Kommentar

Kveldens Standpunkt beviste to ting: Programlederne Nina Owing og Erik Wold forbereder seg for dårlig. Utenriksminister Jonas Gahr Støre hater å tape. Men nettopp av den grunn tapte han, for han våget ikke se virkeligheten i hvitøyet men vek unna, slik diplomater pleier.

Er det for mange år i diplomatenes Mekka, Geneve, som får Gahr Støre til å si at i den globale landsbyen må vi vokte tungen vår, for naboen er kanskje buddhist, hindu, jøde eller muslim. Det høres tilforlatelig ut. Men virkelighetens verden ser annerledes ut.

Ta teaterstykket i England som var skrevet av en sikh. Det handlet om sex og religion, og overgrep i et tempel. Sikhene gikk amok, stormet teatret, og forestillingen ble tatt av plakaten. Hva sier den Gahr Størske etikk om slike tilfeller? Eller er det bare etikette? Hvilket betyr: overse det ubehagelige. Keep talking.

Hvis vi sier at vi skal respektere naboen, hva gjør vi hvis naboens barn mishandles, hvis jenta skal omskjæres, tvangsgiftes, eller mer prosaisk, sitter i timevis og pugger Koranen i moskeen, i stedet for å leke ute sammen med andre unger.

Derfor er også Zahid Mukhtars ideale verden hvor «muslimer» respekterer kristne og kristne respekterer muslimer et fata morgana. Det er akkurat slik Bresjnev og Sovjetunionen snakket under den kalde krigen! «Dere respekterer oss og vi respekterer dere. To forskjellige systemer.» De fant til og med på et eget ord for det, fredelig sameksistens.

Fredelig sameksistens betød at de hadde rett til å banke «unger og kone» uten at Vesten kunne bry seg (i FN hadde de veto). Nå har til og med FN vedtatt at et lands indre forhold angår omverdenen. Det raker oss hvis manne banker kona.

Nå vil Gahr Støre svare at det ikke var slikt han tenkte på, men religiøse følelser, eksemplifisert ved tegningene. Sorry, men dette blir en easy escape.

Presseforbundets leder Per Edgar Kokkvold var den som trakk frem bakgrunnen for tegningene: Oversettere i Danmark tør ikke ha navnet på trykk når de oversetter islam-kritiske artikler. Et bilde ble tatt ned på en utstilling fordi man fryktet det kunne provosere muslimer. Det er fremført mange satiriske stykker om Bush, men ingen om Osama bin Laden. Vi kan ikke ha det slik at vi har en halv ytringsfrihet, sa Kokkvold.

Men så er det så lett å vri samtalen tilbake til tegningene, som NRK-redaktørene har lagt ned forbud mot fordi de kan krenke.

Når Kokkvold har fått drapstrusler og blitt avbildet med påskriften «svin» på et arabisk nettsted, så er det kanskje fordi han er så prinsippfast og klar på ytringsfriheten der Gahr Støre er ettergivende og tilpasningsdyktig.

Den høfligheten Gahr Støre står for har smittet over til den norske eliten, og utenriksministeren var stolt av det («Redaktørene var kloke nok til ikke å trykke tegningene.»). Her var en god prosjon arroganse og nedlatenhet mot det ubetydelige kristne bladet.

Gahr Støre slapp seg flere ganger løs: Vi kan da ikke gå til noe korstog for våre sannheter hos muslimene, og påtvinge dem et lynkurs i ytringsfrihet. Her er det dux’en som snakker. Virkeligheten er annerledes. Nettopp fordi vi er rystet sammen, havner vi i umulige situasjoner. Noen ganger må det gjøre vondt. Situasjoner som den med Jyllands-Posten var ikke forutsett. De ante ikke hva de satte igang. Men den som tror at slike konflikter kan unngås når det bor 300.000 muslimer i Danmark, og 100.000 her og 6 millioner i Frankrike, han/hun må tro om igjen. Shabana Rehman hadde helt rett: Noe slikt var nødt til å dukke opp før eller senere.

Gahr Støre, Bondevik og de andre ansvarlige vil cut and run. Vi andre forsøker å bore oss inn til kjernen.

Zahid Mukhtar er velmenende og ikke så lite autoritær når han spør om det egentlig er så farlig med denne ubeskårne ytringsfriheten. Må den ikke begrenses? Han har problemer med et åpent samfunnn.

Flere prøvde å forklare hvor viktig ytringsfriheten er. Men Mukhtar forstår det ikke. Det høres nedlatende ut, men Mukhtar og mange med ham lever i en pre-opplysningstid. Det er utenkelig for ham at hans person kan skilles fra troen, slik «moderne» mennesker har måttet lære seg til. En troende i Vesten blir provosert bare han går nedover gaten, men har måttet finne seg i det. De må kanskje også gjøre ting på jobben, eller møte atferd, de finner støtende. Men de må ta på seg en annen del av personligheten. Den profesjonelle.

I en moderne verden er vi alle flere personligheter. Men den type islam som Mukhtar forfekter er tradisjonell, og «uopplyst». Her er alt ett. Han kan ikke forstå at det er motsetninger, mellom overlevering og ny tid, mellom individ og tradisjonell tro.

Lars Gule penset samtalen i riktig retning: Gahr Støres og Mukhtars syn (de var enige om å leve i fredelig sameksistens) forråder de millioner av sekulære innbyggere i muslimske land som ønsker å bruke ytringsfriheten, ønsker å leve etter et annet og mer liberalt islam, eller kanskje ikke overholde islams bud overhodet. Det er samme syn vi selv har kommet frem til: At skillelinjen går mellom de som kjemper for frihet, og de som gjerne vil fortsette å undertrykke, hva enten det er landsbyeldste eller Musharraf. Det perspektivet hadde ikke Gahr Støre eller programlederne med i det hele tatt. De valgte å overse innspillet, og dermed stoppet samtalen opp halvveis i programmet, slik det ofte gjør fordi programlederne ikke tør være dynamiske.

Shabana Rehman forsøkte å ta opp politisk islam og terror, men ordene falt på stengrunn.

Det kunne være fristende å si: Det vi har sett i Danmark er begynnelsen på en politisk-religiøs mobb, som pisker frem en lynsjestemning først i sitt lokalmiljø, så i landene de kommer fra.

Jyllands-Postens lokaler er idag blitt bombetruet. Det er realiteten. I stedet valgte Gahr Støre å hovere over at redaktøren Carsten Juste har beklaget at de trykket tegningene. Det har han ikke. Han ba om unnskyldning for at de krenket noens følelser, men presiserte idag at de ikke beklaget at de trykket tegningene.

Her hadde Shabana helt rett: Først kommer beklagelsen, så kommer kravet om at de skyldige må straffes. Det finnes ingen lett vei ut av denne konflikten. Men første bud er at man må kunne bruke ytringsfriheten.

Les også

-
-
-
-
-