Kommentar

Foto: Bente Haarstad. Den som beveger seg rundt i Oslo kan ikke unnlate å legge merke til at forekomsten av hijab og mer heldekkende plagg som abaya og niqab har økt kraftig. Det er et kraftig varsko om at islams nærvær er stadig mer påtrengende, også i hverdagen.

Det blir ofte hevdet at det store flertall av muslimer i Norge er moderate og fullt ut aksepterer vår statsordning og vårt rettssystem. Påstanden innebærer at flertallet av muslimer ikke tar Koranen alvorlig og tar avstand fra Muhammeds politiske ideologi og detaljerte regler for enhver troendes liv. Vår statsminister hevdet nylig at «over 99 komma ganske mange prosent» av norske muslimer har en intensjon om å være gode norske borgere og er gode norske borgere. Hvordan kan hun vite det? Og hva betyr det å være en god norsk borger? Er man en god norsk borger hvis man arbeider for å avskaffe grunnloven og europeiske frihetsverdier for å erstatte dem med Muhammeds lovverk? Islams verdier er de motsatte av våre, og hvis vi slipper frem islam, er det ute med oss.

En vanlig kritikk mot dem som skriver på nettsteder som rights.no og document.no, er at de ikke har forstått at islam er fullt ut forenlig med vestlig frihet og vestlig demokrati. Kritikerne er muligens uvitende, men det kan også hende at de av ideologiske grunner bevisst unngår å undersøke om et fritt, demokratisk system med menneskeskapte lover er i strid med Koranen – av frykt for den virkeligheten som da ville åpenbare seg. (Det er dette jeg tidligere har kalt koranofobi, den nesten universelle vegringen mot å studere Koranen.)

Islam betyr sharia

Hvis vi går ut fra at islam fremdeles betyr underkastelse under Muhammeds ideologi og forbud mot å tenke utenfor Koranens rammer, og at muslim betyr en som har underkastet seg, lyder det merkelig at «muslimer» skal kunne godta noe annet enn et sharia-basert samfunn. Gjør de virkelig det? Ønsker de integrasjon, inkludering, omfavnelse? Har muslimer oppgitt skillet mellom troende og vantro?

Islam krever anerkjennelse som «religion». Men det må være riktigere å definere islam som et samfunnssystem. Det arabiske ordet er dîn, og det betyr ikke det samme som vårt ord «religion». Hvis vi seriøst undersøker hvordan islam fungerer i praksis, fremgår det at vi står overfor et totalt system med flere komponenter. Det er fem viktige komponenter, og religion er bare én av dem. I tillegg til den fanatiske og absolutt intolerante religionen, finner vi en juridisk, en politisk, en økonomisk og en militær komponent. Det er denne helheten vi står overfor, og den viser seg å være et totalitært system definert av en prestekaste. Den viktigste komponenten er trolig den juridiske, altså sharia. Vi kan også ta med en sjette komponent: overbevisningen om at Muhammeds lover må innføres overalt på kloden, og at det er enhver troende muslims oppgave å bidra til det.

Under halvparten er moderate

Hvis man studerer diverse undersøkelser og meningsmålinger, kan man etter hvert komme frem til en noenlunde rimelig antagelse om hvor stor prosent av de europeiske muslimene som tar Koranen alvorlig og altså er troende. Det er nok langt flere enn statsministeren tror. Samtidig viser disse undersøkelsene at ikke alle «muslimer» er muslimer. Det finnes også en del ikke-muslimer i den gruppen vi vanligvis betegner som muslimer. De er på forskjellig vis påvirket av islam, men ikke troende, og de fleste av disse vil kunne akseptere våre frihetsverdier og et vestlig samfunnssystem, stikk i strid med Koranens klare bud.

Hvor mange europeiske muslimer er virkelig troende, og hvor mange er «moderate» eller rett og slett ikke-troende? Vi kan begynne med en velkjent og oppsiktsvekkende dansk undersøkelse som Jyllandsposten foretok i 2015. Da var det rundt 260 000 personer i Danmark som definerte seg (eller ble definert) som muslimer. Litt over halvparten sa at de bad fem ganger om dagen, og bare 21 % svarte at de aldri bad; disse siste blir av Koranen definert som ikke-muslimer. Godt over halvparten (62 %) avslørte seg som fundamentalister og mente at Koranens anvisninger (altså sharia) skulle følges fullt ut, mens 28 % var uenige og rundt 10 % «ikke visste» hva de skulle svare. Hvis vi rent eksperimentelt deler denne siste gruppen i to, øker naturligvis antallet fundamentalister til 67 % og antallet moderate til 33 %, men det er umulig å vite om en slik inndeling er rimelig.

Videre mente halvparten av de spurte at det ikke var noe behov for å tilpasse islam til vestlig tankegang, men nesten 38 % var uenige og mente at islam må reformeres, uten at det fremgikk hvordan man kunne gå frem for å detronisere Muhammed, for det blir en utfordring. Kan disse 38 prosentene karakteriseres som «moderate»? I så fall er tallet skuffende lite. Rundt 12 % lot være å ta stilling, og det er ikke mulig å vite hva de mente. Her kan vi trolig trekke den konklusjon at minst halvparten av danske muslimer foretrekker et tradisjonelt sharia-styrt samfunn, ikke et demokrati der mennesket selv kan gi lover. De ønsker ikke inkludering og integrasjon, og der har de støtte av praktisk talt samtlige muslimske lærde. Hva betyr dette for vår vurdering av moskeenes rolle? Finnes det moskeer som arbeider for inkludering og integrasjon? Har dette vært undersøkt?

Jødehatet vokser

Det er skremmende at over halvparten av de danske muslimene i denne undersøkelsen mente at Israel ikke hadde rett til å eksistere, mens en god del svarte «vet ikke». Har noen undersøkt hva norske muslimer mener om dette? I hvert fall er det ikke rart at jødehatet vokser, for muslimske lærde over hele verden fordømmer jødene med bakgrunn i det Koranen lærer om dem. Mange fremtredende lærde krever at jødene må utryddes, og det er grunn til å tro at muslimske barn får inn dette med morsmelken og senere blir grundig infisert med jødehat i våre statsstøttede koranskoler. I alle fall ligger jødefiendtlige prekener i tusentall lett tilgjengelige på YouTube, som tilsynelatende ikke har noe problem med å spre hat hvis det kommer fra rett kilde.

Det inntrykket man får av denne danske undersøkelsen, er at mindre enn halvparten av de danske muslimene er det man kan kalle «moderate», mens mange er ikke-troende (men likevel blir kalt muslimer), og at det er en gråsone som enten ikke vet eller ikke kan/tør/ønsker å svare. I motsetning til hva norske journalister og politikere doserer, er flertallet av de troende muslimene fundamentalister, og det betyr at de heller ikke har lov til å la seg integrere. Integrering i et hedensk samfunn er ikke tillatt for troende muslimer. Her følger de Koranen, som flere steder klart forbyr det vi kaller integrering. Våre statsstøttede moskeer, «kulturforeninger» og koranskoler representerer derfor et vedvarende hinder for integrering, uten at politikerne synes å ha «oppdaget» det. De har øyne å se med, men de holder hendene for øynene og tør ikke se virkeligheten. Hvor lenge kan dette fortsette?

Fundamentalisme er ikke et marginalt problem

Den nederlandske sosiologen Ruud Koopmans har også vist at flertallet av europeiske muslimer fra henholdsvis Marokko og Tyrkia er fundamentalister som tar Koranen på alvor. Religiøs fundamentalisme er ikke et marginalt fenomen blant vesteuropeiske muslimer, sier han. Hvis man legger sammen de utenlandsfødte og de europeiskfødte immigrantgenerasjonene, er nesten 60 % enige i at muslimene bør vende tilbake til islams røtter, 75 % mener at det bare er én mulig måte å tolke Koranen på (at den altså skal tas bokstavelig og anses som bindende, og at ingenting må bortforklares), og 65 % sier at de religiøse lovene er viktigere for dem enn lovene i det landet de bor i. Konsistente fundamentalistiske holdninger, der de spurte er enige i alle tre utsagn, finnes blant 44 % av tyrkiske og marokkanske muslimer, men de er mye mer utbredt blant marokkanerne enn blant tyrkerne, så prosentandelen er trolig ikke representativ for Europas muslimer totalt. Tyrkiske muslimer er en minoritet her, og derfor må vi regne med at de marokkanske muslimene er mer representative for situasjonen i Europa, og særlig i Norge.

I en annen artikkel viser Koopmans at også et flertall av svenske muslimer mener at religiøse lover er viktigere enn verdslige, og at det finnes bare én riktig tolkning av Koranen. 

En tysk sosiolog, Wilhelm Heitmeyer, skrev i 1996 at 32 prosent av unge tyske «muslimer» (vesentlig tyrkere) var helt irreligiøse, uten å angi hvor mange av de øvrige 68 prosentene som var fundamentalister. Siden 33 %  av de unge tyrkerne sympatiserte med den sterkt anti-vestlige organisasjonen Millî Görüş og 27 % av dem var tilhengere av bruk av vold for å oppnå religiøse formål, var det nok få av disse unge tyske muslimene som regnet seg som «moderate». Over halvparten av de unge tyske muslimene ville sende barna sine i koranskoler, og de uttrykte at de ønsket seg flere slike. Enda verre var det at også den nyfascistiske organisasjonen De grå ulvene (Bozkurtlar) hadde like mange tilhengere som Millî Görüş. 

Dette er helt andre tall enn det vi er vant til å høre fra NRK og flertallet av norske medier, og det er tall som er lett tilgjengelige for forskere, se Ruud Koopmans: Religious fundamentalism and out-group hostility among Muslims and Christians in Western Europe, Wissenschaftszentrum Berlin für Sozialforschung, 2014. Hvorfor er mediene tause om så viktige fakta? Hvorfor gir man i stedet inntrykk av at de moderate er i flertall? Og hvorfor omfavner politikerne fundamentalistene i stedet for de moderate, om de finnes?

Koopmans påpeker også at jo mer religiøse muslimene er, desto mer fundamentalistiske blir de. Koranlesing og moskébesøk fører altså til mer fundamentalistiske holdninger, og i mange tilfeller til det som eufemistisk blir kalt radikalisering. Det er Koranen som radikaliserer. Men norske såkalte islameksperter synes å mene at Koranen ikke er relevant for forståelsen av islam; de tror vel at det bare er salafister og jihadister som leser Koranen i dag. Det er i seg selv oppsiktsvekkende, for det innebærer en stilltiende innrømmelse av at Boken er farlig. Så vidt jeg har forstått, er det ingen av dem som advarer mot bruken av Koranen som lærebok i koranskoler.

Schreibers bøker

Den arabisktalende tyske journalisten og TV-kjendisen Constantin Schreiber har skrevet to viktige bøker om islam – den ene om det hatet mot jødene og Vesten som blir dyrket frem i skolebøker i Afghanistan, Iran, Egypt, Tyrkia og andre land, og den andre om det hatet moskeene i Tyskland sprer. Bøkene er tyske bestselgere, men jeg har aldri sett dem omtalt i norske medier. Schreiber ble rystet over hva imamene i tyske moskeer kunne få seg til å si. Han hadde ventet at imamene i hvert fall i noen av de 13 moskeene han besøkte i Berlin-området, skulle forkynne en moderat og vestvennlig religion. I stedet advarte de sterkt mot integrering og aksept av vestlige frihetsverdier, og til og med mot å delta i de kristnes avskyelige julefeiring (som for en troende muslim er barbarisk avgudsdyrkelse). En journalist spurte ham om han overhodet ikke hadde hørt noe positivt, noe som tydet på vilje til å la seg inkludere i det tyske samfunnet. Da svarte han: «Jeg ville så gjerne kunne nevne et positivt eksempel, en preken som utstrålte åpenhet for verden, en bro over til et liv i Tyskland, men noe slikt fant jeg ikke.»

Ingen statsbetalte forskere har hittil våget å undersøke hva som foregår i norske moskeer og koranskoler. Så vidt jeg vet. Norske pedagoger og psykologer svikter oss, og særlig barna våre, både de muslimske og de norske.

Hvis det er riktig at de fundamentalistiske (bokstavtro) muslimene er i flertall, er det viktig å få politikerne til å forstå det, for fundamentalister vil med nødvendighet opprette en stat i staten, eller rettere sagt en stat over staten, fordi de ikke kan akseptere hedenske lover som ikke har grunnlag i Koranen. De vil hele tiden utøve et mer eller mindre subtilt press for å islamisere oss ved å påvirke og overtale både politikerne og mediene, som fremdeles lider under den vrangforestillingen at muslimene er en minoritet som må beskyttes og hjelpes frem. 

Ledende muslimske skriftlærde, som egypteren Yusuf al-Qaradawi, nå med basis i Qatar, mener at Europa er så syndig og depravert at islam lett vil vinne frem, ganske enkelt ved overtalelse, infiltrasjon og såkalt misjonsvirksomhet. Den minoriteten som vi tror må beskyttes, har i virkeligheten støtte av flertallet av de minst 1,6 milliarder muslimer som omgir oss på alle kanter. Mediene har, uten å lese Koranen, latt seg overtale til å tro at islamske voldelige organisasjoner ganske enkelt er terrororganisasjoner som ikke har noe med islam og Koranen å gjøre. Den islamske staten, som mediene nå tror er nedkjempet, blir stadig omtalt som en «terrororganisasjon». Men terror og trusler er en helt vesentlig del av Koranen. Det er tilsynelatende ukjent for de fleste som sitter i maktposisjoner og definerer vårt forhold til islam. Abu Bakr al Bagdadi er en oppriktig troende muslim, som gjør alt for å leve slik Muhammed lærte. Det vi oppfatter som ondskap, er for ham religion. Terror i Allahs tjeneste kan oppleves som vakkert.

Verden er et galehus, fullt av mektige islamske organisasjoner som Taliban, IS, Al-Qâ’ida, Hizbollah, Hizb ut-Tahrîr, Hamas, Muslimbrødrene, Boko Haram, Gülen-brorskapet, Millî Görüş, Minhaj ul-Qur’ân og Al-Shabâb, som alle har som mål å gjøre det ugudelige vestlige demokratiet til en parentes i historien. Ikke alle er like aggressive; noen av dem arbeider tålmodig og tilsynelatende på fredelig vis ved å infiltrere mediene, idealistiske organisasjoner, kirkesamfunn og styrende organer. Her er Muslimbrødrene suverene fordi de går så stille i dørene. 

Ifølge Xenofon definerte Sokrates galskap (manía) som det motsatte av visdom (sofía). Uvitenhet var ikke nødvendigvis galskap, sa han, men mangel på selvinnsikt og det å ha bastante meninger om ting når man faktisk var uvitende – ja, det nærmet seg i hvert fall grensen til galskap. Våre dagers politikere har faktisk bastante meninger om ting de ikke har rede på. Og ikke bare det: Mange av dem vil forby utforskning av islam og en fri debatt om Muhammeds politiske ideologi. De burde kanskje gå tilbake til våre røtter og undersøke hvordan den frie tanken og den europeiske forskertrangen oppstod. I dag er den under angrep. Islam tillater ikke fri forskning og tenkning – ikke engang filosofi. Alt er tilstrekkelig forklart i Koranen, som er skapergudens siste ord til menneskene. Det kommer ikke flere budskaper, fordi Muhammed var det siste sendebudet. Derfor kan den heller ikke reformeres. Hvem skulle påta seg å gjøre det? En som mente seg å ha bedre moral enn Muhammed? Slik tenker i hvert fall fundamentalistene.

Mange av de islamske organisasjonene har enorme økonomiske ressurser, og politikerne våre bidrar gjerne med en slant av skattepengene våre, så al-Qaradawi har grunn til å være optimistisk. Vår nåværende regjering har også sørget for å lønne en hær av ivrige akademikere for å avsløre «muslimhatet» og «islamofobien» i det norske samfunnet, og disse såkalte forskerne slipper gjerne til i mediene, til stor glede for den skriftlærde i Qatar. Mild overtalelse og en liten dose press fungerer, og de vantro gjør som de får beskjed om. Allah er stor.

Hvem trenger beskyttelse?

Hvordan kan noen fortsatt hevde at muslimene er en minoritet som trenger beskyttelse? Er det ikke snarere vi europeere som trenger beskyttelse, ikke bare mot den muslimske majoriteten som omgir Europa og gradvis overtar storbyene våre, men også mot handlingslammede politikere,  virkelighetsfjerne journalister og kunnskapsløse akademikere som staten betaler for å skrive stygge personangrep på et kvasivitenskapelig språk? Hva med kristne barn i norske skoler? Trenger de ikke beskyttelse mot fanatiske skolekamerater som har gått i koranskoler? Hvorfor mørklegger vi dette?

Europa gjennomgår en religiøs utrenskning, der ikke bare jødene, men også de kristne blir brakt til taushet og fordrevet. Det blir forbudt å bære kors, men hijabkledde småjenter blir ønsket velkommen i skolene våre. Både kirke og stat svikter. Avkristning ledsages av islamisering, og det går fort. Jødene er en virkelig minoritet som trenger beskyttelse, men det er åpenbart ikke noe politikerne våre er opptatt av. Koranen fordømmer allerede i første sure ikke bare jøder, men også kristne, som har formastet seg til å gjøre «apostelen» Jesus til gud. De kristne blir nå fordrevet fra Midtøsten, men hvor skal de ta veien? Europa tar ikke imot dem, og biskopene våre tier. Heter det ikke «den som tier, samtykker», eller husker jeg feil? Uansett hvor de flyktende kristne havner, vil de være utsatt for de stadig mektigere muslimenes diskriminering og hat.

Et kommende kaos

Vi ser hvordan Europa langsomt bryter sammen, etter at Midtøsten har flyttet inn i storbyene våre. Vi har ikke råd til å holde rettsstatene våre oppe; de forfaller, og islam bygger ut sin infrastruktur, i de fleste land med statsstøtte. I Sverige er det nå bare de aller verste forbrytelsene som blir etterforsket. Domstolene har fått beskjed om å spare, og Svea hovrätt melder at antallet dommere må reduseres, til tross for at antallet straffesaker i år har økt med sju prosent. Alle rettssaker kommer til å ta lengre tid. Svenskene sager desperat av den greina de sitter på, og Norge følger etter. Det siste er at våre politiske ledere, som har tvunget oss til å leve i en stadig økende frykt og utrygghet, nå vil tvinge oss til å tro at vi er trygge, at vi har ingenting å frykte. Det skal ikke engang være tillatt å frykte lenger, og de som gir uttrykk for sin frykt, må bringes til taushet med alle midler.

Ifølge den egyptisk-tyske statsviteren Hamed Abdel-Samad har nå 75 % av skoleelevene i Frankfurt innvandrerbakgrunn. Muslimene utgjør en stor del av disse. Er det virkelig ingen ansvarlige som forstår hva det betyr? Hvordan ser tyske storbyer ut om femten år, når disse barna blir voksne?

I det kommende kaoset vil nok mange kunne overtales til å tro at islam er løsningen, at Europa trenger islams brutale straffesystem, og at vi må oppgi vår frihet og la oss lede av islamske skriftlærde. Andre vil rope på en sterk mann. Fortjener vi ikke bedre?

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også