Gjesteskribent

Byrådsforhandlingene  i Oslo mellom Oslo Ap, Oslo MDG og Oslo SV har neppe gjort Oslo byråd mer Israel-vennlig. Her fra oppstarten i Mangelsgården i Storgata 20. september. Fra v. Frode Jacobsen (Ap), Rina Mariann Hansen (Ap), Inga Marte Thorkildsen (SV) , Kamzy Gunaratnam (Ap) Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) Omar Samy Gamal (SV). Lan Marie Berg (MDG), Raymond Johansen, Einar Wilhelmsen (MDG) og Hanna E. Marcussen (MDG) Foto: Berit Roald / NTB scanpix

For et år siden mottok yesidi-kvinnen Nadia Murad Nobels fredspris i Oslo rådhus for sin innsats for å redde restene av yesidi-folket etter ISILs brutale folkemord.  Men for yesidiene er det ikke bare ISIL som er problemet. Året etter skriver hun på sin Facebook-side:

«Tyrkia har bombet landsbyer på nordvestsiden av Sinjar-fjellet.  Dette er ikke en isolert hendelse.  Tyrkia har flere ganger bombet Sinjar-regionen i Irak [hvor yesidi-folket bor].  Disse aggressive handlingene utgjør en enorm fare for Sinjars befolkning og krever fordømmelse fra det internasjonale samfunn.»

Tyrkia har langt mer på samvittigheten enn den pågående bombingen av yesidi-folket.  I flere tiår tar det tyrkiske regimet ført noe som fortoner seg som en langsom utryddelseskrig mot det kurdiske folk både i Tyrkia og i nabolandene Irak og Syria.  Tyrkia har i århundrer ført blodige kriger mot sine naboer, og for omkring 100 år siden begikk regimet igjen folkemord ved å utrydde halvannen million kristne armenere.  Nylig karakteriserte Frankrikes president Macron NATO som «hjernedød,» bl.a. med henvisning til NATO-medlemmet Tyrkias atferd.

I det rådhuset hvor yesidien Nadia Murad ble hyllet for et år siden er det visst ingen som husker henne og hennes nødlidende folk lenger.  Der er de fremdeles ikke ferdige med «jødespørsmålet.»  Etter initiativ fra SV skal nå byrådet i Oslo vurdere å gi støtte til BDS-bevegelsens kampanje for å boikotte israelske produkter ved å «… utrede handlingsrommet som finnes i anskaffelsesregelverket for å ikke handle varer og tjenester som er produsert på område okkupert i strid med folkeretten av selskaper som opererer på tillatelse fra okkupasjonsmakten  I BDS-bevegelsen utgjør SV en viktig stemme.

Oslo byråds omsorg for okkupasjon og folkerett gjelder faktisk bare for Israels vedkommende, og der vurderes det ikke hvorvidt anklagene er folkerettslig holdbare.  Slikt behøves ikke når det gjelder Israel, mener boikotterne.  Omsorgen deres gjelder ikke dem som lider under mer vennlige staters okkupasjon, som for eksempel Tyrkia som siden 1974 har okkupert hele det nordlige Kypros hvor deres NATO-allierte armé har etnisk renset ut de tidligere greske innbyggerne og erstattet dem med bosettere fra Tyrkia.  Men der produseres det kanskje ikke noe som kan komme inn under anskaffelsesregulativet til Oslo kommune?

Det gjør det heller ikke i de områdene byrådet vil vurdere å boikotte i Israel, men det betyr ikke noe for saken.  Formålet til BDS-bevegelsen og Oslo byråd er nemlig ikke å ramme israelsk næringsliv eller økonomi.  Oslo kommune har gjennom årene vært en sterk kunde for israelske produkter både når det gjelder IT-sektoren og ikke minst innenfor helsesektoren hvor kommunen er storkunde.  Det er ikke det som skal forandres.

Formålet med den SV-inspirerte boikotten er å oppnå det de faktisk oppnår med sin kampanje, nemlig å skape og holde ved like en anti-israelsk stemning i sin organisasjon og i befolkningen.  I dag har den jødiske staten Israel overtatt den rollen hos antisemittiske europeere som forestillingen om «den evige jøden» hadde i de foregående århundrene.  Det som i dag hos disse menneskene karakteriserer jødestaten, er nedsettende påstander om «okkupasjon,» «apartheid,» «krigsforbrytelser» og andre «brudd på folkeretten.»  Ingen av disse påstandene har noe mer med virkeligheten å gjøre enn «Sions vises protokoller,» men hensikten og virkningen er den samme.

Den globale boikottbevegelsens samlede innsats gjennom årene har ikke svekket israelsk økonomi med en eneste shekel.  De eneste synlige virkningen av boikott-kampanjen som nå også Oslo-Arbeiderparti av politiske grunner vil slutte seg til, er at mange hundre arbeidsplasser har gått tapt for den Palestina-arabiske befolkningen i Judea og Samaria.  Bestrebelsen på å skape økonomisk nød hos denne lokalbefolkningen er tydelig en del av arbeidet til boikotterne.  Jo mer nød de skaper, desto mer får de å anklage Israel for.

Byrådsleder Raymond Johansen slutter seg til disse bestrebelsene med følgende falske anklage: «… Den israelske stat har i altfor mange år, og med en opptrapping de siste årene under Benjamin Netanyahu, drevet en utarming av befolkningen på Vestbredden og i Gaza som verdenssamfunnet ikke kan stå stille og se på. Vi ønsker å bruke vår innkjøpsmakt til å si tydelig ifra om at vi ikke anerkjenner okkupasjonen Israel har gjort i sine nærområder

Vi ser ingen ideologisk vesensforskjell på dette utsagnet og de klassiske anklagene om at det er «den jødisk-plutokratiske monopolkapitalen som utarmer den ariske rase  Det er alt sammen løgner som gjentas til de blir trodd av mennesker som så går til håndgripeligheter mot jøder i nabolaget.  Slik holdes gammel antisemittisme levende i en befolkning som i bunn og grunn er vennlig innstilt til jødene og som har forståelse for de terrorproblemene det israelske folk står overfor.  Men for den jødiske minoriteten oppleves slike anti-israelske markeringer som truende og skremmende fordi de vet at holdningen bak dem er rasistisk.

Byrådslederen i Oslo kan ikke være ukjent med at på det tidspunkt da den Palestina-arabiske befolkningen fikk indre selvstyre i pakt med Oslo-avtalene, hadde denne folkegruppen på få år under israelsk styre oppnådd den høyeste levestandard, utdanningsnivå og forventet levealder i hele den arabiske verden.  Hva som så i ettertid har skjedd av eventuell «utarming» er i sin helhet selvpåført, muligens med en viss politisk støtte fra EU og land som Norge.

Det ville ha gledet mange om Oslo byråd hadde konsentrert seg om å bidra til å skape fred og velstand innenfor sine egne kommunegrenser, og var litt mindre opptatt av jødehets selv om det er vanskelig for noen.  Dersom det for norske kommunepolitikere likevel skulle føles riktig å ta til motmæle mot verdens urettferdighet, burde det ikke være vanskelig å finne mer nærliggende og dagsaktuelle eksempler å uttale seg om enn den jødiske staten.  Men da ville jo formålet måtte være et helt annet enn et spark til jødene.

 

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: http://sma-norge.no/