Ovenstående er tittelen på boken fra egypteren Hamed Abdel-Samad som politiske ledere og andre bør lese. Ikke minst våre menings-dannende redaktører og journalister. Siden norsk riksmedia neppe vil fortelle oss om boken får jeg gjøre det selv. Den er forøvrig skrevet med et tysk utgangspunkt. Men gjeldende generelt for de fleste europeiske land.

Først, ordet fascisme oppsto i Italia og peker på et autoritært, førerbasert og diktatorisk styre basert på makt og ensretting. Og dette – samt lenge indoktrinert hat – er hva islam og islamistene i dagens verden står for, dessverre. Og vær ikke i tvil: Dette er en farlig ideologi som kolliderer med vår moderne mer fornuftsbaserte verden. Derfor er islam uforenelig med meningsmangfold og demokrati, ifølge forfatteren.

Det som forundrer er hvordan våre politikere kan fortsette å være «dumsnille og likegyldige» mht denne faren. Som Churchill allerede i 1899 «sivilisasjonsmessig» advarte Europa mot. Han påpekte at individuelt er mange muslimer både oppegående og rasjonelle. Men at som grupper kan de være både lett «antennelige» aggressive – og ideologisk fanatiske.

ANNONSE

Hva som feiler dagens Europa kan selvsagt diskuteres. Men ansvar og «meningers mot» synes erstattet med troløshet, tomhet, feighet og dekadent likegyldighet. Europeerne synes ikke istand til å organisere seg, ja ikke en gang å ta vare på seg selv og vår sivilisasjon. Mange vil si situasjonen tilsvarer den som førte til Romerrikets undergang. Med tilstander snart like trøstesløse som under den annen verdenskrig. Den gang hadde vi ånden og patriotismen med oss, samt noe helt «tydelig» å stå opp imot: Hitler og hans nazi-regime. Med livet som innsats sto vi for det nasjonale, for vår frihet og kultur. Vi så fortrøstningsfullt frem til, og sloss for å gjenerobre vår individuelle frihet i et egalitært Norge. Men hva med dagens situasjon, med Norge underordnet et tafatt likegyldig og skakkjørt EU uten effektiv styring og mening? Opp mot økende muslimsk politisk innflytelse som følger av masseinnvandringen – nå tilsynelatende helt ute av kontroll.

Verden forandrer seg. Men, og det er mitt postulat, for en nasjon og et demokrati å kunne fungere godt, må der ligge et reelt fellesskap i bunn – med patriotiske følelser for fedrelandet. Dagens populistiske «grenseløse» og «multikulturelle» samfunn blir lett til et uregjerlige kaos. Som i verste fall lett kan resultere i sivilisasjonskrig er jeg redd for. Derfor er jeg imot «globalistene» slik jeg tydelig har omtalt tidligere.

Nei, nasjonalt må vi kunne identifisere oss gjennom felles verdier. Jeg kaller det en nødvendig nasjonens lim. Fordi, foruten felles verdier, samt menneskelig gjensidig respekt, tapes demokratiet. Til de mer eller mindre onde skjulte totalitære kreftene. Som søker makt for maktens skyld, og ikke for hva som er best for landet.

Om den arabiske våren snakket våre politikere og riksmedia heftig og naivt, ja utopisk om demokrati, der forutsetningene totalt mangler. Som utenriksminister, tror jeg, reiste Støre med et sosialistisk journalist-følge til Egypt for «solidarisk» å støtte Det muslimske brorskapet. Som UD må ha visst, og som det også raskt viste seg, var totalt uforenelig med demokrati. Denne pretensjonspolitikken hadde formodentlig noe med samtidig å kunne «forsvare» den av Ap lenge forfeilede støtte til terroristorganisasjonen Hamas. Som sågar har som sitt klart erklærte mål (nedfelt i organisasjonens Charter) tilintetgjørelse av det demokratiske Israel, og død over jødene. Slikt går altså våre bistandsmidler til å støtte. Nærmere en milliard i året. Hitler ville applaudert.

Fra boken, som jeg anbefaler, hitsetter jeg to avsnitt som setter omstendighetene i sitt rette lys:

«Det muslimske brorskapet viser fascistiske trekk allerede fra grunnleggelsen i 1928. Som alle fascistbevegelser har den kun to varer i kurven: sinne og blod, Wut und Blot. Iløpet av sin 86 år lange eksistens har Det muslimske brorskapet ikke utviklet noen fremtidsplaner eller forslag til løsninger for Egypt eller andre islamske stater, likevel vil de gjerne styre disse landene. Alle som vil samarbeide med dem, må godta brorskapets motto: Profeten er vår fører, Koranen vår forfatning, jihad vår vei, og døden for Allah vårt høyeste mål… Uansett hvilke angivelige moderate gevanter de opptrer i, er disse fire hjørnesteinene i mottoet i seg selv nok til å avsløre dem som en fascistoid organisasjon. Og siden det står fast at den som ikke er med oss, er mot oss kan man også betrakte Det muslimske brorskapet som den islamistiske terrorismens moderorganisasjon. Al-Qaida er en av dens utvekster.

Ånden som alt dette er sprunget ut av, til og med tidsperioden, er den samme som den nasjonalsosialistiske ideologien med sin destruktivitet utfolder seg i. Selv om røttene går mye lenger tilbake».

At muslimske frustrerte ungdommer ikke finner seg til rette under liberalismen, materialismen og meningsløsheten i de vestlige samfunnene synes å forklare den radikaliseringen som finner sted. De søker det opprinnelige islam i IS. Og som forfatteren videre skriver:

«I toleransens navn aksepteres det tilstander midt i Europa som fremmer radikalisering, splitter samfunnet og legger til rette for parallelsamfunn. Dette har skjebnesvangre konsekvenser ikke bare for muslimske kvinner og alle moderate muslimer, men for selve sameksistensen og landets sikkerhet. Ofte reagerer lokalmyndigheten eller regjeringene først når det er for sent – når det forlengst er blitt umulig å nå ut til de radikale, når hele bydeler, som for eksempel i London, domineres av ekstremister som bare anerkjenner islamske lover. Eller når det er blitt sprengt en bombe et eller annet sted, eller uskyldige er blitt myrdet på åpen gate. Hvis man lar salafistiske predikanter holde sine antidemokratiske og antimenneskelige hatprekener offentlig, så skal man heller ikke bli forbauset over at disse budskapene før eller senere resulterer i vold. Tennsatsen plantes i hjernen og hjertet på unge muslimer lenge før et tog, et julemarked eller en synagoge blir sprengt i luften.»

På innsiden av bok-omslaget sier forfatteren:

«Jeg ville ha gått inn for et skille mellom islam og islamisme hvis Muhammed hadde vært pasifist, og hverken hadde ført kriger eller fordrevet folk fra hjemmene deres. Jeg ville gå med på at IS misbruker Koranen hvis det hadde stått «elsk din fiende» eller «den som er uten synd, kan kaste den første steinen» i Koranen.

Men hvorfor snakker man om misbruk når det vitterlig finnes 206 passasjer i Koranen som forherliger krig og vold? I Koranen fins det 25 direkte drapsordrer som Gud meddeler de troende, som «drep dem» eller «hugg hodet av dem.

Hvorfor hevder man da at IS feiltolker Koranen? Allah-krigerne fortolker ingen verdens ting. De gjør bare i praksis det som utvetydig står i Koranen».

Uansett politisk oppfatning og ståsted, les denne boken før det er for sent. Det skylder vi våre barn og barnebarn. Forfatteren kritiserer europeiske myndigheter for sterk unnfallenhet og for å svikte egen befolkning, noe som bare øker dens motvilje mot islam og muslimer. Politikerne bidrar m.a.o til den polarisering de selv kritiserer.

 

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629