Kommentar

Redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelles forsvar for Mads Gilbert er defensorat, ikke journalistikk. En journalist skal avveie argument som han vet leseren kjenner. På den måten demonstrerer han ikke bare elementære kunnskaper, men også respekt for leserens intellekt og integritet.

Stanghelle gjør det motsatte. Han later som om leseren ikke har disse forutsetningene. Men å late som om leseren har hverken kunnskaper eller intellekt er å fornærme ham. Det liker vanligvis ikke leserne.

At Stanghelle bryter med disse elementære reglene kan tyde på at han er så engasjert at lar alle hensyn fare.

Omfavnelsen av Gilbert er pinlig, provoserende og enfoldig.

Den opplyste verden har fått med seg at Hamas er bøller og hensynsløse. I stedet for å bruke ressurser på å bygge opp igjen Gaza, valgte de å bruke sementen til å bygge profesjonelle tunneler dypt under jorden i flere hundre meter, slik at de kunne gjennomføre sjokkangrep på jødene når tiden var inne. Som f.eks. ved religiøse høytider.

Den «frigjøringsbevegelsen» Gilbert solidariserer seg med og forsvarer er den samme som hyllet palestinerne som brukte bilene sine som våpen mot tre måneder gamle babyer.

Det er denne sannheten som har fått glansen rundt Gilbert til å falme. Men Stanghelle har ikke fått det med seg. Han pusser og pusser på Gilbert for å få han til å skinne som før.

Han har det så travelt og er så ivrig at han snubler i sine egne ben. Han vet at Gilbert ikke er noen sikkerhetsrisiko. Hvorfor ikke? Fordi Gilbert er lege. Stanghelle er så sikker i sin sak at han skriver ut en blancofullmakt:

Han er lege og har selvfølgelig holdt seg unna alt som har med palestinernes væpnede kamp eller konspirative oppdrag å gjøre. Det er i hans egen og palestinernes interesse.

Stikkord her er plausibelt. Hva er det som er plausibelt? Har vi noen eksempler å gå ut fra?

Gunnar Ekberg infiltrerte palestinakomiteen i Sverige i andre halvdel av 60-tallet. Han kom tett på den mørke siden: at det var et samarbeid mellom kjente politiske aktivister som Jan Guillou og palestinerne som brukte terror mot Israel og israelske mål i utlandet. Guillou og miljøet hans samarbeidet med ingen ringere enn Wadi Haddad, hjernen bak PFLPs flykapringer og terroraksjoner. Denne venstresidens mørke side vet vi etter hvert ganske mye om. En av de som nevnes i Ekbergs bok er Peder Martin Lysestøl, lærer ved NTNU i Trondheim. Det står ikke noe direkte kompromitterende, men man får forståelsen av at Lysestøl var på innsiden og visste. Ut fra et slikt perspektiv er det ikke noe merkelig om Gilbert med sin lange fartstid også har visst.

At Gilbert har visst ting som ville skadet palestinerne om det kom ut, kan vi med sikkerhet gå ut fra. Om han har visst ting som har fått konsekvenser for Israel eller jøder, slik at vi snakker om delaktighet og medansvar, er en annen sak, men spørsmålet er helt legitimt.

En slik mistanke følger med logisk tyngde av Gilberts rettferdiggjøring av væpnet kamp. Når Stanghelle later som han ikke forstår noe så opplagt, reiser han spørsmål om han er på samme side som Gilbert.

Den som har hørt Gilbert og hans likemenn i årenes løp er fristet til å konkludere: da er ikke Stanghelle på demokratiets side, hvor fornærmet han enn måtte bli over noe slikt.

Mot slutten bærer han virkelig ved til et slikt bål.

Mads Gilbert er en modig og utmerket katastrofelege, samt en glitrende aktivist. Det siste betyr også at hans oppgave ikke er å se at konflikten har to sider. Mads Gilbert dyrker enøydhetens privilegium.

Stanghelles hyllest skurrer kraftig. En lege som doubler som aktivist spiller hasard med sitt renomme som lege. Når han uttaler seg så kategorisk og kraftig som Gilbert gjør, vil man over tid undres over hvem som snakker: Er det aktivisten som utnytter legerollen? Er det overhodet noen forskjell på de to?

SUF, SUF (m-l) og AKP (m-l) innførte denne rolleblandingen og gjorde det til en dyd. Før deres invasjon var det en sjeldenhet. Det har gjort ubotelig skade på helsevesen, akademia og ikke minst journalistikken.

Når Stanghelle forsvarer Gilbert er det eget yrkesforfall han forsvarer.

Enøydhetens privilegium er også Stanghelles.

Det er et privilegium vi vil ha oss frabedt.

Vi foretrekker å se på begge øyne, enten vi er leger eller journalister.

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også