsvar for den enkelte muslims rett til å ytre seg og velge sitt liv, fri fra tradisjoner og tvang. Denne konflikten ønsker ikke norske myndigheter og journalister å gå inn i. De har bøyd seg for grupperettighetene.

Khan-Østrem konstruerer en falsk sammenheng: Kokkvold fører an og påvirker mediene til å ikke å se saken ut fra muslimenes synsvinkel. Dette er faktuelt galt – Kokkvold har ikke hatt en slik posisjon. Han har ført en ensom kamp.

Men enda verre er at dette angrepet på Kokkvold indirekte er et angrep på muslimers rett til å høre inn under og bruke ytringsfriheten som individer.

Kritiserer Kokkvolds ytringsfrihetsretorikk

– Kokkvold er en belastning for norsk presse

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også