Sakset/Fra hofta

Mads Gilbert er monomant opptatt av Israel, i likhet med store deler av venstresiden. (Boikott av Israel var eneste utenrikspolitiske sak under 1. mai i Oslo). Utviklingen i Midtøsten har gått dem hus forbi.

Slik er det når en sak blir en besettelse.

Nylig holdt Gilbert et foredrag i Bergen. En oppegående lærer, Kristine Klubben, reagerte på det hun hørte. Hun visste at mye av det Gilbert sier, ikke stemmer. Han driver propaganda. I en velformulert artikkel i Bergens Tidende tar hun et oppgjør. Klubben er kanskje litt for hensynsfull. Gilberts jernneve ligger helt opp i dagen.

Du engasjerer deg, og oppfordrer oss til å gjøre det samme: «Vær kreative i aksjonsformene! Det kastes altfor lite stein og knuses altfor få ruter i dette landet! Velt kassene med israelsk frukt på Coop, og løp!» Du brukte vårt bysbarn Nordahl Grieg som støtte i din retorikk: «Stilt går granatenes/glidende bånd/Stans deres drift mot død/ stans dem med ånd!»

Steinkasting og ruteknusing er ikke å stanse med ånd. Utdannelse og dannelse er å stanse med ånd. Hadde småguttene på Gaza blitt oppfordret til å fullføre en god allmenn skolegang kunne de også gått Israel i møte med ånd. Og dialog. For det går nemlig an å snakke med israelere. Men ikke med våpen. Det er israelske myndigheter gjennom tiårene blitt så vant med, og styrket av, at null-toleranse er motsvaret.

 

Gilbert er en overvintret maoist, som aldri har oppgitt drømmen om å tvinge Israel i kne. Han har fått selskap av andre som ikke legger skjul på sine motiv og ønsker. Det er ikke disse som åpent går inn for folkemord som Gilbert er opptatt av å distansere seg fra. Det er jødene.

Du mener Israel er det eneste landet i verden som fortjener massiv fordømmelse. Jeg mener Israel er det eneste landet i verden som er under konstant eksistensiell trussel som nasjon. Selv om du ikke vil forholde deg til politikk, altså Fatah eller Hamas, du vil bare forholder deg til menneskene som lider under Israels utenrikspolitikk, er det like fullt et faktum at dagens situasjon hadde vært helt annerledes dersom Hamas ikke har programfestet at de aldri vil anerkjenne Israel.

Jeg ble håpefull da du åpnet foredraget med å si velkommen til både palestinavenner og israelvenner, fordi vi trenger dialog. Hvordan kan det bli dialog når Palestinakomiteens fanesak er full boikott av Israel, et land som i deres øyne er en apartheidstat uten skrupler som må tvinges i kne av internasjonale sanksjoner og boikott?

Retorikken er i velkjent Rød Front-stil.

Du ble kvalm av å se israelske flagg pynte opp Karl Johan ved president Peres’ besøk. Jeg ble uvel da du viste et bilde tatt 21.juli 2011 på Utøya. Bildet viser Jonas Gahr Støre idet han passerer to gutter som holder opp et banner med teksten «Boikott Israel.» Du kunne fortelle at Anders Behring Breivik var en forsvarer av Israel, og at disse unge Palestina-vennene var hans mål. Med andre ord: Du tar massakren på Utøya til inntekt for din egen sak. Samtidig som du plasserer «Israel-venner» i samme bås som ABB. Du bruker enormt sterke virkemidler, det er mulig du tenker at det må til for å vekke folk.

Men hvorfor skal Gilbert få holde på med sin ressentimentspolitikk? Venstresiden har rett til å mobilisere den «rettferdige» harme, men ikke høyresiden.

Erfaringen er at slik retorikk ikke tjener noen sak. Det er ikke slik man viser «engasjement», det er ved å erkjenne at saken har mange sider, slik kronikkforfatteren fint får frem.

http://www.bt.no/meninger/debatt/Det-er-farlig-nar-alle-nikker-3123854.html#.U39d3pR_tB-

Les også

Formålet med boikott -
Israel, et mirakel? -
Israels venner i Norge -
Medløperiet -
Misjonering -

Les også