Kommentar

Det finnes en viss likhet mellom den russiske munken og klerken fra Kurdistan. Også Krekar ser ut til å ha en evne til å forhekse, og de som har latt seg fascinere og forføre, er deler av den norske eliten. Hva kan det komme av?

Krekar er blitt emblematisk. Når historien om vår tid skal skrives, vil historikerne støte på en forunderlig motvilje mot å se virkeligheten rundt oss for hva den er. Akkurat slik folk hadde vanskeligheter for å se nazismen for hva den var. Det finnes alltid et påskudd. Hva kan det komme av?

Jeg tror det har noe å gjøre med det Alain Finkielkraut er inne på i sitt nye bokessay hvis jeg har forstått ham riktig: Han skriver at den nye antisemittismen springer ut av noen av de edleste motiver og hemninger, idealer som sprang ut av annen verdenskrig. Det er noe av det samme som er i funksjon med Krekar og muslimer: De må beskyttes, om de er destruktive og vil ødelegge våre frie samfunn hvis de får ture frem, ønsker vi ikke vite eller forstå.

Vi føler oss bekreftet i vår versjon når vi som idag leser at 911-kommisjonen ikke har påvist noen forbindelse mellom Saddam og Al Qaida. Det var falsk alarm! Amerikanerne har selv stelt istand mye av elendigheten, og den befinner seg der ute et sted. Grøss.

Det er mulig den kan ha noe med Krekar å gjøre. Men det lar seg ikke bevise, og vi lar tvilen komme tiltalte til gode. Vi velger heller å være stolte av vårt system! Vår rettssikkerhet, som vi også lar de suspekte nyte godt av, er det virkelige beviset på vår høye standard.

I vår selvforelskelse opphøyer vi Krekar til Den Andre, og skjender dermed den virkelige Andre, som er de blodige ofrene for Ansars selvmordsbomber. Det er en skjensel. Gudsbespottelig. Mens Nygaard utgir Krekars memoarer for å forstå, holde dialogen i gang.

La gå, det er ingen uttalt sympati for klerkens syn, men den unnvikende holdningen er systematisk, permanent og konsistent. Vi ønsker å bedra oss selv og kanskje også bli bedratt? Jeg er redd det oppfattes slik av krefter utenfor og innenfor landet.

Vi tror: Det er alltid tid nok. Tid til å områ seg, hvis en har tatt feil.

Under den kalde krigen laget Sigbjørn Hølmebakk uttrykket brønnpissere. Jan Erlend Leine intervjuet Siri Meyer og Morten Strøksnes i Sånn er livet tirsdag. De har skrevet en bok sammen om kommunikasjon, makt og virkelighetsforståelse. Kommunikasjonsstrategier. Noe sånt. Det gikk i vante spor om Bush og Sharons retorikk. Men så snudde programleder Leine på flisa og spurte Strøksnes: – Men hva med dine kommunikasjonsstrategier. Du lager vel også en tolkning? Da fikk Strøksnes problemer: – Jeg skjønner ikke helt hva du mener …

Da han fikk summet seg, kom det: – Jeg er ikke postmodernist, altså. Statsterrorisme betegner noe. Det er ikke bare et ord.

Morsomt av Leine, og ganske modig. Det forbauser meg at et menneske som Siri Meyer er med på et prosjekt med Strøksnes, som er ganske ekstrem i sin omgang med Midtøsten og jøder in casu. Men norske akademikere og kommentatorer, og ikke bare dem, har en egen evne til å innta et tredje standpunkt, over aktørene, hvorfra de skuer ut og dømmer verden. Det er selsomt når f.eks. Sigrun Slapgard sitter i Qatar og feller dommer over dekningen av Irak-krigen, som omfatter flere hundre av hennes kolleger. For å innta «det tredje standpunkt» må man ha ikke bare kunnskaper, men innsikt. Det er vanskelig å bedømme når man selv er aktør, slik pressen er, selv om den nekter for det.

Jeg finner i økende grad at for å skrive fritt må man være helt uavhengig. Det er en langsom prosess, ikke minst det å frigjøre seg fra de indre kontroller. Med det mener jeg også de fortolkninger som hver dag utgår fra Marienlyst og Akersgata.

Første bud: Stol på dine sanser.

Harald Stanghelle skrev igår om at heller ikke Riksadvokaten opptrer i et vakuum, og følgelig ikke er upåvirket av kreftene som vil ha Krekar utlevert eller utvist. Derfor er det så betryggende at systemet fungerte.

Hva er galt med denne fremstillingen? Vi kan snu på den og si: For heller ikke Harald Stanghelle opptrer i et vakuum. Stanghelle er politisk redaktør. Han liker å delta, liker å synes, liker å mene noe. Men det han mener, befinner seg som regel 5 centimeter over bakkeplan. Der det duver i fellesflokken. Kunne f.eks. Stanghelle funnet på å skrive at Krekar-saken er et uttrykk for en kollektiv fortrengning av en truende fare, som det gjelder å sette opp et grenseskjel mot? At den representerer en juridisk utfordring, fordi demokratiet ikke har råd til å la terrormistenkte nyte godt av rettsprosessens strenge krav til bevis?

Stanghelle kunne f.eks. skrevet om hvordan han tror Krekar-saken blir oppfattet i muslimske miljøer. I store deler av verden oppfattes virkeligheten fortsatt ut fra styrke og makt. Krekar har demonstrert styrke. Norske myndigheter har demonstrert svakhet, igjen og igjen. Det har vært gjennomgangsmelodien i flere år nå. Selv Carl I. Hagen våger ikke, eller makter ikke, ta den helt ut. Hva vil det si? Det vil si å forstå og påpeke sammenhengen mellom ulike fenomener: rettssaken i Storbritannia der en jente ønsker å gå i heldekkende drakt på skolen, men fikk nei av ledelsen fordi en slik ortodoksi ville bli oppfattet som et press mot de andre muslimske jentene i Luton. Nyhetsinnslaget om norske myndigheter som ikke har innkrevd støttesummen til asylsøkere som har kommet tilbake til Norge. De 5.000 norsk-pakistanske ungene som går på skole i Pakistan og ikke lærer noe som gjør dem skikket til å leve i Norge. Her foreslo advokat Aja i en debatt på radio at den norske staten skal betale for skoler i Pakistan! I fullt alvor. For han «truer» nærmest med at problemene vil bli enda større og dyrere hvis de ikke gjør det. Brokker i løpet av en kort dag, som alle forteller om ulike fasetter av en konflikt som won’t go away. Og da har jeg ikke nevnt hva Krekar sammenlignet sin sak med: Den hadde vært som Fallujah og Abu Ghraib.

You can run, but you can’t hide.