Kommentar

For en tid tilbake kom det ut en bok med tittelen Islamsk Humanisme. I boka bidrar elleve mer eller mindre kjente muslimske skribenter og samfunnsaktører. De redegjør for hvorfor de mener islam egentlig er en dyp humanistisk religion, selv om historien lett dømmer den til noe annet.

Det er interessant å lese hvordan tenkende mennesker prøver å forklare hvorfor det de holder av og tror på, leder til noe annet enn det de finner best, men paradokset blir muligens størst når det viser seg at Vestens idealer også er deres. De søker å finne måter å lese gamle tekster inn i en ny tid, men klarer ikke å gå inn i kjernen av hva de tror på. Det er som det blir for vanskelig å nærme seg Allah. Allahs natur blir stadfestet, men for de som er vant med å lese teologiske utledninger, blir det underlig overflatisk. Det er liten vilje til å drøfte hvordan en tro uten syndefall og en hellig Treenighet kan lede til et menneskesyn preget av kjærlighet og gjensidig respekt.

Ali Chishti skriver om islams historie og hevder at profeten var «en progressiv samfunnsreformator som fikk gjennom sosiale omveltninger som ga grobunn for utvikling og rettigheter for alle», og mener at menneskets felles opphav, gir grobunn for humanisme. Lena Larsen gjør et forsøk på å forene menneskerettigheter med islam, og viser at det er stemmer som tenker annerledes, Shoaib Sultan mener at en sekulær stat som er nøytral i religiøse spørsmål, ikke er i strid med islam, men at muslimer har fått et dårlig forhold til denne ideen, blant annet på grunn av kolonitiden. Mohamed Abdi mener at det er mulig å argumentere for religionsfrihet i islam, men han erkjenner at alle islams fem lovskoler mener at frafall er synd og straffbart. Nora Eggen skriver om Umma, at det er et omstridt og mangfoldig begrep. Selv klarte jeg ikke helt å forstå hva den teksten hadde noe i en bok om muslimsk humanisme å gjøre.

Det inntrykket man sitter igjen med, er at bidragsyterne enda ikke forstår hva de tror på, at islam, selv etter snart 1500 år, ikke klarer å bli definert. Mest påfallende er det imidlertid at ingen av bidragsyterne drøfter ondskapens problem. I enhver annen religion et den et tema. En hindu vil hevde at Gud står over godhet og ondskap, at han besjeler universet. Dersom han blir konfrontert med en konsentrasjonsleir, vil han si: «Hvis du bare kunne se det fra det guddommelige synspunkt, ville du forstå at også dette er Gud.» En buddhist oppfatter alt det skapte som en stygg haug med materie som vi skal frigjøre oss fra, at det er vanskelig å finne at ondskapen er et problem, og uten en skapergud er det helt naturlig. En kristen vil si at slikt snakk er, som C.S. Lewis påpeker, forbannet meningsløshet. I kristen tro skapte Gud ut fra seg selv, men at svært mye er kommet galt av sted, og at Gud insisterer på å bringe det på rett kjøl. Gud skapte  av sin hellige kjærlighet mennesket, en kjærlighet som gir skapningen frihet, men i sin frihet valgte mennesket synden.

De som tror på en skapergud er nødt til å forholde seg til ondskap, enten så er den et problem, eller så er den det ikke. Det avgjørende spørsmålet er om troen legger til rette for et syndefall. For uten et syndefall er det umulig å argumentere for en humanistisk tro, det er ingen humanisme i en tro hvor ondskapen er like naturlig som kjærlighet.

Den eneste som kommer inn på noe som ligner slike tanker i boka, er Umar Ashraf. Han skriver:

Praktisering av islam forutsetter taqwa,(gjerne oversatt med «gudsfrykt») og intensjon. Taqwa er et begrep som beskriver bevisstheten om Gud, en konstant mental tilstand av at mitt levesett er tilpasset det Allah vil. Kall det gjerne en bevissthet om at jeg praktiserer for Den allmektige og ingen andre. En naturlig del av taqwa er selvbeherskelse. Et annet aspekt ved taqwa er å unngå deltakelse i ting som Allah forbyr. Å dømme andres handlinger er også å betvile deres taqwa, nemlig å så tvil om deres intensjon og dermed deres relasjon til Gud. Hvordan kan et gudfryktig menneske som kjenner sin plass i universet dømme sine medmennesker? Hvordan kan dette menneske anklage andre og kaste skitt på dem?

Ashraf skriver at vi som enkeltmennesker ikke skal dømme om noen er en dårlig person, selv

hvis vedkommende ikke opptrer i samsvar med det vi mener er rett levesett etter Allahs befalinger. Bare Allah kjenner deres niyyah – deres intensjon. Intensjonen bak handlingen kan være noe vi ikke vet.

Med islam har det kommet en virkelighetsoppfatning som står for noe helt annet enn det folk flest orker å ta inn over seg. For selv om Umar Ashrafs ord kan virke forlokkende hos mang en sekularist, er det en naturlig konsekvens av en tro uten syndefall at man ikke klarer å utlede en absolutt moral. Dermed er verdirelativismen et faktum, og Europa er tilbake der det begynte, i Romerrikets uforutsigbare voldshelvete. I en slikt perspektiv blir håpet om et humanistisk islam knust, det er ikke mulig å tro på det gode i mennesket så lenge man ikke vet hva Allah mener er godt.

Mest lest