Gjesteskribent

Da jeg for et halvt års tid siden begynte å studere Koranen, ble jeg virkelig rystet i mitt innerste. Jeg kan trygt si at jeg ble islamofob. Men det var nok fordi jeg som oversetter leste teksten på vanlig måte, som enhver annen tekst. En oversetter må jo være fundamentalist i den forstand at han må ta forfatteren alvorlig og tro at det som blir sagt, er alvorlig ment, såfremt ikke andre signaler i teksten tyder på ironi.

Koranen gir absolutt et seriøst inntrykk, selv om den også er full av ironi, mobbing av annerledes tenkende og hensynsløs polemikk. Men ironien og polemikken er hele tiden rettet mot jøder, kristne og gudsfornektere, og det er vel som det skal være, siden norske politikere gir statsstøtte til koranskoler og fordømmer dem som drister seg til å fortelle åpent om Koranens innhold.

Ser man bort fra Muhammeds ironi, står man igjen med en politisk ideologi som må opprøre et moderne menneske, men altså bare hvis man tar teksten bokstavelig: Kvinner har lavere rang enn mannen, og skal underordnes ham. Han har plikt til å disiplinere dem og om nødvendig slå dem til de føyer seg. Unge menn og kvinner som har sex før ekteskapet, skal uten medlidenhet piskes med hundre piskeslag, og naboer skal tvinges til se på. Derimot er det greit at unge menn med sterk seksualdrift voldtar slavinner. (Ja, du leste helt riktig: Sexslavinner er helt greit, men bare hvis man tar Koranen bokstavelig.) Tar man tyver på fersk gjerning, skal man hugge hånden av dem, og det gjelder enten tyven er mann eller kvinne.

De som tror på Muhammed, skal være harde mot de vantro og gode mot hverandre. I koranskolene lærer man altså å gjøre forskjell på troende og vantro, og mobbing av jøder og kristne er helt greit. Norske barn lærer at de kristne skal brenne i helvete til evig tid fordi de har opphøyet apostelen Jesus til frelser. At Jesus skulle være noe annet enn en apostel utsendt av Allah, var for Muhammed en uhyrlig tanke, og «himlene blir flerret i stykker, jorden slår sprekker og fjellene styrter i grus fordi de kan påstå at den barmhjertige har barn». Men for de norske biskopene er dette greit; det skal jo ikke tas bokstavelig. Muhammed (eller Gabriel) kan umulig ha ment det alvorlig. Tror man virkelig det, er man islamofob og «bidrar til splid».

Koranen  er ikke bare en «religiøs» bok. Den er en stats- og samfunnslære som krever full underkastelse under det muslimske presteskapet og deres lærde eksperter på lovfortolkning. Demokrati, menneskerettigheter og humanisme representerer opprør mot Allah; en troende muslim kan ikke godta menneskeskapte lover og frie samfunn. 

Jeg vil gjerne tro at dersom norske journalister, mediefolk, pedagoger, biskoper og politikere hadde studert Koranen, ville de ha gått inn for å forby den, i hvert fall for barn. (De forbyr jo ellers gjerne Thorbjørn Egners og Astrid Lindgrens tekster.) Men de fleste av dem er åpenbart helt ukjent med det ideologiske innholdet i vår tids viktigste politiske dokument. Så vidt jeg kan se, foretrekker de også å være uvitende og holder seg for øyne og ører.

Denne virkelighetsfornektelsen er intet mindre enn tragisk, og en skam for den europeiske sivilisasjonen, som blindt går sin egen undergang i møte, og som til med bidrar til å finansiere sin egen død ved å gi økonomisk støtte til mektige organisasjoner som vil erstatte demokratiet med Muhammeds lover.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.