Kommentar

Den første uken av rettsaken mot Anders Behring Breivik er overstått, den andre er i gang. Det er vel ingen i dette landet som er uberørt.
Norge er et lite land. Rundtomkring fem millioner innbyggere. En fattig dråpe i et hav av stormakter og mindre makter hvis Norges befolkning tilsvarer et mellomstort fylke eller en mindre delstat. Nå er vi med ett blitt en størrelse. Ikke som fredsnasjon, ikke som megler i internasjonale konflikter, som selv en innbitt utenriks-realist som underskrivende tar seg selv i å være stolt av fra tid til annen. Vi er med ett blitt ledende i å ha den største massakren utført av en ensom våpendesperado i den vestlige verden i nyere tider, om ikke noensinne.
Den forskrudde psykopaten som skjøt den demokratiske kongresskvinnen Kathy Giffords i hodet og samtidig drepte 16, en hendelse som gikk verden over og fikk oss nordmenn til å riste på hodet over våpenglade amerikanere nok en gang, Columbine massakren, skole massakren i Finland. Nå er det oss på overskriftene verden over. Det er ikke til å fatte. Nå er det oss verden rister på hodet over. Fredsnasjonen som med ett, i en verdens øyne, var vendt til et grått og kaldt sted hvor landets unge menn drives til vanvidd og massedrap.

I nærmere ti uker skal vi tvinges til å tenke på dette av rettsaken som foregår. Det kan diskuteres om det er riktig å ha en så omfattende rettsak når skyldspørsmålet uansett er avgjort. Men det er ikke til å slippe unna at vi har en tid med sjelegransking forut for oss. Kanskje behøver vi også det.
Selvfølgelig, er ikke min personlige smerte på linje med pårørendes. Formodentlig er ikke min smerte sammenlignbar med den smerte et hvilket som helst medlem av Arbeiderpartiet føler. Mine personlige kvaler over denne saken er bagatellmessig ovenfor dem som er personlig berørt. Helt sikkert har enhver som tilhører den politiske venstresiden Anders Behring Breivik gikk til angrep på en større rett enn meg til å føle seg truffet og under angrep. Kanskje er de forbannet på absolutt alle som i det hele tatt kunne tenkes å være uenig med dem. Og hvem kunne bebreide dem? For hvis ingen var uenig med dem, så ville ingen drepe deres ungdommer, deres barn, kun for å tenke som de gjør.

Jeg tenker ikke som dem. Men, og dette er et stort men. Jeg deler ikke Breiviks skyld heller. Jeg kan ikke ta dette på kinnet. Vi kan ikke ta dette på kinnet, den konservative høyreside, beskyldningene som nå hagler fra venstresiden mot «grumset» vi forfekter. Selv ikke som politisk konservativ, som en person med liten tro på hvordan AP styrer landet, som en person som tror på nasjonalstaten «Norge» og som føler stolthet ved den. Ikke engang som et individ kritisk til måten innvandringspolitikken til Norge i dag føres, kan jeg ta på meg skylden for de forferdeligheter som ble utført på Utøya og i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Men det er nettopp det som skjer.

Da kun dager enda var gått, utenfor hotell Sundvolden hvor de pårørende enda oppholdt seg, tar Martin Kolberg ved den første anledning for seg å starte heksejakten. Mens et sjokklammet folk sitter klistret til tv-skjermen der de forsøker å kvele sin gråt og sin kvalme tar Kolberg det på seg og innlemme den samlede høyreside som medskyldig. Så var det i gang.
Som sagt er dette forståelig, det kan til og med forsvares, omstendighetene tatt i betraktning.
Det som ikke kan forsvares, det som verken kan forstås eller forsvares, er at et samlet Norsk pressekorps tar utgangspunkt i sorgen, og ikke minst i sinnet, som Arbeiderpartiet har følt i tiden etter hendelsen på Utøya. At samtlige riksdekkende medier går til angrep på de som ikke mener akkurat som dem og skyldiggjør dem.
Mediene har overspilt sin rolle som forvalter av sannheten i dette landet over tid, på en måte som gjør at jeg kun bruker dem til en begrenset grad, en vane jeg har tatt til meg lenge før denne saken. Jeg leser overskrifter for å få meg et bilde på hva som diskuteres. Detaljert kunnskap finner jeg annetsteds. Debattprogrammer slås av før introduksjonen er ferdig. Det er synd at det er slik. Ettersom jeg også er en del av dette landet, og som det følger av meningsmålinger som gir H/FrP nærmere 50 % ikke den eneste med divergerende syn på saker. Jeg ønsker også tilgang til offentligheten. Jeg ønsker også mine representanter i den offentlige opinion. I denne saken har de gått lenger enn vanlig. Man skulle tro at det vanskelig kunne gjøres. Men de har sannelig klart det.
Lørdag morgen, etter Utøya, stod jeg opp og gikk i kirken. Jeg ba en bønn for de døde, og spurte etter svar. Og gikk derfra med flere spørsmål enn jeg kom med. Kunne det ha vært meg? – Jeg er konservativ, jeg besøker konservative nettsteder, jeg kommenterer til og med fra tid til annen under en artikkel jeg interesserer meg særlig for. Jeg får mine nyheter fra internett. Jeg er en av dem som ser på den vei Arbeiderpartiet og den sosialistiske venstreside har dratt vår nasjon inn på, med oppriktig frykt for et byråkrati og et pressekorps ute av kontroll, gjennomsyret av økonomisk feilslått tankegang og kultur-marxistisk* tankegods. Jeg ser en venstreside så sikker i sin sak at de tilsynelatende ikke vil gi seg før Norge som nasjon og alle andre nasjoner tenker akkurat som dem. Hvor ingen midler holdes hellig, og moral er relativt til deres mål, som jo er toppen av godhet. De sier at jeg er skyldig. Og i tiden etter Utøya trodde jeg nesten på dem.
Men svaret er et rungende nei. Det kunne ikke ha vært meg. Det er med kors på halsen og med svor på en nærmestes grav ikke “oss”, dette handler om. Vi tror på demokratiet, på friheten, på kjærligheten. Det er derfor vi er redd, for vi ser dette erodere under våre føtter. Anders Behring Breivik så trusselen fra Islam og fra sosialismen. Han diskuterte trusselen på internett. Men der ender likheten. Det er en stor, en avgjørende stor forskjell her som mennesker med politiske motiver velger å overse. Forskjellen er et ginnungagap, et bunnløst juv som ikke lar seg traversere. Anders Behring Breivik lot frykten drive ham til ondskap. Han lot uenighet bli til hat. Han ble som en av dem vi ønsker å beskytte oss mot, eller han var det alltid. En voldelig, ekstrem fascist. En totalitær ideolog. En massedrapsmann. Den største livstaper etter alle objektive kriterier. Ondskapen er denne mannens ideologi fremfor noen. Og foruten et knippe «hvit makt» grupperinger som ingen på høyresiden, hvor langt ut man kunne orke å bevege seg, har hørt om, er det ingen som deler troen på ondskapen med ham. Ingen. Det er et skammelig overtramp og forfekte noe annet. Men igjen og igjen skal vi få høre at det er slik det er.
Igjen og igjen har høyresiden blitt forstummet av løgner og anklager fra våre moralske overmennesker på den politiske venstreside som heves på pidestall av pressen, eller av pressen selv i mange tilfeller, i den grad det er noen forskjell. Igjen og igjen begynner vi å tvile på oss selv av dette overveldende presset, og innen den tid vi har samlet sansene og avslører løgnen. Innen vi har hatt tid til å lete i oss selv og kommet frem til at vi er blitt lurt igjen, at vi enda er gode mennesker, så er en ny anklage rettet. Vi må bryte ut av denne sirkelen. Og nå er et like godt tidspunkt som noen.

Anders Behring Breivik begrunnet i løpet av rettssakens første dager sin groteske handling med følgende motiver. «Primærmotivet» i hans ord:
«Det var å formidle et kompendium som inneholder verdifull informasjon. Det andre var å starte en heksejakt på moderate kulturkonservative.»
Hans høyeste ønske var altså at Norske aviser og tv-kanaler skulle opptre akkurat slik de nå gjør. Det var i hans egne ord derfor han utførte sin udåd.
De gjør det så altfor lett for ham. Men det er oss det er noe galt med.

*Kultur-marxisme er et begrep som spiller på at de tradisjonelle økonomiske «klassene» fra marxismen i dag er overført og supplert til/med forskjellige kulturelle grupper. Dette er et meget gyldig begrep og man bør ikke slutte å bruke det fordi Anders Behring Breivik har tatt det til seg. Nok av ord er forbudt i vårt samfunn.