Kommentar

Lege og aktivist Mads Gilbert ble intervjuet på Danmarks Radios fremste aktualitetsprogram, Deadline. Det gikk ikke så bra. Gilbert møtte kritiske spørsmål og mistet fatningen.

I Norge blir Mads Gilbert hyllet som en helt. Når man hører de opplagte kritiske spørsmål programleder Martin Krasnik stiller – han siterer opplysninger fra Washington Post og New York Times – forstår man hvor ensidige norske medier er blitt.

Når Gilbert får disse spørsmålene, f.eks. om Hamas’ bruk av Shifa-sykehuset, hvor Gilbert har arbeidet, blir han helt satt ut. Det gikk mange sekunder før han i det hele tatt fikk seg til å svare. Dette var han ikke vant til. Ansiktet fortrakk seg, og han fikk uttrykket: – How dare you?

Krasnik gjorde bare det en programleder skal gjøre: Han stilte noen kritiske spørsmål basert på det som har kommet frem i internasjonal presse om Hamas: Bruken av sivile som skjold – de ber folk bli værende selv om det kommer advarsler om forestående angrep, utskyting av raketter nær sivile mål, bruk av FN-skoler som våpenlagre osv. Alt dette provoserte Gilbert voldsomt. Det var nærmest helligbrøde. Det var å trampe på frihetskampen.

– Hvordan ser du på Hamas, anser du dem for å være terrorister? spurte Krasnik.  Nei, det gjorde ikke Gilbert, det nektet han å være med på. En slik stempling var Israels og USAs måte å brennemerke frigjøringskrigere på.

Selv ville han ikke ta stilling til Hamas, PLO, Fatah. Han fordømte alle angrep på sivile, enten det var palestinere eller israelere som sto bak.

Men dette tredjepartsstandpunkt varte bare så lenge han sa det, for i neste øyeblikk forsvarte Gilbert motstanden. Det var det som var hans prinsipielle holdning: palestinernes rett til å forsvare seg.

En slik fundamentalistisk lissom-naivisme var bare en annen måte å erklære seg som tilhenger av Hamas på. Gilbert ville beholde dyden, samtidig som han forbeholdt seg retten til å miste den. Han ville kunne ta den på etter forgodtbefinnende, når et ubehagelig spørsmål fra Krasnik krevde det. Det gikk selvsagt ikke Krasnik med på. Det forutsatte at han skulle underkaste seg intervjuobjektet. Men norske journalister gjør det hele tiden. De spiser av Gilberts hånd og har gjort det i mange år.

Denne dobbeltmoralen er en hersketeknikk som ML-bevegelsen har utviklet til perfeksjon, og de har tatt den med seg inn i det som en gang var et borgerlig samfunn.

Flere årsklasser fra Journalisthøgskolen og studenter fra landets universiteter tror at det er slik det skal være. De mangler ikke bare kunnskaper og evnen til å se en sak fra flere sider. Det er Metoden som ødelegger dem mentalt.

De som er bærere av Metoden og føler seg autorisert, har en særskilt plikt til å forsvare den mot de onde kreftene, og av en eller annen grunn er dét Israel og i stigende grad jødene.

Aggresjonen flommer fra Mads Gilbert, Fredrik Græsvik, Morten Strøksnes, Sidsel Wold, Odd Karsten Tveit. Det finnes ikke den ting de ikke er i stand til å si.

Vanligvis er de beskyttet av den norske andedammen. Her kan de si hva de vil. Det er bare de som får svømme rundt.

I den danske er det annerledes. Der er det faktisk en litt sterkere internasjonal orientering, og plass til motstemmer. Krasnik er så visst ingen konservativ, men når han møter en så massiv narsissisme og selvrettferdighet som hos Gilbert, kan han ikke la være. Han må bare gi ham noen stikkpiller.

Krasnik konfronterte f.eks. Gilbert med hans egne utsagn om at Israel systematisk og bevisst går etter kvinner og barn. – Hvor har du det fra? spurte Krasnik. – Ja, men det er jo bare å se på tapsstatistikken, forsøkte Gilbert seg. Men alle vet at ordet «systematisk» betyr noe annet. Det forsøkte Gilbert å vri seg unna. Han tar ikke noe ansvar for sine egne ord. Dette er en klassisk rødfront-hersketeknikk: Så fort vanlige anstendighetsregler inntrer, forsøker de å smette unna.

Slik gikk intervjuet i flere runder, inntil Gilbert mistet tålmodigheten.

Da falt han tilbake på det eneste han hadde igjen: den moralske pekefinger og forsøket på å sette den andre på plass som en annen autoritær skolelærer. Når Krasnik ikke lar seg vippe av pinnen og lurer på om ikke Gilbert er klar over alle spørsmål rundt Hamas, slynger Gilbert tilbake, full av vrede:

– Og hvis du hadde gjort jobben din som journalist, ville du visst hva du snakket om og forberedt deg litt bedre.

Slike salver virker bare på menigheten. Det er dén Gilbert har å falle tilbake på. Utbruddet gjorde ikke inntrykk på et dansk publikum.

Men i Norge er det gangbar mynt. Der er norsk offentlighet tvangskonvertert til et regime som har kvasireligiøse trekk.

Disse selvbestaltede «høvdingene» radikaliseres i takt med jihadister og islamister, og forsøker å hisse folk opp mot landet som disse religiøse fanatikerne vil utslette. Det kan være mye å si om dette landet, men det har kvaliteter som ligner på de vi gjerne vil stå for, og dette begynner stadig flere å forstå. Derfor er ikke deres sympati for palestinerne like stor som før. Det skyldes at «høvdingene» har identifisert palestinerne med Hamas, og den identiteten klarer ikke folk å sluke. De merker hvor destruktive Hamas er, på palestinernes vegne.

Når journalister, kommentatorer, politikere og prester går i fistel i sin fordømmelse av Israel, står folk skeptiske i bakgrunnen. Hva er det som skjer? De blir vitne til en radikalisering av offentligheten, i deres navn. Av de samme folkene som driver kampanje mot hat og hatefulle ytringer. Selv flommer de over av aggresjon og propaganda. Paradoksene og irrasjonaliteten tiltar og gjør folk stumme. Hvordan skal man håndtere et slikt vanvidd ovenfra?

For å stikke hull på galskapen, trengs noen utenforstående. Martin Krasniks intervju med Mads Gilbert er en god begynnelse.

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-