rouault.apostles

Bilde: Georges Rouault Apostlene

I uka som gikk handlet det blant annet om islamofobi, burkinier og hva som er rasisme. Det er, for å si det forsiktig, påfallende hvor selvmotsigende deler av den offentlige debatten er, og det er på tide å stoppe opp og på ny ta en liten oppklaring i hva islam er.  For vi forstår at målet er ideologisk indoktrinering, når Bushra Ishaq uten særlig motstand kan hevde til Vårt Land at islamofobi er den nye rasismen, og Sindre Bangstad følger opp med å si at han mener det er rasisme når man hevder at

Du tenker og handler på bestemte måter fordi du er muslim.

Det er en utrolig motstand mot å innrømme at man kan forutsi noe på grunnlag av troen til et menneske. Men utfordringen er at de fleste troende mener at troen betyr noe for dem, at den inspirerer til handling, og det er da ganske interessant at journalist og foredragsholder Muhammed Qasim Ali uten problemer kan si til Klassekampen 22. august, som en kommentar til striden i IRN, at islam faktisk handler om hva den troende skal gjøre:

IRN har fått flere moskeer til å melde seg inn i IRN under Mehtabs tid, fra både sunni- og sjiaretninger. Og flere av de nye medlemmene har ønsket et bedre tilbud for dem som ønsker halalsertifisering. Siden islam er bygget på halal og haram – hva som er tillatt og ikke tillatt – så forstår jeg at medlemmene ønsker dette fra IRN.

ANNONSE

For vestlige mennesker er det en avgrunn som åpner seg når de tvinges til å reflektere over hva Muhammed Qasim Ali sier. Det Qasim Ali og hans trosfeller baserer sine liv på er kaldt som is, for troen på regler er ikke bare tro på regler, det er en fullstendig likegyldighet til menneskelig lidelse, det er et fravær av det hellige som bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på ethvert frihetselskende menneske. For en muslims tro på regler handler om reglenes utgangspunkt, Allah, og det er en guddom som ikke kjenner annet enn makten og den alene.

Vi bør imidlertid være klar over at reglene om halal og haram gir et godt grunnlag for å forutse muslimers tanker og handlinger. Men det er som om vi nekter å tro at noen virkelig kan leve et liv uten et moralsk fundament, uten den grunnleggende respekten for medmennesket som vi er vant til. Jesu ord om at «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum», er krav om en aktiv kjærlig handling mot våre medmennesker. Men det bunner ikke i regler, det bunner i en opplevelse av guddommelig kjærlighet, eller som grunnlegger av Human Rights, Rita Karlsen, sier til Dagen 26. august, etter at hun har valgt å melde seg inn i Den norske kirke:

Jeg tror ikke på noen Gud, men Jesu budskap, overgangen fra pliktene i og truslene i Det gamle testamente til Det nye testamente, med nestekjærlighet og tilgivelse. Dette har blitt helt sentralt for vår sivilisasjon.

Vi synes imidlertid å overse at vår sivilisasjon har et guddommelig utgangspunkt. Vi er blitt så vant til freden at vi har glemt at for noen er krigen det normale, vi synes ikke å forstå at når livet handler om regler alene, blir volden en naturlig følgesvenn. For med regler følger sanksjoner, og uten en hellig gud, blir det meste mulig. Og når guddommen i tillegg er allmektig og godkjenner alle menneskers handlinger, blir moralske diskusjoner en filosofisk skyggeboksing, og noen ganger blir det så altfor tydelig hva det kan føre til, som da noen muslimske studenter i Nigeria fikk mistanke om at en medstudent hadde sagt noe nedlatende om profeten. Medstudenten var muslim før han konverterte til kristen tro, og mistanken om hans utsagn om profeten førte til at mobben med studenter gikk til angrep på ham. Geir Ove Fonn i Vårt Land skriver at studenten ble reddet av en forbipasserende som klarte å få den hardt skadde studenten vekk fra angriperne og fraktet til sykehus.

Men mobben var ikke fornøyd. De skal ha begitt seg til sykehuset hvor den skadde var fraktet, men en venn av offeret hadde forstått alvoret og ført ham videre i sikkerhet. Mobben klarte derfor ikke å få tak i den kristne studenten og rettet istedet raseriet mot redningsmannen. De tente fyr på bilen hans og deretter huset, noe som resulterte i at åtte mennesker ble drept.

Når en gjeng muslimske studenter tar livet at åtte mennesker, alt fordi en studiekamerat skal ha sagt noe nedsettende om profeten, forstår vi hva Qasim Alis tro på regler handler om. Det er underkastelse vi er vitne til, en underkastelse som fører dem like inn i døden. En elskende Gud virker ikke i en slik tro, men i islam handler alt om guddommens ære og allmakt. Selv ikke vikingene i før-kristen tid var så nærtagende. Det er en tro uten andre absolutter enn at de som sier dem imot ikke fortjener å leve.

Det er derfor ikke menneskesynet som er utfordringen i islam, det er hva som skaper islams destruktive menneskesyn vi bør studere og prøve å forstå.

Og for de som enda lurer: de kvinnene som går med burkini på stranda i Nice, de vet hva de tror på, de vet hva deres gud krever av dem. Men vi fjerner ikke troen ved å fjerne burkinien, islam blir ikke menneskelig ved forbud. Forbudet er det sekulære samfunnets fortvilte forsøk på å bekjempe krefter det ikke evner å forstå. Et samfunn som mener at generaliseringer på grunnlag av tro er rasisme, men som allikevel kan forby klesdrakter, har ingen mulighet til å bekjempe sin fiende.

På frukten skal treet kjennes, sa Jesus Kristus i sin tid. Hos det moderne mennesket er det rasisme, hos den troende er det en selvfølge. Skal Vesten ha noen mulighet til å vinne den kampen som står for døren, trengs det mennesker som vet hva vi kjemper mot.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629