Kommentar

Det sies at denne Gaza-krigen har vært en gjentakelse av de forrige. Men det er ikke sant. Det har kommet noe nytt til syne i denne krigen. I kampen om tolkningen.

Dette «noe» er det som er essensen i kampen mellom Israel og Hamas: To helt forskjellige oppfatninger av tilværelsen: En sivilisert mot en islamistisk.

Dette «noe» kan ikke tematiseres i norsk debatt, for norske mediers fellow traveller-syndrom er usynlig for dem selv.

Medløperiet tillater ikke at man samtidig kan se seg selv utenfra. Da ville det ikke være medløperi. Medløperi er per definisjon at man har overgitt seg, slått inn på en kurs som fører et helt annet sted.

Man kan ikke forvente at journalistene selv vil få aha-opplevelser og si «sorry, nå forstår jeg at jeg har vært en apologet for en terrorbevegelse, jeg skal forsøke å bli mer objektiv».

I stedet ser vi en bitter strid, som i oppgjøret mellom Mads Gilbert og Martin Krasnik.

Selvfølgelig opplever Gilbert det som å bli intervjuet av Fox News, dvs. djevelen selv. Han er den røde som har gått inn på islamistenes side. Fra den ene religion til den andre. De oppfatter ikke kritikk som kritikk, men som angrep, som forsøk på å avsløre dem.

Det gjør de fordi premissene er helt annerledes.

Det er det jeg mener med islamisering. Islamister følger premisser som er helt annerledes enn sekulære, humanistiske, kristne premisser – disse henger sammen. De er, for å bruke et fint ord, antitetiske. Der de sekulære-humanistiske-kristne er inklusive, er de islamistiske dominerende, aggressive og tyranniske. De tåler ingen opposisjon.

De fører til diktatur.

Testen på hvor langt denne prosessen er kommet, er reaksjonen på kritikk av overtramp fra ledende journalister, som NRKs Sidsel Wold og TV2s Fredrik Græsvik. Kolleger reagerer på kritikken ved å kalle den hatsk og et forsøk på sensur.

Eksemplene florerer. Aftenpostens Torstein Hvattum:

Både Wold og TV 2’s utenrikskorrespondent, Fredrik Græsvik, har måttet tåle adskillig krasse utfall for sin dekning av krigen mellom Israel og Palestina. At de samme journalistene har deltatt på sosiale medier, har fyrt oppunder en stadig mer hatsk debatt.

Ved å stemple kritikken som hatsk har man plassert den i en kategori som er beyond the pale, dvs. utenfor folkeskikken, dermed blir Wolds og Græsviks reaksjoner forståelige, selv der de er uforsiktige. En slik sjonglering som utgir seg for å være en kommentar – hvilket innebærer en grad av refleksjon – kalles containment; dvs. det gjelder å avlede, bortlede, parkere kritikken.

For denne kritikken gjelder også Hvattums egen avis: Kollega Anders R. Christensen hadde 14. juli en «nyhetsartikkel» som var et intervju med styremedlem i Med Israel for fred, MIFF, Jan Benjamin Rødner. Tittel: Israel-venn mener at over 160 drepte i Gaza er få.

En observant leser vil med en gang heve øyenbrynene over en så tendensiøs tittel. Leser man ingressen, er hensikten overtydelig:

168 palestinere er drept og over 1200 skadet i israelske rakettangrep de siste dagene. Organisasjonen Med Israel for fred mener det er «få».

Jan Benjamin Rødner er en kunnskapsrik, intelligent mann. Han ville aldri finne på å si noe så dumt. Christensen tar et utsagn og forvrenger det. Er det noe rart at MIFF blir kalt «barnemordere»? Journalister som Christensen legger opp til en slik stempling. (La oss se: Hvordan var det med forholdet mellom ord og handling, og hva går egentlig hatespeech ut på?)

Mala Wang-Naveen skulle «kommentere» krigen på nettet. Ingressen forteller hvor hun står:

Artister får munnkurv, og journalister hetses. Er målet at ingen får ha en privat mening, er vi kommet et skritt nærmere.

 

Bakgrunnen var kritikken av artistoppropet som Penelope Cruz og Javier Bardem hadde skrevet under på.

Wang-Naveen kobler fenomener så de får den hensikt hun selv vil de skal ha:

Kan det være at vi i Gaza-spørsmålet er i ferd med å importere en ukultur som i siste instans fungerer som et forsøk på sensur? Det hersker åpenbart en hodeløs etteraping av konfliktens linjer i debattråder på sosiale medier.

De samme påberoper seg retten til å si hvem som skal få lov til å si hva. Journalister og artister har forskjellige hensyn å ta, men det er foreløpig ikke slik at noen av dem har fraskrevet seg retten til å være privatpersoner.

Hvem er det som er i ferd med å importere ukulturer?

En intelligent vinkel ville vært å se på hvordan kunstnere kan være eksperter på utenrikspolitikk. Mobliseringen av rockestjerner for den politiske venstresiden var noe som begynte på 60-tallet. Vi trodde Eric Clapton hadde greie på Vietnam-krigen. I ettertid har dette fremstått som lettere komisk. Det har vært lett å se at kunstnerisk status ikke veksles inn i politisk innflytelse. Men for venstresiden har det vært inntektsbringende at kunstnere i overveiende grad stemmer på dem. Demokratene i USA har i mange år flytt på dette.

Men nå er det skjær i sjøen. Stemmer hever seg mot de opplagte moralske valgene.

Aftenpostens og norske mediers reaksjon har vært å kalle dette «hatsk».

Det er en dum strategi. For det første slår de hånden av leserne, dvs. de slår dem i ansiktet. For det andre polariserer de opinionen.

En målestokk er de en gang «borgerlige» avisene Aftenposten og VG, som i dag ikke lar seg adskille fra Klassekampen. På visse områder er de verre. Deres evne til forstillelse er større.

Dekningen skjer langs parallelle linjer. Demonisering av Israels forsvarere, bagatellisering av jødehat, fremstilling av kritikk og korreksjon som «hatsk». Alt dette svekker motstandskraften og gjør det mulig å la kampanjen mot Israel kjøre for fullt.

Norske medier tar ikke til seg kritikk. Selv ikke etter alt som har kommet frem om Hamas, og som underbygger Martin Krasniks spørsmål til Mads Gilbert, viser norske medier vilje til å justere kursen.

I VG Helg skriver Tore Ulabrand Johansen teksten til Mads Gilberts bilder av istykkersprengte mennesker som Gilbert har sett og behandlet på Shifa-sykehuset.

Teksten er VGs. Det finnes ikke avstand mellom Ulabrand Johansen og Gilbert. Når han ikke stiller oppfølgingsspørsmål, viser han at han godtar svarene:

– Israelerne hevder at Hamas bruker sivile som skjold – og at sivile tap derfor er uunngåelige?

– En meningsløs påstand. Om Israel ville sivilbefolkningens beste, kunne de heve blokaden og la de sivile komme unna kamphandlingene. Jar har verken hørt om eller sett noen eksempler på at palestinsk milits bruker sivile som «skjold». Tapstallene viser jo klart hvem som skyter på sivile.

Ved minimal anstrengelse kunne VGs journalist dokumentert at Gilbert tar feil og høyst sannsynlig snakker mot bedre vitende. Flere utenlandske journalister har filmet eller stått i nærheten av Hamas-folk som skyter ut raketter fra sivile områder. Det har den siste tid kommet frem at Hamas har kastet ut journalister som skriver ting de ikke liker. Gilbert virker som innrullert i Hamas’ propagandateam. Han sier det som passer saken. Dette er klassisk Rød Front-taktikk. Men den er nå i tjeneste for en jihadist-bevegelse, ikke symbolsk hylling av massemordere på andre siden av jordkloden.

Gilbert snur i kjent stil det hele på hodet når han sier statistikken viser hvem som skyter på sivile. Hvis Israel med overlegg hadde skutt på sivile, ville statistikken vært noe helt annet.

Ulabrand Johansen underskriver Gilberts påstand når han siterer:

Da punktum ble satt for denne reportasjen, var 1803 palestinere drept. Av disse var 401 barn. 9324 er skadet. Av disse er tredelen under 18 år, totalt 2805 barn. På israelsk side er 64 soldater og tre sivile drept.

Fremstillingen gjør at det er umulig å skille på Gilberts og VGs holdning. Slik opptrer et samlet Medie-Norge. Ulabrand Johansen lar Gilbert avslutte artikkelen:

Det vi har sett på nært hold, er forsøkene på utryddelsen av et folk.

Det er ikke mindre enn det.

Slik er VGs journalist med på å kompromittere sitt yrke og sin avis.

Gilbert står for rolleblanding: lege og aktivist. Det var denne Martin Krasnik forsøkte å pirke ved. Kan det tenkes at aktivisten ødelegger det legen forsøker å bygge opp? Legen redder liv, men Hamas står for terror og destruksjon. Forstår Gilbert det? Tar han avstand fra det? Nei, svarte Gilbert. Han nektet å gå med på at Hamas står for terror. De står for «motstand». Alle med vett i hodet kunne høre at Gilbert var ute på glattisen.

Men han får carte blanche av sin sjef, Tor Ingebrigsten, direktøren for Universitetssykehuset i Tromsø, i et innlegg i Dagbladet 1. august: Kritikken er meningsløs.

Her velsigner Ingebrigtsen at det ikke finnes noen sperrer eller hemninger mellom å være lege og politisk aktiv. Det åpner for nye perspektiver.

Norske hjelpearbeidere kritiserte heftig at NATO-soldater skulle påta seg sivile oppgaver i Afghanistan. Faren gjaldt rolleblanding.

Gjelder ikke samme betenkeligheter legeyrket?

Helsearbeidere kan ikke opptre apolitisk, for humanitært og samfunnsmedisinsk arbeid er i sin natur politisk. Det er urimelig å forvente at den enkelte helsearbeider, fra sitt observasjonssted, skal formidle et komplett og balansert bilde, men formidling er likevel helsearbeiderens plikt.

Kritikken mot Gilberts og Fosses formidling av hendelsene i Gaza er derfor meningsløs.

Dette er oppsiktsvekkende holdninger.  Har leger en plikt til å opptre politisk og vurdere den politiske gehalten i en konflikt? Én ting er at det er en nærmest uoverkommelig oppgave mange steder i verden. Noe annet er at det vil sette legers liv og arbeid i fare. Det er en helt innlysende motforestilling.

Eller gjelder anbefalingen om engasjement bare i kriger hvor Israel er involvert?

Man ser at journalister forsvarer det samme engasjementet; også de har en rett og plikt til å engasjere seg. Det er Sidsel Wolds rasjonale for sitt arbeid: å bekjempe urett.

Men gjelder også hennes engasjement bare når Israel er involvert?

Dette er det gamle Rød Front-engasjementet som kommer tilbake i ny drakt. Ved å skyve en slikt plikt og rett foran seg, slipper man å ta stilling til kritikk. Den er per definisjon illegitim.

Det er denne avvisningen av kritikk vi har sett i forbindelse med denne Gaza-krigen, og den fungerer som et cover for Hamas. Dette skjer samtidig som islamismen og jihad vokser med uforminsket styrke rundt om i verden og også truer oss.

Rolleblandingen er en alvorlig undergraving av yrkesetikken for både journalister, redaktører og leger. Det er utrolig at den har godkjenning fra øverste hold.

Den legger oss åpen for islamisme og islamisering, med Gaza og Hamas som den gode sak.

Dette er mental nedrustning.

 

 

http://www.aftenposten.no/meninger/Derfor-kritiserer-vi-Midtosten-journalistikken-7646891.html#.U-h2q1aUfQJ