Kommentar

Vårt Lands forlag har gitt ut en andaktsbok – Tro på tvers – med to forfattere, den ene muslim og den andre kristen. Bushra Ishaq (muslim) og Sunniva Gylver (kristen) er slett ikke ukjente stemmer i samtaler om tros- og livssynsspørsmål. De har samlet sin refleksjoner – henholdsvis muslimske og kristne – i én bok. De har plassert dem under en rekke temaer som Guds navn, misjon, hellige skrifter, klima og miljø, helse, sannhet osv. Refleksjonene er ikke dypsindige, men ikke uinteressante. Refleksjonen friskes opp med forfatternes egne erfaringer. Det viktige ved denne publikasjonen er at den reflekterer den hegemoniske samfunnsideologien: multikulturalismen. Her blir den nedfelt i multireligiøsitet.

I boken er det ingen dialog mellom kristne og muslimer. Dialog kan fjerne misforståelser. Men også konfliktstoffet mellom partene vil måtte komme opp. Ellers blir det ingen reell dialog. Den multireligiøse andakten har et helt annet sikte. Den skal «oppbygge» troen hos det multireligiøse mennesket. Og kjernen i denne troen er forventning, ja, visshet om at enheten i samfunnet ikke rokker ved det religiøse mangfoldet. Frihet og enhet lar seg harmonisk forene. Hvordan kan dette skje? I denne andaktsboken blir det demonstrert. Muslimsk og kristen refleksjon står side ved side, men kommer ikke i «berøring» med hverandre. Ikke er det konflikt, og ikke flettes det kristne og muslimske sammen. For den multireligiøse troende er dette et oppbyggelig syn. For mer skal det ikke til, for det å se at de står sammen, er tilstrekkelig til å bli oppbygget av.

Om man går denne spektakulære enheten nøyere etter i sømmene, avdekkes ideologien som bærer multikulturalismen. Ikke minst ved det multireligiøse idealet kommer denne ideologien håndfast til uttrykk. Den har sitt eget begrep om sosio-kulturell og politisk enhet. Skal denne ideologien forme den sosiale og kulturelle virkeligheten, forutsettes det at alle religiøse mennesker og organisasjoner oppgir troen på de selv står for en sann gudstro. De bør tvert imot innse at alle religioner er like sanne (eller falske). De er bare ulike uttrykk for menneskelig religiøsitet. I det Bushra Ishaq og Sunniva Gylver skriver, ser vi at denne multireligiøse enhetstanke ligger under og bryter gjennom på strategiske steder.

«Gud har ingen Sønn». Dette er et viktig antikristent «dogme» for islam. Slik forkastes den kristne kirkes tro og lære om Jesus fra Nasaret. For han var i en person sant menneske og sann Gud. Den treenige guddom ble åpenbart i ham. Han var og er Guds Sønn. Derfor tilber kirken han som Gud. Bushra Ishaq skriver at hennes «Allah» er den samme Gud som vi kristne tror på (s. 99). Men i Det nye Testamente, der det fortelles om Jesus, gjøres det klart at Gud er en treenig Gud, Fader Sønn og Ånd. Det er denne gudsåpenbaring islam avviser med ordene: «Gud har ingen Sønn.» For muslimer er den Gud vi tror på, ikke til. Han vi tror på som Gud Sønn, er bare en profet. Derfor har muslimene en annen Gud enn vi i kristne.

Denne konflikten mellom kristendom og islam kan man unngå ved for eksempel å tynne ut læren om treenigheten og Guds Sønns åpenbaring i Jesus. Man kan i likhet med islam holde frem at Gud er én, hevet over det menneskelige og suveren i sitt styre av verden. Men hva da med Faderen og Sønnen og Ånden?

I en ordliste bak i boken redegjør Sunniva Gylver for enkelte teologiske temaer, deriblant treenigheten (s. 299). Hun understreker at kristendommen er monoteistisk. Denne ene Gud er samtidig et «kjærlighetens fellesskap av Gud Fader, Sønnen og Den Hellige Ånd.» Gylver kaller treenighetens personer for «tre aspekter ved guddommen». Formuleringen er langt fra ny. Kirken forkastet meget tidlig et slikt syn på Jesus. Vi kristne tilber ikke et «aspekt» ved guddommen, men en som er Guds Sønn fra evighet, og som i tidens fylde ble inkarnert i menneske i Jesus fra Nasaret. Gylver tildekker her det avgjørende ved den kristne gudstro, slik at den dype konflikten mellom kristendom og islam forsvinner.

Andaktsboken heter Tro på tvers. Men hva betyr «på tvers»? Innebærer det at skillet mellom islam og kristendom må flates ut? Spørsmålet om hva som er sannhet, vil da umiddelbart melde seg. Bushra Ishaq skriver: «Jeg har likevel et håp om at vi kan leve sammen med ulike sannheter, selv om det blir vanskelig,» (s. 144). Dette er den multireligiøse visjonen. Spørsmålet blir da hva det betyr å «leve sammen». Hva slags fellesskap er det man ser for seg? Ulike «sannheter» motiverer ulike liv. Det er interessant at Bushra Ishaq innser at det kan bli vanskelig. Om et samfunn skal baseres på et slikt prinsipp, smuldrer det opp. Men slik er det ikke det norske samfunn. Det som skjer hos oss, er at «den kristne kulturarven» (Grl § 2) må vike, omtolkes eller skyves vekk, slik at sekularister kan få integrert islam med sine praksiser og «sannheter». Vi ser konturene av hva det innebærer.

Sunniva Gylver skriver slik om sannhetsspørsmålet: «Bushra og jeg har (..) ulik tro. Men vi vet begge at våre religioner er sanne – i tro» (s. 289). Hva mener hun? Det kan knapt forstås annerledes enn at kristendommen er «sann» – for meg, i min tro. Dens innhold har bare subjektiv gyldighet og troen blir en rent individuell sak. Men dette er ikke kristendom. Kirkene forkynner sitt religiøse og etiske budskap fordi det har et objektivt innhold som gjelder alle.

 

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.