Gjesteskribent

Denne karikaturen la Al Jazeera ut 31 mai på sin tweetkonto, den nådde mange mennesker, før den ble slettet. Al Jazeera hevdet den var fra november forrige år, hvordan den endte opp som tweet hadde de ikke noen forklaring på.

I mange år har vi advart mot en økende forekomst av atferd som av jøder i Norge oppleves som problematisk.  Det gjelder ikke atferden til folk flest, som vi oppfatter som forbilledlig, men den stadig tydeligere trangen blant mediefolk, organisasjoner og enkelte politikere til å sette spørsmålstegn ved eller reise innsigelser mot noe som har med den jødiske staten Israel å gjøre.  Det dreier seg om alt fra grove og usanne anklager til små, nesten umerkelige nålestikk.  Og man forskjellsbehandler på denne måten Israel uten å blunke.

Men jødene oppfatter signalene.  En av virkningene av bekymringsfulle opplevelser er at en stor og voksende del av den jødiske befolkningsgruppen lever anonymt og helst ikke tar del i jødisk kulturell virksomhet i dette landet.  Offisielt beregnes antall jøder i Norge å være 12-1500.  I virkeligheten er antallet det flerdobbelte.  Bare i SMA har vi langt flere jødiske husstander som abonnenter.  Mens debatten går høyt om hvorvidt bruk av religiøst pregete klesplagg bør være akseptable i det offentlige rom og i fjernsynet, er det ingen som reagerer på at det er mange år siden en jøde våget å gå med kippa på hodet i Oslos gater. Ingen offentlig instans i Norge finner det verd å ta tak i en slik problemstilling, og slett ikke mediene.

Men dette er ikke et ukjent forhold,  ̶  det er bare ingen som finner det bryet verd å engasjere seg.  At problemet er reelt fikk vi nylig bekreftet av den tidligere leder for Jødisk museum i Oslo, Sidsel Levin, som i et intervju bl.a. uttalte at hun frykter antisemittismen vil få fotfeste også i Norge.  «Jeg synes det er ille å si det, men det begynner å bli mange mørke skyer,» sier hun til bladet Dagen.  Antisemittismen har i lang tid hatt fotfeste i Norge.  I særlig grad finner vi bevis for det i massemediene og i frivillige organisasjoner som årlig mottar store pengebeløp fra Staten for å drive en eller annen virksomhet i Midtøsten.  Det dreier seg ofte om mennesker som har sin inntekt fra slike organisasjoner og som derfor kan ha en privatøkonomisk interesse av at f.eks. konfliktnivået mellom arabere og israelere vedvarer.

I et innlegg i Dagen påpeker Israels ambassadør Schutz det problematiske ved at dominerende medier i Norge ikke forholder seg til fakta når de omtaler den arabisk-israelske konflikten.  Han mener at mediene er på kollisjonskurs også med fakta og realitetene. «Dessverre er dette hverken et nytt eller uvanlig fenomen. … Sentrale medier fortsetter å håndtere den israelsk-palestinske konflikten som en overforenklet moralsk fortelling med en klar svart-hvitt rollefordeling. Israel er alltid den skyldige og palestinerne alltid uskyldige,» sier Schutz.  Dette er riktig, men gjelder ikke bare mediene.  Kritikken kan like gjerne rettes mot sentrale organisasjoner ogpolitikere.

I tillegg til å påpeke åpenbare eksempler på antisemittisk atferd i norsk offentlighet, må vi også prøve å forstå hvordan Norge kan ha kommet i en slik situasjon at usanne påstander med et rent antisemittisk motiv og innhold, av store deler av befolkningen i dag oppfattes som selvfølgelig allmennkunnskap som det ikke er behov for å sette spørsmålstegn ved.  Dette er nemlig også et viktig saksforhold.

Når ambassadøren påpeker at NTB og andre sentrale medier ikke forholder seg til fakta, må det tilføyes at et stort flertall av den norske befolkning i praksis ikke har andre kilder til informasjon om hverken denne eller andre konflikter enn disse mediene.  Gjennom flere tiår har medier, dominert av NRK, TV2 og NTB, praktisk talt uten motforestillinger massert falske anklager mot den jødiske staten inn i norsk opinion.

Vi er kommet til et stadium hvor ikke bare det meste av befolkningen, men disse mediene selv er blitt overbevist om at løgnen er sannhet.  Det er senvirkningen av denne langvarige propagandaen Sidsel Levin og Raphael Schutz observerer.  Når HL-senteret i Oslo for noen år siden bl.a. påviste at nærmere 40 prosent av befolkningen er bærere av antisemittisk tankegods, var det virkningen av medienes anti-israelske agitasjon som ble målt i befolkningen.  Så effektiv er medienes påvirkningskraft, og vi ser ikke for oss en bedring.

An unidentified protester holds a sign outside of Trump Tower, hours after U.S. President Donald Trump’s news conference in Manhattan, New York, U.S., August 15, 2017. REUTERS/Kevin Krolicki

 

Vi er kommet til et punkt hvor mediene synes å ha mistet alle hemninger når det gjelder å demonisere enhver opposisjon mot deres egne venstrepopulistiske standpunkter.  Verst går det for tiden ut over USAs president Trump som daglig er gjenstand for en intens hatpreget kampanjejournalistikk både i USA og i Norge.  NRKs medarbeider i USA har vært særlig aktiv i denne kampanjen. Uansett hva Trump sier og mener, blir det forvrengt og angrepet av journalister.

Denne atferden fra medienes side har noe viktig til felles med antisemittismen: Kritikken er helt frikoplet fra krav om fakta og sannhet.  Intensiteten og den halsstarrige utholdenheten har et ideologisk eller endog et religiøst preg.  De har et mål som helliger ethvert middel.  Mediets makt over sjel og sinn tåler ikke opposisjon.  Den «fjerde statsmakt» anerkjenner ingen annen når det gjelder å skape folkemening.  Resultatet blir som hensikten er: Total ideologisk ensretting og et politisk miljø uten reelle alternativer,  ̶  et fordummet folk.

Vi så forleden et underlig eksempel på det presset en medieskribent opplever når vedkommende møter kravet om politisk korrekt journalistikk.  Tone Gjevjon skrev en artikkel i Dagbladet hvor hun undres over hvordan hun kan fordømme forsvarspolitikken til Israel når hennes besteforeldre var nazister?  Hun skulle kanskje ha fordømt Israels forsvarspolitikk, men får seg ikke til å gjøre det.  Hun avslører kunnskap om det jødiske folk og Israels eksistensielle kamp som er langt over gjennomsnittet.  Hun vet hva Israel må forsvare seg mot for å overleve.  Hvorfor er hun da redd for å fordømme?  Det har ingenting med hennes besteforeldre å gjøre. Det kan ganske enkelt være fordi hun med sine kunnskaper om saken vet at hun i så fall måtte fortelle løgner.  Ikke mange av hennes kolleger synes det er et problem.

Slike faktakunnskaper er ikke lenger et hinder for hennes kolleger i norske medier.  De formidler daglig usannheter som de selv har kommet til å tro på fordi de aldri har hørt noe annet, eller de lyver bevisst av politiske grunner.  Ensrettingen av mediene i Norge i dag har noe til felles med situasjonen slik den var i Sovjetunionen og dens vasallstater i Øst-Europa.  En forskjell er at sovjetborgerne lærte seg å «lese mellom linjene» når det dreide seg om politikk.  Den evnen observerer vi ikke mye av her i landet.  Resultatet er at Sidsel Levin og vi andre ser stadig flere mørke skyer fra en tiltakende antisemittisme.

 

dr.Michal Rachel Suissa, leder forSenter mot antisemittisme

 

Les også

-
-
-
-
-
-