Bildet: Israel er en teknologisk stormakt. Å boikotte Israel, slik LO-kongressen går inn for, ville lamme norske sykehus og mye annet. Her fra presentasjonen av en ny type sikkerhetsvest, utviklet av det israelske selskapet Stemrad i samarbeid med amerikanerne. (En boikott av Israel vil også medføre boikott av amerikansk teknologi) Men boikott-bevegelsen ville aldri drømme om å gjøre alvor av boikotten. Det de vil er å skape en politisk bevegelse som brennmerker Israel og alt som har med jøder å gjøre. Det lykkes de ganske godt med, og mediene er deres viktigste medhjelpere. I deres kjølvann gror en ny Israel-fiendtlighet frem som ikke viser noen forståelse for jøder. Foto: Amir Cohen/Reuters/Scanpix
Vedtaket på LO-kongressen nylig om å oppfordre til internasjonal handelsboikott av Israel er ikke noen overraskende nyhet fra det holdet. Et problematisk forhold til den jødiske staten har lenge vært iøynefallende både i organisasjonens ledelse og i dens tilknyttede organer som Norsk Folkehjelp som har betydelig offentlig prosjektstøtte. Dette standpunktet til den jødiske staten har hatt karakter av et ideologisk eller religiøst dogme som ikke er påvirkelig av informasjon, argumenter eller fakta som tilsier en annen holdning. LO må etter at det er gjort mange forsøk på å forklare LO-ledelsen hva den egentlig støtter, anses upåvirkelig i sin fiendtlighet mot Israel.
En av grunnene til at man mislykkes i forsøket på å overbevise LO om at boikott av Israel i verste fall bare vil forsterke den arabisk-israelske konflikten og mest sannsynlig bare være en bortkastet anstrengelse, er at det slett ikke er boikott i ordets normale betydning LO går inn for. Det er en misforståelse at LO og deres organer ønsker å slutte med å kjøpe israelske varer. Noe slikt ønsker heller ikke den internasjonale boikottbevegelsen BDS som mange av LOs tillitsvalgte støtter. Ingen av dem som stemte for boikottvedtaket på LO-kongressen har den fjerneste tanke om å slutte med å la seg betjene av israelsk kompetanse og teknologi som de omgir seg med hver dag.
Israels eksport til Norge og andre land i verden stiger år for år. Israel har i dag ikke kapasitet til å dekke den potensielle etterspørselen på verdensmarkedet etter israelske varer og tjenester. Det er derfor ikke Israels handelssamkvem med Norge og verden man har håp om å påvirke med boikottvedtakene. Hele boikottindustrien har et helt annet formål enn å ramme israelsk (og dermed palestinsk) økonomi. Formålet med boikottvedtaket er nøyaktig det samme i dag som det var i alle de tilsvarende oppfordringene til ikke å kjøpe fra jødene som dukket opp i europeiske aviser på 1930-tallet. Ingen velmente tiltak fra myndighetenes side for å bekjempe jødehatet i Norge vil kunne bli effektive så lenge mektige offentlige organisasjoner fortsatt holder det ved like med årviss anti-israelsk agitasjon slik vi finn høre under LO-kongressen.
Ikke ett eneste medlem av LO har til hensikt å slutte med å kjøpe produkter med israelsk teknologi. Ingen har tenkt å legge bort hverken mobiltelefon eller datamaskin. Det har aldri vært på tale å be legen om å unngå analysemetoder som har israelsk patent, og slett ingen har til hensikt å boikotte sykehus som flommer over av israelske oppfinnelser, medisiner og teknologi. Som vi har skrevet mange ganger tidligere: Hensikten med boikott-kampanjen mot Israel, i likhet med de usanne påstandene om apartheid, okkupasjon og brudd på folkeretten, er å utbre hos folk flest en følelse av ubehag overfor alt som har med Israel og jødene å gjøre. Og det klarer de.
Fordi et stort flertall av nordmenn fremdeles ikke benytter stort andre informasjonskilder om Israel enn NRK, TV2 og NTB-meldinger i avisene, har disse mediene oppnådd å bli effektive påvirkningsagenter for politiske holdninger som er mer typiske for journalister enn for nordmenn flest. Gjennom medienes mer eller mindre tilslørte desinformasjon, ikke minst ved hjelp av slik kampanjejournalistikk som føres gjennom NRK-programmer som Urix, lærer man gradvis å assosiere noe negativt og ubehagelig med Israel og det jødiske.
Meningen er at du skal gå trett av stadig å høre dårlige nyheter om Israel. På den måten vil også du, med eller uten ditt vitende, etter hvert forholde deg mer negativt til det som har med Israel å gjøre, inkludert landets befolkning og eksistens som gradvis, men sikkert, gjøres til et problem som ikke kan løses på annen måte enn gjennom en radikal avslutning. Slik fungerte agitasjonen i 1937 og slik forgifter den sinnene i dag. Som den gang nøler imidlertid ikke boikotterne med freidig å gjøre seg stor nytte av jødenes mange bidrag til verdens utvikling.
Litt etter litt vil også du under slik ideologisk påvirkning kunne begynne å formulere eller si deg enig i kritiske eller endog usanne påstander om Israel. Metoden inngår i det som kalles psykologisk krigføring hvor folk uvitende læres opp til å tale fiendens sak. Som forfatteren George Orwell uttrykte det allerede i 1949: ”Fortiden ble utslettet, utslettingen ble glemt, løgnen ble sannhet. I en tid med universelt bedrageri er det å snakke sant en revolusjonær handling.” Slik arbeider målrettet desinformasjon både i og utenfor LO og det er mediene som mot betaling fra det offentlige målbærer den ut til sine tilhørere.
Slik skapes anti-sionismen, anti-israelismen og antisemittismen. Du skal ikke annet enn å ta et overblikk over medienes stadige drypp av negative, ubehagelige, unøyaktige og usanne “nyheter” fra eller om Israel, ofte med telegrambyrået NTB eller NRK som kilde, før du ser hvor omfattende og effektivt denne desinformasjonen allerede drives i Norge. Det finnes dusinvis av land i konflikt i verden, men ingen får slik vedvarende ensidig og aggressiv omtale gjennom tiår som Israel, og norske medier utmerker seg.
Resultatet av medienes virksomhet ute blant folk ble grundig dokumentert av Holocaustsenteret for noen år siden. I noen av svarene på deres spørreundersøkelse kan vi med letthet identifisere antisemittiske holdninger blant store deler av befolkningen som ikke kan ha annen kilde enn medienes negative og usanne omtale av Israel. Vi ser også klare eksempler på at elementer av slik desinformasjon er blitt innarbeidet i det norske embetsverkets oppfatning av Israels forhold til konfliktene omkring Judea, Samaria og Øst-Jerusalem, og av deres kontakt og støtte til organisasjoner som har et åpent fiendtlig forhold til landet.
Det er i disse forholdene hensikten med desinformasjon og boikottvedtak avslører seg, og vi kan ikke med den beste vilje se noen praktisk forskjell på denne hensikten slik den fremstår i dag og som den var for 80 år siden.
