Kommentar

Hva kan vi si? Ordene er brukt opp, de vi rår over og kjenner; dialog og likestilling, menneskerettigheter, FN. Likevel hater de oss og stormer våre ambassader. Hva kan vi gjøre?

Gi oss hverdagen tilbake, lyder ropet. Gi oss tilbake den virkeligheten hvor vi hadde kontroll. Hvor naboen ikke utgjorde en potensiell trussel, hvor det å være norsk er selvforklarende. Er det noe av denne frustrasjonen som får utløp overfor Vebjørn Selbekk? «Det er hans skyld!» Hvis bare han hadde latt være å trykke tegningene, så hadde det vært Danmarks problem, ikke vårt. Hadde det det? Og om så var: Betyr det at Norge ville trukket på skuldrene og stått som tilskuer mens ambassader brant, imamene gikk i skytteltrafikk og diplomatene ble hjemkalt? Svaret er trolig ja, hvis man ser bort fra noen uforpliktende sympatierklæringer og milde fordømmelser.

Det ville vært fristende å si med beklagelse, slik det gjøres også nå, at dette er noe danskene har skapt. Med deres ukloke linje i innvandringspolitikken var dette gnisten osv. Var det det?

Problemet med å være tilskuer er at man ikke skjønner hva som foregår. Norge lengter tilbake til den rollen. Derfor lyder ropet: -Gi oss hverdagen tilbake! Vi vil bare fred.

Norges rolle som fredsnasjon er en refleksjon av den norske samfunnsmodellen som hyller dialog-kulturen.

Jonas Gahr Støre sa på radio imorges at den viktigste oppgaven fremover blir hvordan vi håndterer kulturforskjeller. Derfor må ytringsfriheten utøves med forstand.

Historier

Det høres fint ut. Innenfra. Men som med alle systemer og teser kan man utsette den for visse tester: En meget viktig test er om den gjør oss i stand til å inkorporere og forstå mye annen informasjon om samme tema. La oss begynne med noen enkle historier:

Igår ble den tidligere predikanten ved Finsbury Park-moskeen i London, sheikh Abu Masri al-Hamza, dømt til sju års fengsel for oppfordring til drap på jøder og andre. Retten fikk avspilt en rekke videoer med taler av Hamza. De er bloddryppende. Som en rap-predikant ber Hamza menigheten gjøre det som må gjøres: Hvis det skal forgiftes, så forgift, hvis det skal skjæres over halsen, så skjær over, hvis det må bombes, så bomb.

Denne predikanten har kunnet forkynne sitt hatbudskap i London i en årrekke. Det må skje noe dramatisk før han blir arrestert, og så avhenger det av bevismaterialet og dyktige advokater om han blir dømt. I Hamzas tilfelle hadde han selv sørget for bevisene. Men den kvinnelige muslimske advokaten erklærte ham straks som politisk fange og vil anke dommen.

I Tyskland ble marokkaneren Mounir el-Motassadeq (31) overraskende løslatt av en føderal domstol i Karlsruhe. Motassadeq har erkjent at han var på en av Al Qaidas treningsleire i Afghanistan. Han var en nær venn av Mohammed Attas Hamburg-celle, og hadde råderett over bankkontoen til en av dem, Marwan al- Shehhi. Motassadeq påstår at han ikke visste noe om 911, til tross for at han overførte penger fra Shehhi til en annen av deltakerne, Ramzi bin al-Shibh, som sitter i amerikansk fangenskap. Bin al-Shibh slapp ikke inn i USA og kunne derfor ikke delta.

Motassadeq ble arrestert i 2003 og tiltalt for delaktighet i 911. Han fikk 15 år, men saken ble anket, og en ny rett fant det ikke bevist, men dømte ham for medlemskap i en terrororganisasjon: Sju års fengsel. Også denne dommen ble anket, men Motassadeq fikk ikke slippe ut. Det har en domstol nå omgjort, men Motassadeq får ikke forlate Tyskland, og når saken er avsluttet vil han bli deportert. Amerikanerne vil gjerne ha tak i ham. Saken kommer opp til høsten, men vil Motassadeq være å finne, selv om passet hans er beslaglagt?

Trett av detaljer? Det er vårt sivile, fredelige jeg som roper: Gi oss hverdagen tilbake! Hvem orker beskjeftige seg med disse gale menneskene. Problemet er bare at det er våre samfunn de ønsker å blåse i lufta, eller overta.

Fortrenge

Hva er alternativet til dialog, spør Jens Stoltenberg. Det er ektefølt, ærlig ment. Man kunne bemerke at det opp gjennom historien har vært mange som ikke har vært mottagelige for dialog. Nyere europeisk historie gir mange eksempler. Statsministeren behøver ikke gå lenger enn til sin far og krigene på Balkan. Problemet er bare at Thorvald har samme tilnærming til konflikter: Dialog. Slobodan Milosevic var åpen for dialog når det passet ham, og det skulle koste 7.500 muslimske guttunger, menn og gamle livet ved Srebrenica. Etterpå kan vi toe vår hender. Fredsmekleren har heller ikke problemer med å besøke minnesmerket flere år senere. Han kjenner ingen skyld.

Nå forsøker sønnen seg med samme taktikk. Men denne gang er det ikke bosniske muslimer det gjelder. De var «expendable». Det gjelder oss selv. Norske soldater, diplomater, vår eksport, vårt renommé. Og Gud bevare oss: kanskje også våre barn?

Derfor flakker Stoltenberg med blikket. Han vet hverken ut eller inn.

Det ville være lettere om han forsto at Vesten er i krig. At noen har erklært oss krig, både for vår samfunnsform og på grunn av vår makt og posisjon. Første bud er: erkjenn situasjonen, fokuser, forbered folk, gi dem noe å tro på.

I stedet er Bush-administrasjonens feil blitt en unnskyldning for ikke å gjøre noe. Det har selvfølgelig sammenheng med en overvekt av venstreorienterte innen medier og akademia som fører korstog mot USA og alt som smaker av vestlig maktbruk.

-Hva om det var en demonstrasjon utenfor Stortinget. Hva ville folk sagt om dere satte inn F-16 fly mot dem, var spørsmålet programleder Lilly Fritzman rettet til statssekretær i Forsvarsdepartementet Espen Barth Eide igår. Han svarte tørt at såvidt han visste var ikke demonstranter utenfor Stortinget utstyrt med Kalasjnikov og granater.

-Det var folkemengden som skjøt inn mot oss, sa Eide, og skulle føyd til: -Skulle vi latt oss slakte ned?

På morgensendingen åpnet NUPI-forsker Kristian Berg Harpviken med å si at det kunne oppfattes som aggressivt at Norge sendte F-16 fly til Afghanistan.

Som på cue kom angrepet mot den norske leieren, og Harpviken kunne fortsette i samme spor ut over dagen. Det er ISAF og Enduring Freedom som provoserer. Barth Eide forklarte at flyene ble sendt fordi britiske soldater trengte flere timer for å komme dit med helikopter.
-Hva ville du gjort, spurte han Harpviken, som ble svar skyldig.

Nivået på samtalen var slik at hvis den hadde dreid som alt annet enn krigen mot terror, ville programleder fått en skrape og eksperten blitt droppet.

Dette underliggende premisset, som systematisk finner feilen hos Vesten, utgjør et betydelig psykisk press på de styrende. Berit Thorbjørnsrud reagerer på tegningen av profeten med en turban seende ut som en bombe med å si at det er uhørt, som om islam har noe med terror å gjøre!

Posisjonering

Den viktigste lærdommen av Jyllands-Postens tegninger er at en gruppe selvbestaltede imamer har posisjonert seg som samtalepartnere for myndighetene. Det er en bevisst posisjonering. Tydeligst er dette i Danmark, hvor imamer som Abu Laban først reiser rundt og hetser Danmark, og så tilbyr seg å være mekler og sitte i et ekspertpanel.

I Danmark har de tråkket så ettertrykkelig i salaten at bitterheten blir sittende lenge. Men i Norge, hvor vi gjør alt annerledes, tør ingen si noe stygt om Basim Ghozlan fra Islamsk Råd, til tross for at han åpent på sitt nettsted går inn for den samme revisjonisme av Holocaust som Ahmadinejad.

Derfor får denne konflikten mye større og varige skader for vårt samfunn enn vi kan forestille oss. Hverdagen kommer aldri tilbake. Den er tapt for alltid. Den uroen står skrevet i Stoltenbergs ansikt. Men han kan ikke si det, skjønner ikke sammenhengen.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også