Kommentar

Professor Bernt Torvild Oftestad slamret med døren da han holdt sin avskjedsforelesning ved Menighetsfakultet. Nå har han skrevet en bok om Utøya og den politiske bruken av Utøya som man trygt kan anta ikke ville finne sin make i floraen av bøker om 22/7.

Det er en god bok. Den sier en del nødvendige ting, som ikke er blitt sagt i den massive dekningen. Nettopp dette misforholdet er påfallende og illevarslende. Derfor er boken viktig. Den holder en råk åpen.

Oftestad ikke bare beskriver, han forklarer også hvorfor noen ønsker å bruke Utøya politisk og hvorfor det er om å gjøre å stanse alle forsøk på bestride en slik bruk. (Hans ord for dette er Utøya-prosjektet).

Denne forklaringen går ikke bare på det dagsaktuelle. Oftestad plasser «Utøya» i en større historisk kontekst. Som han sier: «Utøya» både aksentuerer en prosess som har pågått i flere årtier, og synliggjør den. Nettopp dette siste gjør prosessen sårbar. Men det krever at noen evner å beskrive hva som foregår. Mangel på slik kritikk i dagens Norge er et intellektuelt nederlag uten sidestykke. Det er heller ikke holdbart i lengden. Mange oppegående unge venter utålmodig på en kritikk av en drepende konsensus.

Oftestad leverer den. Har det noe med hans ståsted å gjøre?

Oftestad kommer fra trygge protestantiske folkelige kår i Askim. Han har opplevd fellesskapet blant vanlige folk rundt gummivarefabrikken Viking. Der er det nå bare kjøpesentre tilbake.  Han er takknemlig mot sosialdemokratiet som ga ham muligheten til å ta en høyere utdannelse. Oftestad er utdannet i europeisk kulturhistorie. Han konverterte til katolisismen.

Man må spørre seg: gjør det å være katolikk det lettere å se Norge utenfra? Gir det en plattform for å kritisk vurdere hva som skjer med nasjonen, uten å få anfektelser, og bli slått av frykt midtveis i svevet? Mulig. Den protestantiske skuta tar inn vann, mens den katolske ser ut til å dra veksler på en lengre og mer slitesterk tradisjon. Den bærer der enkeltmennesker svikter.

Historien burde være noe som forplikter, som menneskene er forpliktet på. I dagens Norge er det svak historisk bevissthet, og demonteringen har skjedd ovenfra. En av grunnene til at Oftestad kan anrette en fundamental kritikk med så sikker hånd kan være den sterkere historiske forankringen i et transnasjonalt fellesskap. Det protestantiske ser ut til å ha mistet roret.

Andre sannheter

Etter Utøya. Om det norske Vi og det nye norske De er dristig og provoserende målt mot den godtatte sannhet.  Er det fordi denne sannhetens kriterier er mer eller mindre enerådende? Det finnes  faktisk helt andre sannheter, og det at dette oppfattes som enten illegitimt eller nærmest naturstridig er i seg selv et tegn på at noe er alvorlig galt. At denne forbudte eller fortiede sannhet har Kristus som utgangspunkt i det som en gang var et kristent land, forteller at det offisielle Norge har beveget seg med syvmilssteg på noen få tiår. Henger folk med?

For å lykkes ser det ut til at Det nye Norge er avhengig av en stor grad av kontroll ovenfra. Den norske kirke er med på ferden, det samme er avisen Vårt Land. Den konservative avisen Dagen viser takter, men har pålagt seg selv noen begrensninger, og de liberale sekulære skriver ikke i Dagen.

Det er kanskje ikke helt overraskende at en rasjonell kritikk av den politiske bruk av Utøya og forsøk på å skape et nytt folkefellesskap kommer fra en omvendt katolikk? Den katolske kirke har en intellektuell tradisjon tilbake til Augustin. Det spiller kanskje også en rolle at Norge en gang var et katolsk land og var del av det kristne Europa?

Denne forankring gjelder også en åpenhet mot dagens verden, som med den største selvfølgelighet omfavner alle mennesker.  Dette er det viktig å ha med seg når man kritiserer det multikulturelle prosjekt, som er et ideologisk prosjekt, og ikke har noe monopol på toleranse.

Svakhet

Det multikulturelle prosjekt bygger på en avvisning av det som har vært kjernen i norsk kultur, en sammensmelting av kristendom og folk til en nasjon.

Bak alle de flotte ordene om rettigheter og prinsipper ligger en negasjon: avvisningen av det kristne menneskesynet. Det kristne menneskesynet stemmer til ydmyket, det forutsetter en tjenende innstilling både til andre mennesker og skaperverket. I det nye Norge er det kun mennesker som setter referanserammene. Det står ikke over deres talerstol at Æren kun er Guds. Det står at æren tilkommer «bare oss». Resultatet er hybris med en stor indre usikkerhet.

Oppe ved Lie nord for Jessheim står en seks meter høy bauta. I den er risset inn ordene til kusken som kjørte Georg Sverderup til Eidsvoll-forsamlingen i 1814: Husk at Gud står attåt.

Lokalavisen hadde to sider om denne bautaen lørdag, uten å reflektere over hvor gyldig disse ordene er idag. Hvor mange i styre og stell synes de gir noen mening? De styrende i dag har kommet lenger. De synes ikke de trenger noen. Det er et tilbakelagt stadium. Men bautaene står.

Avvisningen

Å problematisere avvisningen av kristendommen er et ikke-tema. Det utlegges som at det er fremskrittet som er på marsj, vekk fra mørke mot lys. Alt for mange har latt seg presse, drive med til å tro at det skal være slik. Å bli mindre religiøs er et tegn på modernitet.

Fordrivelsen av kristendom ble overtatt av 68’erne, som var eksperter på kommunikasjon, og fikk alle til å føle at de ble frigjorte. Ordet Kristus gjorde at man rødmet.

Avstand til seg selv

Nettopp forestillingen om at man ble frigjort, at man realiserte seg selv, har vært en av de sterkeste motorene i samfunnets og menneskets løsning på tradisjonsbånd og avstandstaken og dernest likegyldighet til Kristus.

Var det ikke en frigjøring?

Jo, det var det. 68’er-opprøret hadde mye riktig i seg, men hadde også mye negativt, feks. den narssisme vi i dag ser i full blomstring som personlighetstyper og -forstyrrelser.

Samtidig som vi ble frigjort var det andre krefter som snek seg inn, og umerkelig fikk oss til å kaste vrak på overleverte verdier vi ikke var klar over betydningen av. Vi følte vi sto over både autoriteter og tradisjonen. Vi var suverene. Oftestad skriver at Breivik tilrev seg suvereniteten, han mente han sto over lov og rett. Han påberopte seg nødverge. I dette forkvaklede opprør finnes en flik av likhet med 68’erne, rebellen som har rett, og mon ikke noe den voldsomme fordømmelse og ønske om å klebe ham til et «miljø» er uttrykk for en frenetisk frykt for å se seg selv i speilet?

Hukommelsestap

En rungende taushet preger 68’ernes reaksjon: ingen minner, ingen tanker, refleksjoner om likhet mellom deres opprør og dagens, og da mener jeg ikke bare Breivik, men den subkultur man nå mente å oppdage.

Under rettssaken ble det ikke gjort noe forsøk på å sannsynliggjøre at det fantes voldelige tendenser i det «miljø» man påsto Breivik sprang ut av. Man tok for gitt at ord inspirerte til handlinger,  selv om det var samfunnskritikk.

Går man noen årtier tilbake ble Norge preget av ungdommer som hyllet væpnet revolusjon og hvis parti anbefalte at man gikk inn i militære for å skaffe seg våpentrening.

Paralleller

Hva skulle relevansen være? Flere. Er det slik at forestillinger om at opprøren, rebellen alltid har rett kan traderes? Hvis Hamas har rett til å drepe, hvorfor ikke en høyreekstremist? Når vi også vet at Fatah samarbeidet med og lærte opp nynazister, blir ikke bildet litt mer komplisert?

Hvordan? I hvilken sammenheng? Fordi i det verdensbildet norske medier og politikere er enige om og som også Oslo tingrett abonnerte på, finnes fienden – som Jonas Gahr Støre sa – alltid til høyre.  Vi legger til at den samme utenriksminister instruerte ambassadøren i Tel Aviv om å svare på spørsmål fra israelske journalister om hvorvidt Norge hadde endret syn på palestinsk terror etter 22/7, til at det hadde Norge ikke. Norge mente at 22/7-terroren var kvalitativ annerledes enn den palestinske terror, som er en reaksjon på israelsk undertrykkelse.

Fortsatt vil det være mange som mener at dette er et greit svar. Som ikke vil se noe problematisk i Norges glidende sympati for Hamas som representant for palestinerne, at det kanskje ikke er like innlysende hvem som har rett og hva rettferdighet er.

Dette var det offisielle Norges reaksjon da israelerne uttrykte sin sympati og lurte på om det kanskje hadde ført til at Norge hadde fått større forståelse for israelerne. Svaret var nei.

Regningen

Dette har i høy grad relevans for synet på 22/7, politiseringen av Utøya og forsøket på å gjøre Breivik til del av og uttrykk for et miljø.

Dette er en konstruksjon inne i hodene på de menneskene som har investert i et politisk eksperiment de ikke vil ta ansvaret for. Den har overbevist seg selv om at hvis problemene i det nye Norge utvikler seg til å bli ondartede, – det går i det hele tatt godt – så skyldes det onde mennesker, som i internett har fått potente midler i hendene.

22/7 og Breivik var beviset på de hadde rett. De hadde ant det, men nå fikk de syn for saken, på grusomt vis. Da de fikk summet seg forsto de at de hadde mye å ta igjen. De fikk det travelt med å henge bjella på katten. At det kanskje betød å skyve noen utfor stupet, affiserte dem ikke. De tenkte ikke i de baner. Liksom beredskapen hadde vært ikke-eksisterende før 22/7, hadde de nå ikke tanker for at de kanskje ville beskytte demokratiet på en måte som ødela demokratiet.

Men var det ikke slik USA reagerte etter 9/11? For å forsvare demokratiet ødela man rettsstaten, med Patriot Act og Gutantanamo – var det ikke det Bernt Hagtvet og dusinvis andre akademikere og journalister hadde gjentatt til det kjedsommelige?

Var den meningskontroll som Det nye Vi innførte etter 22/7 en tilsvarende reaksjon? Var det uttrykk for sosialdemokratiets svakhet – mangel på toleranse for kritikk og avvikende meninger? Man stolte på en konsensus, som hadde vært der fra Einar Gerhardsens tid, som noe selvsagt. Nå var den som blåst bort. Men hva kunne Ap-staten forvente når den satte igang det største sosiale eksperimentet i norsk historie – å endre befolkningssammensetning og kulturen, uten at det ble tillatt å diskutere det åpent? Likevel ble man sjokkert over at det fantes meninger man ikke kjente til, at det var «miljøer» og at de var utbredte.

Skjønt antallet var ikke helt lett å få tak i – var de mange eller få? Per Anders Johansen i Aftenposten hadde en ingress om at halvparten av den norske befolkning delte Anders Behring Breiviks syn på journalister. Det var samtidig som SKUP-konferansen ble omtalt som et mål Breivik hadde sett for seg. Var det rart folk ble redde?

Systemets svar på dette sjokket over at konsensus var borte, var kontroll.

Dissens som tjeneste

Det er ut fra sunn fornuft dømt til å mislykkes. Derfor gjør Oftestad demokratiet en stor tjeneste når han påpeker denne dynamikken. Norge kan ikke leve med disse svarene. Det er ikke svar. Det er oppskrift på mer konflikt.

Norge ble ikke truet av Anders Behring Breiviks angrep, skriver Oftestad. Det norske demokratiet var aldri truet. Det er en bløff. Derimot ble det avslørt at det ikke fantes beredskap.

Det ble hevdet at demokratiet og fellesskapet var blitt angrepet, men hadde bestått prøven. Det er en overdrivelse. Her brukes en dramatiserende retorikk som i neste omgang vil kunne motivere og gi kraft til en politisk-ideologisk program. Det var aldri slik at Behring Breiviks aksjoner noen gang truet vårt demokratiske statssamfunn. Han gjorde stor skade, og hans massemord er enestående i norsk historie i fredstid. Men han handlet på egenhånd som en ensom soldat.

..

Det er en ren konstruksjon når man på bakgrunn av hans individuelle aksjon har tegnet et bilde der stat og samfunn har vært i fare. Mot alle odds lyktes han, fordi den stat som skulle forsvare borgerne, viste seg udugelig. Demokratiet var slett ikke i fare, men det vi manglet var en statsmakt som hadde tatt sin første plikt på fullt alvor: å forsvare folket.

Hvis man da ikke kan bevise at Behring Breivik var del av et miljø, som hadde potensial til å utklekke flere som ham. Det var det norske medier gikk inn for å bevise allerede natt til lørdag 23. juli 2011 og har fortsatt med siden. Derfor skulle Breivik dømmes tilregnelig, for at den politiske anklagen skulle fungere.

 

 

Forlagets omslagstekst:

«Etter de grusomme hendelsene 22.7.2011 opplevde vi i Norge en nasjonal samling rundt kjærlighet og roser. Tilsynelatende spontant oppsto en ideologiproduksjon hvor Ap-staten og nasjonalstaten ble ett. På et blunk var gatene fylt av «kjærlighet». Det nye norske Vi solte seg lenge i offentligheten, understøttet av alle, fra kirke til kongehus. «I dag er vi alle AUFere», sa Siv Jensen.

Men samtidig med de tragiske hendelsene startet den politiske jakten på det nye norske De. Det lukter hat av dem. De kjenner ikke sitt ytringsansvar. Nå skal «ekstreme» bringes til taushet, alle slags avskygninger. Og hvem er ikke nå plutselig blitt høyreekstrem? Alt avhenger av hvem som har makten til å definere dem ut i mørket. Nekter de å klappe for nasjonens begeistring over seg selv, kommer snart anklagene om hatefulle ytringer.

Et år senere kom alle avsløringene som fremdeles ikke har funnet sine ansvarlige. Massakren sammenlignes med 9. april 1940, og ansvaret ble pulverisert av den mest groteske politiske kynisme.

I Oftestads analyse må denne utviklingen sees i lys av flere tiårs kulturpolitikk, religionspolitikk og skolepolitikk. Han ser konturene av et totalitært demokrati, hvor makta mener at de viktige diskusjonene allerede er avsluttet. «Kjærligheten» i vårt demokratiske multisamfunn ble avløst av en sirkulasjon av fiendebilder og syndebukker. I siste instans er det ytringsfriheten som står på spill.»

Les også

Dobbeltmord -
Bly -
Den uhellige alliansen -
Über -
Balanse -
Ytringsfrihet og 22/7 -

Mest lest

Les også