Ahmed Karahisari Tile Style: Ottoman Period 

I Norge betraktes islam som en religion, og islamske organisasjoner og trossamfunn får offentlig støtte til virksomheten. Jeg vil tro myndighetene er klar over at islam også har regler om økonomi, politisk styring og jus, og derfor like gjerne kunne betegnes som en politisk ideologi. Det er grunn til å drøfte om organisasjoner som driver politikk, bør få støtte for dette som ‘religiøs virksomhet’.

Muhammad som trosforkynner

Da Muhammad stod frem som forkynner i Mekka, oppfordret han innbyggerne til å tro på den gode og allmektige Skaperen som gir regn og spiselige vekster for menneskene. Menneskene burde svare med takknemlighet og tilbe Ham. Muhammad hadde også et alvorsord: På dommens dag kommer Allah til å dømme menneskene for deres gjerninger! Derfor: Vær gavmild og ikke gjerrig! Vær ikke hård mot foreldreløse! (Han hadde selv vært foreldreløs.) Vis ikke bort en tigger ved din dør! Han formulerte også advarsler: Vé over hver den som baktaler og håner, eller som samler rikdom og tror at rikdommen gjør ham udødelig!  Dette opplevde nok de rike handelsmennene i Mekka som en utfordring.

De tidligste koranversene legger ikke noen vekt på at Herren er én, det kom inn senere. Det er heller ikke noen fordømmelse av avgudsdyrkelse; poenget må ha vært å styrke Mekka-beboerne i deres tro på Allah uten å trekke frem motsetninger til den troen de hadde på flere guder.

Folk i Quraish-stammen Mekka vendte seg ikke mot ham umiddelbart, ikke før han begynte å snakke nedsettende om gudene deres. De tilbød ham penger og høvding-makt mot at han godtok at en lege ville prøve å befri ham fra den ånden som hjemsøkte ham. Muhammad avslo; han søkte ikke penger eller makt, han forkynte det Allah hadde befalt ham.

Noe senere foreslo Quraish et kompromiss: De ville tilbe guden til Muhammad i tillegg til sine egne hvis han ville tilbe gudene til Quraish i tillegg til sin egen. Også dette avslo han med disse ordene: «Dere har deres religion og jeg har min!» (sura 109). Quraish-stammen gikk ikke over til Muhammads religion og motsetningene ble sterkere.  Dette verset blir gjerne trukket frem av muslimer i vår tid som belegg for at islam godtar trosfrihet. Men Muhammad endret holdning og sa: ‘I Arabia skal ingen annen religion enn islam godtas.’

Til de religiøse festene i Mekka kom det arabere fra den byen lenger nord som ble omdøpt til Medina, og Muhammad forkynte for disse. I 620 var det en håndfull som antok den nye troen, året etter litt flere. De inngikk en avtale med Muhammad som sin religiøse leder.

Muhammad som åndelig og militær leder

Året deretter var det 75 arabere fra Medina som ønsket å treffe Muhammad. Dette møtet ble epokegjørende. Motstanden i Mekka var blitt sterkere, og han spurte om de fra Medina ville beskytte ham. Ja, det lovet de. Så gav Muhammad et løfte: «Deres blod er mitt blod; den som utgyter deres blod,  utgyter også mitt. Jeg hører til dere. Jeg vil føre krig mot dem som fører krig mot dere, og jeg vil ha fred med dem som har fred med dere.» Altså en forsvarspakt.

Han som skrev den første biografien om profeten, Ibn Ishaq, beskriver forandringen slik:  Før denne avtalen hadde Allah ikke gitt apostelen sin lov til å spille blod, kun til å kalle mennesker til Allah, tåle urett og tilgi. Men Quraish hadde forfulgt Muhammads tilhengere, fått noen til å forlate religionen og utvist andre. Quraish hadde opptrådt uforskammet og forkastet Allahs nådige tilbud, til og med anklaget profeten for å lyve.  Så gav Han apostelen tillatelse til å slåss og beskytte seg mot dem som gjorde ondt mot dem.

Folket i Mekka var klar over at Muhammad hadde inngått avtale med dem fra Medina og var redd for at dette kunne føre til noe mer. De la planer for å uskadeliggjøre ham. Muhammad været faren, han rømte og kom til Medina i september 622.

Islam som politisk ideologi

Så snart han var kommet dit, skrev han det som er blitt kjent som ‘Medina-konstitusjonen’. Her heter det at tilhengerne hans fra Mekka og fra Medina og dem som følger dem og kjemper sammen med dem, utgjør ett samfunn (umma) adskilt fra alle andre. Her er det én for alle og alle for én. De jødene som velger troskap mot Muhammad får være med; avtalen legger ikke noe press på dem om å godta læren hans. Men at han er sjefen for gruppen, er klart: Enhver disputt eller uenighet skal legges frem for Allah og Muhammad for avgjørelse, og ingen får gå til krig mot folk utenfra uten hans godkjennelse. Alle skal betale sin del av krigs-utgiftene.  Quraish og deres hjelpere skal ikke gis noen beskyttelse. Det guddommelige perspektivet og Muhammads særstilling skrives eksplisitt til slutt: «Allah godkjenner dette dokumentet, – – og Muhammad er Hans apostel.»

Det som er nytt i forhold til avtalen med de 75, er at det også er en regel for raid, dvs angrep. Det som gjør avtalen spesiell, er den guddommelige sanksjonen. Når Muhammad var godtatt som profet, og han var den eneste som hadde direkte dialog med guddommen, kunne ingen stille spørsmål ved innholdet.

Et budksap om at ethvert samfunn har en gud-sendt budbringer som dømmer i konflikter, hadde Muhammad fått fem år tidligere, Koranen 10:47. Stammene i Medina hadde hatt mange konflikter, og det må ha virket tiltrekkende å få en slik megler. Kort tid etter at Muhammad kom dit, fikk han en ny åpenbaring som slo fast denne megler-rollen, 42:10. De første ordene: «I hvilken sak dere enn er uenige om» er identiske med § 23 i konstitusjonen.

Muslimene fastsatte tider for bønn og faste, de innførte skattlegging for å hjelpe fattige og bestemte regler for rett og galt med straffesanksjoner.  ‘Med dette var islam etablert’, skriver Ibn Ishaq.  Islam ble dermed «definert» ved Medina-konstitusjonen og regler av hovedsakelig sosial, politisk, rettslig og militær karakter.  Det er derfor god grunn for å betegne islam som en politisk ideologi med troen som lim.  Denne ideologien ble senere detaljert utmeislet i sharia-reglene og følges den dag idag.

Myndighetene våre har i flere tiår regnet islam som ‘religion’,  vi ser det tydelig i den nye trossamfunnsloven.  Det tas ikke hensyn til at læren i hovedsak har et politisk innhold som inkluderer kamp for å utvide islams domene.  Det er nødvendig å løfte frem denne dobbeltheten.  Det kan ikke være selvsagt at organisasjoner som har shariareglene som del av sitt ‘lovgrunnlag’, der kamp mot ikke-muslimer er obligatorisk, skal få støtte til å utbre en slik ideologi under merkelappen ‘religiøs virksomhet’.

 

 

Kilder: Montgomery Watt: «Muhammad at Mecca», 1953, og «Muhammad at Medina», 1956.  Ibn Ishaq’s Muhammad-biografi, engelsk utgave ved A. Guillaume: «The Life of Muhammad», 1955. Halvor Tjønn: «Muhammed slik samtiden så ham», 2011.