Kommentar

Forsker Henrik Thune og historiker Sverre A. Christensen kan ikke slippe taket i mulla-løftet og avslører i nok et dramatisk innlegg i Dagbladet hvorfor alle som lo av løftet tar feil: Styrkeforholdet mellom Vesten og den muslimske verden er i Vestens favør, og det var faktisk Shabana som er den sterke part på Smuget, ikke Krekar. Alternativt; det er ikke morsomt når den svake part løfter den sterke part når den sterke part er muslim! Problemet til alle som lo er at vi ikke tolket hendelsen på scenen i det rette, globale perspektivet.

De oppsummerer med sin sunnanåske kjellerrøst:
«På denne måten mener vi å se en sammenheng mellom stormaktspolitikk, Akersgatas flirende støtte til Shabana Rehman, og den globale terrorordenen som er i ferd med å støte moderate muslimer fra seg.»

Thune og Christensen har det samme utgangspunktet som så mange andre fornærmede Shabana-refsere, nemlig at Shabana Rehman er blitt «for norsk», og i denne sammenhengen får hun vær så god akseptere å representere Vesten i det globale perspektiv. På scenen var hun, globalt sett, representant for en overmakt som krenker den svake parten, Krekar, som representerer den muslimske verden. Vi som trodde at det var en kvinne som løftet en makt-mann med fundamentalistholdninger vi ikke ønsker å ha, misforsto. Vi som trodde det var en fri kvinne som testet ektheten av en religiøs fundamentalists joviale medie-image, tok feil.

Siden Krekar i Thune og Christensens versjon representerer hele den «svake», muslimske verden og ikke bare ekstremt menneskefiendtlige fundamentalistholdninger, mener de at Shabana-grepet støter bort moderate muslimer. Den påstanden må de bevise. En annen sak er om moderate muslimer tør, av frykt fra represalier fra fundamentalister som Krekar, si offentlig at de faktisk lo de også.

Shabana har et poeng som kanskje er blitt oversett i perspektivet til Akersgata : Hvis alle ikke-fundamentalistiske muslimer begynner å le av fundamentalistene, vil fundamentalistene miste både maska og makta. Latteren er avvæpnende. Andres frykt (og engstelige, krypende respekt) er fundamentalistenes maktmiddel pr. def. Folk som er redde, ler ikke (annet enn nervøst). Når man ler av en mann med et så stort voldspotensiale som Krekar har, er det fordi noe forløsende skjedde. Han ble avvæpnet. I noen få sekunder svever han, henger i armene på en kvinne som han ikke respekterer som likeverdig, men som han krever skal være underdanig som det urene vesenet hun er etter den læren han utbrer. Han ble så ufarlig at man nesten kunne synes synd på ham. Han ble helt hjelpeløs, for han mistet kontrollen med situasjonen. Vippet av pinnen. Helt fram til da hadde han og advokaten hatt regien og turnert alle mikrofonstativer så lett som bare det, fordi ingen stiller kritiske spørsmål til mulla Krekar.

Mange er på knærne for Krekar, fram til da. De føler seg støtt når de sammen med Krekar blir utsatt for denne practical joke-varianten av «keiserens nye klær». De har akseptert Krekars plass på pidestallen, som untouchable. Krekar avslører at imaget hans er falskt, og de som reagerer med sinne og fornærmelse på det er alle dem som har valgt å tro at de endelig har funnet en muslimsk fundamentalist som er «som oss» – en som har helt andre meninger og verdier enn oss, men som likevel oppfører seg som oss. Han må ha lov å mene akkurat hva han vil, så lenge han oppfører seg som oss og går i dress, smiler, er hyggelig, godtar at vi drikker øl og deltar i debatter på bar. Han er en kul fundamentalist, en vi vil være bekjent av. De som har kjøpt Krekars medieimage vil forsvare hans rett til å undertrykke (muslimske) kvinner og behandle dem som urene så lenge han går på bar og er «en av oss». Det er et fullkomment hykleri som Shabana har avslørt. Riktig pinlig for alle som har latt seg lure av den pene dressen hans.

Norske (mannlige) akademikere blir vrede og en kvinnelig aviskommentator bekymret for at Krekar ikke skal tas på alvor i fundamentalistkretser lenger (det måtte da bare være en fordel med én mindre!) Eller som Thune og Christensen, redde for at kvinner som Shabana skal få betydning. En slags misunnelse som eksponeringkåte «eksperter» føler overfor en simpel komiker som sier alt med et løft? De tror det uskyldige løftet på Smugets scene er et avgjørende steg mot the clash of civilizations. Shabana må være beæret over at de tildeler henne en avgjørende rolle i verdenshistorien.

Terrorkrigens verdensbilde påvirker oss alle! forkynner de to akademiske herrene dødsens alvorlig. «Norsk samfunnsdebatt er ikke upåvirket av terrorkrigens stereotype fiendebilder av den muslimske verden, og vi tillater oss nå beskrivelser som ville ha vært uhørt for få år siden,» fortsetter T & C, og avslører: denne formen for ironisering og harselering virker mot sin hensikt når det gjelder kvinnens stilling i den muslimske verden (når begynte de å bry seg om kvinnens stilling i den muslimske verden?), den virker også mot sin hensikt når det gjelder integrering i Norge (vi ser jo hvordan Shabana Rehman er blitt!) og det hjelper ikke «dialogen over kulturgrensene» (hva de nå mener med det).

Hva mener de forøvrig med «terrorkrigens stereotype fiendebilde»? Debattinnlegget er fullt av slike formuleringer med innbakte påstander som serveres som om de var sannheter: Det de påstår er at USA og USAs allierte i Vesten har skapt et bilde av alle muslimer som terrorister – et «oss mot dem»-bilde. Men sannheten er at terroren mot USA begynte for lenge siden, i kjølvannet av at islamismen seiret i Iran. Amerikanerne har (naivt?) dyrket gode forbindelser med de aller fleste muslimske land. «Oss mot dem»-forestillingen kom med fundamentalismen. Terroren har som umiddelbart mål å dele verden i to, mellom muslimer og vantro (=alle andre, inkludert moderate muslimer). «Terrorens stereotype fiendebilde» ville være en riktig formulering. Henrik Thune og hans historikerkamerat snur gjennom hele debattinnlegget opp-ned på alt sammen, og da er det ikke så rart at det går trill rundt for dem og de ender opp med å ikke skjønne noen ting.

T & C angriper Hanne Skartveit fordi hun skal ha minnet visse «grupper» om hvem som er utsatt i første rekke hvis/når muslimske ekstremister når sitt mål (om kalifatet og koranstaten): Kvinner, homofile, journalister, forskere og alle i frie yrker – (vi kan føye til jøder og kristne, ikke minst). Forskeren og historikeren legger for dagen en politisk korrekthet i sitt syn på hvordan islam må oppfattes og hva som er tillatt å si, at det vil være all grunn til å tvile på holdbarheten i den forskningen de måtte gjøre, eller kommentarer f.eks. Thune måtte bidra med i mediene. En forskers første bud er å være åpen og nysgjerrig, søkende og kritisk, men her står tabuene som granittstøtter. Hva er de redde for? Kanskje de er redde for Krekar og alt han står for, de også. Men de tør ikke å si eller gjøre noe som vil gjøre dem utsatt for den samme politisk korrekte utskjellingen som de bedriver etter mulla-løftet. De beviser i alle fall at de er ekte europeere: heller korrekt og medgjørlig enn å stå for noe som gjør at man må konfrontere de farlige sannhetene.

I debattinnlegget 12.5. skriver de to at det ville vakt ramaskrik om det var Per Sandberg i Frp som hadde sagt det Hanne Skartveit skrev. Det tror jeg ikke. Mulig Thune og Christensen hadde skreket og forlangt å komme i Dagsrevyen med en seriøs forskermine for å gi korreks. Det er faktisk mange flere som oppfatter sannheten i Skartveits advarsel. Så hva skyldes den hysteriske reaksjonen til Thune og Christensen? Det er rett og slett sånn at når noen gjør eller sier noe som ikke er «lov», reagerer tabu-vokterne hysterisk. I dette tilfellet handler det om et av den politisk korrekte venstresidens aller største tabuer, nemlig at det ikke er lov å si at en person med «fremmedkulturell bakgrunn» har verdier vi ikke liker og ikke vil ha. Hudfarge og verdier/holdninger sauses sammen, som om Krekars fascistiske samfunnssyn er typisk for alle kurdere! Det politisk korrekte innvandrer-tabuet er rasistisk. Det er rasistisk når Thune & Tabu-klubben hevder at Shabana ikke skal kunne løfte en muslim og kurder, men har lov å løfte biskoper og andre nordmenn med lys hudfarge. Det er rasistisk når de implisitt hevder at høyreekstremister med «fremmedkulturell bakgrunn» skal få ture fram, mens norske nynazister skal kjeppjages. Hvorfor skal muslimer behøve å leve under ekstremistenes pisk, når vi ikke ønsker å bli styrt av fascister?

Det jeg lurer på er om Thune & Tabu-klubben hadde ledd eller blitt like rasende dersom Shabana hadde løftet Adolf Hitler – eller feite Hermann Göring, eller Goebbels, det hadde vært veldig festlig om han ble løftet for eksempel under en propagandasending. Problemet med eksemplene er ikke så mye at disse gutta valgte martyrdøden før noen kom på tanken å løfte dem – problemet er at hvite menn med samme holdninger som Krekar, nettopp befinner seg i avsky-kategorien hos de politisk korrekte (der havner rubbel og bit som får merkelappen «innvandrerfiendtlige»). Jeg tror ingen av de norske gutta og jentene som har vært rasende/fornærmet etter mulla-løftet, ville blitt sinte på Shabana Rehman om hun løftet Jean-Marie Le Pen, og de ville helt sikkert ikke gjøre det hvis hun løftet Karl Johan Hallaråker i Indremisjonsforbundet, Børre Knudsen eller Ludvig Nessa! Personlig ser jeg gjerne at de tre sistnevnte blir løftet.

Å ta et menneske på alvor, er å ta det menneskets meninger og holdninger på alvor. Det kan faktisk være på sin plass å minne om at Hitler kom til makten i Tyskland fordi de færreste tok ham alvorlig, verken det han sa eller det han skrev. Siden er det blitt vanlig å hevde at «vi visste ingenting». Problemet var ikke at man ikke visste, men at Hitlers verdier og «anskuelser» og hensikter som ble utgitt i bokform, ikke ble tatt på alvor. Folk som ikke følte seg truet av Hitlers agenda, datidens kommentatorer, tok ikke mannen alvorlig. Thune og Christensen forholder seg på samme måte til Krekar, som nylig har utgitt bok der han legger for dagen hva han faktisk står for. Hitler «aksepterte» også demokratiet og demokratiets spilleregler fram til han kom til makten. Tilhengerne av demokratiet stanset ham ikke for de trodde ikke han ville gjennomføre det han sa – dessuten brydde mange seg ikke.
Humor av det slaget Shabana driver med, kan ikke forveksles med den rene underholdningspjattet som for eksempel Torsdagsklubben driver med. Det er en sammenblanding Cathrine Sandnes i Dagsavisen gjør seg skyldig i når hun hevder (og jeg har sett flere mene det samme) at det som skjedde på Smuget var å lage billig underholdning av noe som er alvorlig. Der skulle Krekar virkelig bli stilt til veggs og forsvare sitt syn, var det en som sa (husker ikke hvem). Men det er bare «late som om», for fundamentalisten Krekar vil ikke gå med på en verbal fundamentalisttest. Når de påtatt alvorlige respekterer Krekars holdning til ytringsfriheten (den er ok så lenge han får bruke den), er det bare humor som hjelper. En befriende humor! Et «kritisk» panel av alvorlige som konkluderer med at Krekar er «en av oss», må ha vært en forferdelig deprimerende og dyster opplevelse for dem som skjønner at demokrati, ytringsfrihet og andre friheter er noe generasjoner har tilkjempet seg, og vi vil beholde det bare så lenge vi er villige til å forsvare det – mot sånne som Krekar.

En Krekar vil aldri tillate demokrati i Norge eller andre vestlige land dersom han og hans farlige meningsfeller skulle bli mange nok til å ta eller vinne makten. Tilsynelatende er Krekar en helt ufarlig og moderne muslim som «aksepterer» våre spilleregler og normer, slik mediene framstiller ham, og så kan man velge å være nyttig idiot eller ta på alvor det han faktisk står for.
Hanne Skartveits advarsel er helt på sin plass. Thune og Christensens irritasjon kan være utløst av det faktum at de gruppene som først vil falle offer for et nazimuslimsk regime er omtrent de samme som ble tatt først av germanernazistene: Jødene, de kristne (prestene), de kritiske journalistene (om de finnes!), homofile, alle religiøse og politiske motstandere. Kvinnene skal sendes hjem for å føde sønner som kan bli martyrer, akkurat som nazistene sendte hjem kvinnene for å føde sønner som kunne bli framtidige jihadister for det stortyske riket. For noen er likheten så skremmende at de blir rasende og opprørte når noen er modige og ærlige nok til å påpeke det.

30-tallets Shabana Rehman i megaformat, Charlie Chaplin, gjorde Hitler rasende med «Diktatoren» i 1939. For en mann med så store maktambisjoner er det en gruelig krenkelse å bli gjort til latter, og filmen tok Hitlers maktambisjoner, mål og selvbilde helt på kornet. Humor er et farlig våpen for farlige mennesker. Maktmennesker eier ikke selvironi, det er derfor Shabanas stunt er så avslørende. Maktmennesker er vil ikke ha narrer i sitt hoff, de vil ha rundt seg folk som er hundre prosent lojale og som kan kontrolleres hundre prosent. Krekar omgir seg med slike mennesker, som beskytter ham. I kretsen utenfor er folk som Thune, Christensen, Lars Gule, Torkel Brekke, Unni Wikan (dessverre! – Wikan er ikke helt politisk korrekt, men mener at løftet krenket Krekars kone som satt i salen. Skal vi da rette oss etter denne typen regler som fører til at folk føler seg krenket? Det er religionen og reglene som fører til krenkelsen, ikke handlingen! Koner og samboere til ikke-muslimske menn som blir løftet av Shabana, føler seg antagelig ikke krenket! I verste fall føler de det pinlig – særlig hvis mannen blir sint og driter seg ut på scenen.)

Tabu-spøkelsets natur er en overdimensjonert angst for å opphøre – at tabuet brytes. Et eksempel som det sikkert ofte harseleres med i kretsen til Lars Gule i Human Etisk Forbund, og forøvrig, er den tradisjonelle lavkirkelige seksualangsten. I sitt uttrykk er den ganske lik Krekars reaksjon etter han ble løftet – angsten, pekefingeren og ordren om at det som skjedde var galt!
Hos Thune og Christensen spiller Per Sandberg og Hanne Skartveit samme rolle som djevelen på bedehuset. Slangen Shabana har lokket oss til å le, og så kommer alle djevlene og sier at det er lov!

Damene i Akersgata framstår for Thune og Christensen som enorme kjempekvinner med utrolig stor makt som de misbruker ved å le av små mullaer, som løftes og mister fotfestet. Derfor kanskje har de fortvilt gitt sitt første debattinnlegg tittelen «Hvem skal løfte Akersgata?» Damene i Akersgata trenger sikkert et løft de også noen ganger, men ikke i denne sammenhengen her.

Thune og Christensen innrømmer til slutt at de ikke kommer til å løfte Akersgata. Noen egner seg best til skrivebordssysler.

Debattinnlegg i Dagbladet