Kommentar

I studiet av Islam ved Universitetetene brukes en fagbok av Anne Sofie Roald, Bergen, professor ved Chr. Michelsens institutt. Boken heter ”Islam” og er utgitt på Pax forlag, 2004. Man trenger ikke å lese mange avsnitt før man merker tendensen; ubehagelige fakta forties eller gis en merkelig fremstilling, som ved sin fordreining må karakteriseres som fusk. Tendensen er gjennomgående: Islam prøves fremstillet i et mest mulig fordelaktig lys, noe som ikke samsvarer med vitenskapelige krav til objektivitet og avstand til stoffet.

Forordet

Jeg skal gi noen eksempler. Det begynner allerede i forordet:

”Det som først og fremst påvirker vår oppfatning av
muslimer og islam, er at muslimske innvandrere ofte ender opp som en ny underklasse i europeiske land…Muslimenes sosiale situasjon skaper derfor en fremmedgjøring av individet i forhold til samfunnet. Denne fremmedgjøringen leder til at mange muslimske innvandrere støtter seg på det som kjennes kjent og nært i stedet for å prøve å bli en del av samfunnet…”

Uttrykket ”ender opp som” innebærer en stakkarsliggjøring av muslimer som gruppe. Er det sant at de ender opp som en ny underklasse?
Deretter begår forfatteren en tankemessig kortslutning; det at de føler seg fremmedgjort og isolerert har tydeligvis sammenheng med deres økonomiske status.

Dette er ikke en korrekt analyse men en tenkning ut forenklede fra økonomiske kategoriseringer. Har den sosiale isoleringen ingenting med religion å gjøre? Forfatteren burde nenvt dette forhold som den mest åpenbare grunn til sosial isolering.

Her burde hun trukket inn ummaen som en negativ integreringsfaktor og drøftet dette spørsmålet. Hvorfor ønsker muslimene i hele Vesten å opprette egne skoler? Er det for å bedre integreringen?

Mange muslimske kvinner har de siste 10 år radikalisert seg selv ved blant annet å bære slør. Disse kvinnene tar da et valg og gir et entydig signal om at de ikke ønsker å bli integrert i et vestlig, sekulært samfunn.

Så skriver forfatteren videre:

”Tanken om at muslimer er avhengige av nordmennes økonomiske støtte på den ene siden, og at de holder på sine tradisjonelle verdier på den andre, er sterk i den norske innvandrerdiskursen”.

Jeg vil tro at denne tanken er relativ korrekt!

Om kvinners situasjon i den moderne verden heter det:

”I Vestens forestillinger og diskusjoner om islam har spørsmålet om kvinners rettigheter vært selve symbolet på islams bakstreverske holdning i forhold til det moderne samfunnets verdier.”

Praksis viser imidlertid at Vestens vurdering av kvinners vanskelige situasjon i islamske samfunn på ingen måte har vært basert på fordommer. Vi ser tvert imot at denne undertrykkingen gjentar seg også i de parallellsamfunn muslimene har skapt i Vesten, ofte med et ønske om egne sharialover hvor kvinner slett ikke er likestilt.

Historien om Muhammed

Så langt forordet. Da kommer vi til forfatterens historiske fremstilling av Muhammed og hans virke. Her begynner de store utelatelser og fordreininger av fakta. Det er egentlig nokså naturlig for uten det ville nok fremstillingen av islam vært ganske annerledes.

I fremstillingen av Muhammeds liv og lære bygger Roald på Koranen, hadithene og de historiske verkeene blant annet til Ibn Hisham, videre boken til al-Tabiri og endelig al-Waqidi, som alle i større eller mindre grad bygger på standardverket til Ibn Ishaq. Dette er de samme historiske kilder som Halvor Tjønn bygger sin Muhammedbok på.

I omtalen av Muhammeds fødsel og barndom gjenforteller forfatteren en rekke merkelige historier, blant annet den om at da Muhammes mor ble gravid med han, gikk det et lys ut fra henne slik at hun kunne se helt til Syria! Dette er jo selvsagt myter, det finnes ingen samtidskilder som er skrevet der og da, først lenge etter at Moa døde satte myteproduseringen i gang. Forfatteren burde nevnt noen ord om denne myteproduseringen.

I omtalen av Muhammeds mange koner heter det:

”Etter Khadijas (første kone) død giftet han seg derimot med flere kvinner. De fleste av disse kvinnene var enker eller fraskilte. Ofte var ekteskapene en del av en politisk pakt”.

Ved disse formuleringer prøver forfatteren å redusere og rettferdiggjøre Muhammeds utallige kvinneforhold. Det er selvsagt så belastende å fortelle om alle Muhammeds kvinner, konkubiner og slavinner som han lå med, at dette må forbigåes i taushet. Eller at Muhammed tillot soldatene sine å voldta tilfangetatte kvinner, de måtte bare ikke la det bli fullbyrdet, dvs avbrutt samleie, ikke av moralske årsaker, men kvinner som ble gjort gravide oppnådde dårligere pris på slavemarkedet!

Det antas at Muhammed hadde 10-12 hustruer og andre kortvarige forhold. Disse forhold var på ingen måte noen del av en ”politisk pakt”.

Etter hvert oppsto det et problem for Muhammed ved at han selv i Koranen hadde bestemt at muslimer bare fikk lov til å ha 4 hustruer! Han møtte derfor kritikk for brudd på disse regler. Da fikk han imidlertid en ”åpenbaring” som opplyste at denne begrensing ikke gjaldt for profeten!

Heller ikke nevnes da han giftet seg med en 6 års gammel jente og fullbyrdet ekteskapet da hun var 9 år! Selv om dette ikke var usedvanlig den gang, eller i dag i Saudi-Arabia, viser dette at noe særlig nyskapende og guddommelig var det ikke over Muhammed.

Heller ikke nevnes at da Muhammed i 627 hadde drept alle mennene (ca 800 menn ble halshugd) i den siste jødestammen i Medina, Banu Qurayzah, oppdaget han at en av høvdingene hadde etterlatt seg en usedvanlig vakker hustru. Han fanget henne opp og ville ta henne som hustru. Det nektet den jødiske kvinnen, men valgte å bli profetens konkubine (slavinne).

Forfatteren nevner heller ikke da Moa besøkte sin adoptivsønn og så hans vakre kone lett påkledd. Muhammed får lyst på henne og adoptivsønnen gir henne fri hvorpå profeten gifter seg med henne. Problemet var bare at det etter datidens lover ble et slikt ekteskap betraktet som blodskam. For å komme unna kritikken får Muhammed igjen en åpenbaring fra engelen Gabriel som sier at for Muhammed skulle dette forhold ikke regnes som blodskam!

Røvertoktene

Om Moas mange røvertoktene og plyndringer skriver Roald forsiktig:

”De (muslimene) som hadde utvandret fra Mekka, gikk til angrep på Mekka-karavanene med jevne mellomrom. Dette kunne være ment som en provokasjon mot Quraysh, men det kunne også være en måte for utvandrerne fra Mekka å forsørge seg på”.

På denne finurlige skrivemåten klarer hun på en måte å rettferdiggjøre Muhammeds plyndringstokter. Hvorfor nevner ikke Roald alle senere plyndringstokter til de omliggende nabostammer, som ofte ble avsluttet med groteske henrettelser.

Den største historieforfalskningen kommer imidlertid i avsnittet om profetens forhold til de tre jødestammer i Medina. De to første stammer vet vi ble fordrevet fra sine hjem på den mest nedrige måte og sendt ut i ørkenen og all deres eiendom konfiskert av Muhammed og hans menn. Den siste stammen, Banu Qurayzah, ble angrepet selv om de hadde en ikke-angrepspakt med Moa. Han hevdet plutselig at jødene hadde brutt pakten. Etter seig motstand måtte de overgi seg. Som en nåde fra profeten halshugde han imidlertid bare alle kjønnsmodne menn, de utgjorde mellom 6 – 800 mann. Deretter ble alt jødene eide delt som krigsbytte, også kvinner og barn som ble solgt som slaver.

Hvordan beskriver så Roald dette skjemselens kapitel? Joda, hun skriver:

?”I begynnelsen av Muhammeds opphold i Medina inngikk jødene en pakt med profeten. Men etter hvert oppsto det fiendskap mellom muslimene og jødene, og jødene ble kastet ut av byen.”

Dette er så grovt fusk med fakta at boken ikke ville bestått som eksamensoppgave. Når Roald benytter de samme kilder som Tjønn, hvorfor unnlater hun å ta med forhold som kan stille profeten i et negativt lys? Fakta er fakta og da er det fusk eventuelt å unnskylde seg med at hun skriver fra et innenfraperskpektiv.

Koranen – et guddommelig verk?

I neste avsnitt går Roald over til å behandle temaet om profetens åpenbaringer. Fremstillingen av hvorledes Koranen kom til er, forsiktig sagt, også skrevet fra et innenfraperspektiv, her kommer ingen motforestillinger til orde. I kapitlet ”Koranen” skriver hun :

”Muhammeds åpenbaring i hulen på Hira var begynnelsen til en rekke åpenbaringer som han mottok fra Gud helt frem til sin død.”

Denne fremstilliingen er selvsagt meget tendensiøs; som om det skulle være et vitenskapelig faktum at han mottok åpenbaringer fra Gud. Verdt å merke seg er at Roald også benytter formen ”Gud”, ikke Allah.

Forskjellige tradisjoner forteller at Moa påstår at han fikk åpenbaringer fra det han trodde var engelen Gabriel. Mange av de påståtte åpenbaringene fremkom under spesielle situasjoner som gjorde åpenbaringen nokså beleilig, jfr ovenfor.

Tjønn i sin bok om Muhammed nevner en lang rekke eksempler på måten mange åpenbaringer fremkom på. Moderne forskere har påvist at Moa led blant annet av epilepsi, noe som også fremgår av beretningen til en av hans yndlingshustruer. Etter at et anfall var over fortalte han at han hadde hatt en åpenbaring. Epileptiske anfall kan medføre at man ser syner; guder, engler, djevelen osv. Ved en systematisk og kritisk lesing av Koranen fremstår det nokså klart at Allah er Muhammeds alter ego, jfr også problemet med de sataniske vers.

I muslimenes argumentasjonen for at Koranen er et mirakel, dvs et guddommelig verk, refererer hun som bevis selve Koranens tilblivelsesmåte:

”..hvordan kunne Muhammed, som ifølge den muslimske tradisjonen var analfabet, selv produsere et poetisk verk som Koranen?”

Ja, hvordan kunne han det? Kanskje forfatteren skulle gjengitt moderne islamforskere som ikke tror at Muhammed skrev Koranen, den ble skrevet ned etter hans død, og når nedskrivingen var ferdig er uklar, Muhammed døde i 632. Noen hevder at Koranen var ferdig nedskrevet i 650, andre mener at det skjedde langt senere. Det er også usikkert om Muhammed ikke kunne skrive.

Temaer i Koranen

I dette kapitlet tar Roald opp de forskjellige temaer som behandles i Koranen, og hennes åpenbare beundring for innholdet lar seg ikke skjule. Fremstillingen er blottet for kritisk perspektiv. For meg virker det som om forfatteren ikke har lest Koranen sammenhengende. Det burde hun gjøre, og begynne bakerst, i Einar Bergs oversettelse.

Enhver noenlunde kritisk leser vil finne at de samme temaer går igjen i det evinnelige; og kan noenlunde sammenfattes slik: Allah er Gud, og Muhammed er hans budbringer og hans advarer. De som avviser Muhammed og mener han er en løgner, skal brenne evig i helvete. Men de troende skal nyte mange gleder i Paradiset, evig vakre unggutter vandrer omkring og tjener de troende, eller ildfulle mørkøyde jomfruer.

Moas mange beskrivelser av de piner som venter de ”vantro”, er åpenbart et produkt av hans egen fantasi. Forskjellige beskrivelser av Allah går igjen, at han er nåderik, rettferdig osv. Trass i disse vakre beskrivelser kan Muhammed, unnskyld Allah, i neste avsnitt beskrive hvordan de vantro og de som ikke ville høre på Muhammed skulle pines på det mest bestialske, deres tarmer skal koke i olje, de skal brennes i helvete!

Muhammeds storhetstanker om seg selv kunne i Koranen få de mest uhyggelige utslag, i Sure 113,12 skriver Moa: ”De som fornærmer sendebudet, blir straffet smertelig”! Og det fikk konsekvenser for de som fornærmet han, han fikk strupen skåret over på flere av disse, bla om natten mens de lå og sov.

Et annet gjentagende tema er Moas gjenfortellinger fra Det gamle testamente, om Adam, om Abraham, om Moses og Farao, ofte feil fremstilt og misforstått. I tillegg er tekstene full av selvmotsigelser, for ikke å snakke om forvirrende og usammenhengende setninger. Dette tolker Roald og troende muslimer som uttrykk for ”mystikk” og hemmelige budskap. De er nok snarere uttrykk for det motsatte.

Om de vantro, jødene og de kristne, heter det i Koranen at muslimene skal legge seg i bakhold etter og deretter hugge dem ned. Dette er et stadig gjentagende tema. Moa skriver at man kan inngå forbund med sine fiender, men når man er blitt sterk nok skal man angripe dem! Dette er åpenbart ingen guddommelig åpenbaring men Moas egne meninger. Gjentatte ganger, til det kjedelige, gjentar Koranen, dvs ”Gud”, at de som ikke vil ta den nye troen, skal drepes, men andre steder heter det at ”Bokens folk” kan spares. I sure 113,7 heter det imidlertid:

”De kristne sier: Isa er Guds sønn.
Det er galt, det de hevder. Måtte Allah drepe dem”

Disse hovedtemaene i Koranen passer det merkelig nok ikke Roald å nevne.
Tilslørende og historisk ukorrekt skriver hun videre:

”Koranens bilde av muslimenes forhold til de to monoteistiske religionene er ikke entydige ettersom virkeligheten i Medina bød på både samarbeid og fiendskap” (s.42).

Noe altså fordrivelsen og nedslaktingen av jødene i Medina skal bekrefte? Bare noen få fikk friheten tilbake men de jødiske bosettinger i Medina var ødelagt for godt.
Muhammeds grusomheter ble raskt kjent på den arabiske halvøy, noe som medførte at mange nabostammer overga seg frivillig. De andre fikk en ublid skjebne.

En annen stor svakhet ved Roalds fremstilling er videre at hun anser Koranen som et originalt verk, uavhengig av andre verker. Her burde hun sett at Moa uten tvil hentet sine temaer fra GT, apokryfiske skrifter, NT mv. slik mange forskere har påpekt. Men da skriver forfatteren:

”I den orientalistiske forskningstradisjonen finnes det forskere som har sett fortellingene om de gammeltestamentlige profetene og Jesus som et bevis på at Muhammed var påvirket av de jødisk-kristne tradisjonene som fantes på den arabiske halvøya på hans tid…Her er enda et eksempel på hvordan ikke-muslimske forskeres innfallsvinkel til de islamske kildene bryter med den normative tradisjonen.”

Skulle denne normative tradisjonen være bindende for vestlige, sekulære forskere? Til en svensk/norsk professor å være er uttalelsen hårreisende. Hun anser det altså slik at det er bare muslimske forskere som har gyldig tolkningsautoritet hva angår Koranen.

Disse metodiske svakheter, og en ”troendes” analyse av Koranen, dens tilblivelse og innhold, gjør boken fullstendig uegnet som lærebok ved universitetene, men kanskje egnet som et vitnesbyrd om hvordan selv presumptivt opplyste mennesker i Vesten klarer å bortfortolke enhver kritisk innvending mot islam. Det lover ikke godt for fremtiden.

Bokens profil må forklares ved at Roald iflg opplysninger på nettet, er svensk muslimsk konvertitt. Dette burde kanskje vært nevnt i forordet, i stedet for noen uklare ord om et ”utenfra/innenfra” perspektiv. Da hun konverterte til islam begynte hun frivillig å bære hijab. Var det for å bedre integreringen i samfunnet…?

Det er på tide at det foretaes en kritisk gjennomgang av fagpensum ved våre Universiteter.