Kommentar

Ilja Repin Unexpected visitors (1888)

Bernt T. Oftestad kommenterte boken Sunniva Gylver og Bashra ishaq har skrevet sammen og nølte ikke med å kalle det et stykke synkretisme som utvisker kristendommens egenart. Når kristendom og islam skal møtes er det kristendommen som må gi seg.

Anstøtsstenen er Jesus Kristus og treenigheten. Hos islam er det bare en Herre og han står ikke til ansvar for noen.

Synkretisme, religionsblanding, er in. Svein Tindberg turnerte land og strand rundt med sitt teaterstykke som skulle vise at de tre abrehamittiske religionene har felles stamfar, og er tre grener på samme tre.

Men enhver med kjennskap til islam vet at islam aldri vil innrømme muligheten for at andre religioner kan være sanne. Vesten er preget av relativisme, og er derfor åpen for underkastelse for en religion som er absoluttistisk.

Det er interessant å se hva som skjer når en kristen står opp for sin tro. Da kommer dialog-apostlene og anklager ham for å være fundamentalist, nasjonalist og islamfiendtlig.

I dette tilfelle var det en biskop som angrep Oftestad. Det utspant seg en interessant konfrontasjon på Oftestads facebookside mellom ham og Atle Sommerfeldt.

Her kommer det frem at mennesker av god vilje mener det er et tegn på sivilisasjon at man anser alle religioner for å være like sanne. Det finnes ikke en sannhet. Men dermed opphever man Jesus Kristus. Moderne kristne har problemer med «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer tilFaderen uten ved meg.» Det oppleves som imperialistisk. Moderne kristne opplever at de lever opp til troen når de gir avkall på den absolutte sannhet til fordel for dialogen.

Men katolikker som Oftestad sier dette er en illusjon. Enten tror du at Jesus er Guds sønn eller så tror du det ikke. Svaret har store konsekvenser.

Det er interessant at det er en biskop i Den norske kirke som blir provosert av en kristen som tror på Kristus. Sommerfeldt bruker et negativt ord om Oftestads kronikk: Han er ekskluderende.

Bernts analyse er helt fastlåst i hans egen agenda der kan kobler sekularisering til kulturelt og religiøst mangfold i sin fastholding av en posisjon som har sterke drag av en ekskluderende nasjonalreligiøsitet, i de senere år kombinert med tendenser til en lukket romersk-katolsk teologi fra tiden før 2.vatikankonsil.
Det gjør ham blind for islams betydning for den vest-europeiske renessansen, impulser til spiritualitet som feks HH Hauge fant med islams fromhet og det faktiske fellesskapet mellom praktiserende kristne og muslimer i vår motstand mot sekularismens ideologi.
Bemerkningene om Sunnivas trinitetsteologi er å koke suppe på en spiker.
Trist lesning av en teolog jeg i sin tid lærte mye av.

Hvis man tror at Kristus er «veien, sannheten og livet» er man nødvendigvis ekskluderende. Det biskopen sier er at skal man være en moderne kristen må man benekte Kristus’ «eksklusivitet». Dette har mye større konsekvenser enn man skulle tro. Flere prester mener som Sommerfeldt. Man kan si eller spørre om ikke Anti-Krist har kommet inn i kirken.

Oftestad skrev boken Etter Utøya som tok opp noen brennbare temaer: Den staten Arbeiderpartiet har bygget opp, det korporative systemet, mangelen på frihet og et krav om selv å definere forskjell på frigjøring og undertrykkelse. Den boken er ikke glemt av venstresiden og SV-biskopen kommer tilbake til den.

Da er det tydelig at hans skriverier de senere årene, feks pamfletten «Etter Utøya», sammenblandingen av biologi og samfunnsinstitusjon i ekteskapsdebatten, i hans stadige polemikk mot Dnk, skriver seg inn i de tradisjonalistiske strømningene i den romersk-katolske kirke. De er preget av nasjonalreligiøsitet, kritikk av liberalt demokrati og underlig nok kritisk til et flerkulturelt samfunn. Underlig fordi Den romersk-katolske kirke i Norge fremstår som noe av det tydeligste uttrykk for et flerkulturelt fellesskap.

Å holde den katolske kirkens universalisme mot Oftestad er platt. Sommerfeldts multikulturalisme produserer polarisering, den katolske kirken forsoner menneskene. Men også i den katolske kirken  evangeliseres det for multikulturalisme og synkretisme og strømningen går helt til topps.

Det Sommerfeldt sier er at Gud er venstreorientert. Det finnes ingen frelse utenfor den røde kirken.

Oftestad svarer:

Vil bare konstatere at biskopen ikke tar avstand fra en gudstanke som gjør Fader, Sønn og Ånd til «aspekter» ved guddommen. Biskopen synes å mene at det er i synet på «Kristus som frigjører og frelser forskjellen mellom islam og kirkens tro er størst.» Dette er ingen tilstrekkelig karakteristisk. Forskjellen er selve læren om Gud: treenighetslære og inkarnasjonslære. På dette punkt kommer tydeligvis Sommerfeldts teologi til kort.

Kristne har et problem: De toneangivende i samfunnet har behandlet kristendommen som passé allerede før islam gjorde sin entré. Når islam kom fikk de endelig en sjanse til å bevise sin menneskelighet, at de var kommet lenger. Disse menneskene blir provosert når de møter mennesker som Oftestad. Da hentes ordet «ekskluderende» frem.

Sommerfeldt går enda lenger, han knytter Oftestad til utviklingen i Ungarn, Polen og Kroatia.

Oftestad fortsetter å gjøre dette til en debatt om trinitetsteologi og unngår behendig å forholde seg til hvordan hans prosjekt er en del av den tradisjonalistiske strømningen i den romersk-katolske kirke, nå forsterket med generell islamkritikk og blir en del av en europeisk trend, ikke minst i romersk- katolsk dominerte land som kroatia, ungarn og polen, helt annerledes enn profilen til nåværende pave og brede grupperinger i europeisk kirkelighet.

For Sommerfeldt er «tradisjonalistisk» et fy-ord. Tradisjonen er ekskluderende. Ja, selvfølgelig er den det. Alle tradisjoner ekskluderer. Skal Norge og de øvrige land i Vest-Europa frasi seg sin tradisjon og overgi den for å kunne gi plass til nye innbyggere? Gir disse avkall på sin tradisjon? Eller blir de tvertimot oppfordret til å beholde den? Vi vet at det siste er tilfelle. Hvordan har denne situasjonen oppstått? Hvordan er det mulig at norske myndigheter og biskoper gjør «tradisjon» til et dirty ord?

Den romersk-katolske kirke i Norge er et flerkulturelt fellesskap, men selvfølgelig ikke et flerreligiøst fellesskap. I Oftestads pamflett «Etter Utøya» er det hele tiden glidende overganger mellom flerkulturelt og flerreligiøst, alt sauses inn i hans motstand mot det han anser som multikulturalisme som dekonstruerer «det norske» og der han tilsynelatende forutsetter at kirken og kristendommen forsvinner som bekjennelseskirke.

På mange måter gir Sommerfeldt anvisning på hvor sannheten er å finne: Det er i forsvaret av tradisjonen, og videreutviklingen av den i et større mer internasjonalt rom.

Sommerfeldt knytter ordet «motstand» til Oftestads standpunkt. Han er på grensen til å utpeke ham som fiende, hvilket han jo er, fordi Sommerfeldts synkretisme er et angrep på kristendommens kjerne.

Når Sommerfeldt omtaler islam blir han myk i stemmen. Han er tydelig på at Norge må gi plass til en ny religion som har like stor rett til å være her som kristendommen. Norge er ikke lenger et kristent land med biskoper som Sommerfeldt. Når vi vet hvilket syn islam har på det land muslimer slår rot i, er ikke konklusjonen vanskelig: Det er bare et spørsmål om tid før islam får overhøyhet. Selv med det moderate antall muslimer er i, er slike tegn tydelige.

Islam er en annen religion som finnes, nå også i Norge. Særlig islam er nå en ny trussel sammen med det liberale demokratiet og sosialdemokratiet mot «det norske» og tradisjonalistiske verdier.
Men islam i Norge er konkrete mennesker som utvikler sin religiøsitet i det norske samfunnet, som nordmenn. I en slik flerreligiøs kontekst har ikke minst den romersk-katolske kirke bidratt i mange kontekster, også ved flere paver etter Vaticanum2, til dialog og søking etter felles uttrykk uten å å blande religionene. Det er denne linjen Dnk har fulgt i møte med islam i Norge. Dette leder ikke til synkretisme, men til dypere innsikt i egen og andres religiøsitet.

Venstresiden har alltid hatt et ønske om å «do the West in», styrte en tradisjon de er imot. De ser sin sjanse når islam har meldt sin ankomst.

Det er bare statuer i stein som ikke utvikler seg og vinner ny innsikt. Det gjelder også for samfunn – ikke minst et lite og tradisjonelt eksternt orientert samfunn som det norske.

Vi ser at en biskop kan lire av seg de mest platte utsagn. Sommerfeldt har egentlig ikke noe å fare med intellektuelt og religiøst. Men han har tiden i ryggen, demografien, makten og en ny nådeløs tro. Derfor har hans visitt på Oftestads facebookside et anstrøk av advarsel.

Mens islam bygger på masse, bygger kristendommen på den ene. Det holder at en holder fast ved sannheten for at andre skal se den. Derfor er stemmer som Oftestad og Kjell Skartveit viktig.

Vårt samfunn har en historie som bygger på at noe er sant, men det er ikke sant slik Sommerfeldt bruker ordet. Det er sant på en annen måte.

I dag het det i tekstlesningen at Jesus sier: -Ånden er det som gir liv, kjøtt og blod er til ingen nytte.Det jeg har sagt dere, er ånd og liv.

 

 

 

 

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.