Kommentar

Eirik Eiglad var i Oslo torsdag 8. januar 2009. Han så noe hele Norge så: en mobb som jaget «jøder» i Oslos gater. Det offisielle Norge mistet for noen timer munn og mæle, man kunne merke hvor sjokkert de var. Men så overtok hverdagen og regjering, politiske partier, akademikere og medier kunne la tiden vaske vekk sporene vekk.

Eiglad gjorde ikke det. Han tok inntrykkene inn over seg og skrev en liten bok, som han publiserte i USA: The Anti-Jewish Riots in Oslo.

I en artikkel i Aftenposten på Holocaust-dagen 27. januar. skriver Eiglad at 8. januar 2009 er en historisk dato:

I ettertid fremtrer det mer tydelig at dette faktisk var de største antijødiske opptøyene i dette landets historie.

….
Det er ikke til å komme bort ifra at mye av hatet som kom til uttrykk i gatene strakte seg langt forbi kritikk av israelsk politikk eller motstand mot invasjonen av Gaza. I tillegg til de sedvanlige angrepene på den israelske ambassaden så vi angrep på «Pengejøden» (McDonalds), på «Jødemakten» (Frimurerlosjen), eller vilkårlige personer som ble antatt å være jøder eller representanter for jødisk nasjonalisme (sionisme). I de store demonstrasjonene ble det skreket «død over jødene», uten at hverken demonstrasjonsledelse eller vakter synes å bry seg. Ungdom som deltok i volden sa selv de var ute for å «jakte jøder».

Dette er sterke saker, det blir for mye for de offisielles selvbilde.

Runa Bunæs, politiinspektør i Oslo Politidistrikt og Ingjerd Hansen, seniorrådgiver i Oslo Politidistrikt svarte Eiglad. De ironiserte over at han visste svarene. Selv hadde de deltatt i samtalene med ungdommene som var tauet inn sammen med deres foreldre.

Fordi vi valgte å lytte, vet vi mye om nettopp det Eiglad etterlyser: Hvilke mål demonstrantene hadde, hva begrunnelsen var, om volden var planlagt, mv. Vi kan ikke si at det ikke fantes antijødiske strømninger hos deltagerne i demonstrasjonene, like lite mener vi Eiglad kan hevde at dette var det dominerende aspektet. Antisemittisme var et tema som politiet tok på alvor gjennom vårt kriminalitetsforebyggende samarbeid med kommunen og utdanningsetaten, og det var tema på skolene i tiden etter demonstrasjonene, så vel som på flere debattmøter Oslo-politiet deltok i.

Det vi vet – nettopp fordi vi lyttet – er at ungdommene vi snakket med, hadde mange ulike grunner for sin deltagelse. Noen uttrykte fortvilelse over forholdene for barn og unge i Gaza, andre søkte spenning, og var ikke opptatt av hverken Gaza eller Israel. Antijødiske holdninger pekte seg ikke ut som en faktor.

Eiglad reiste viktige spørsmål, men det ble med det ene svaret. Antisemittisme på norsk er ubehagelig.

«Man» har registrert at noe skjer. Dagsnytt Atten tok opp Eiglads bok og inviterte forfatteren, i seg selv bemerkelsesverdig. Med som kvalitetssikrer var redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten, som medga at det er grunn til bekymring over antisemittismen importert fra Midtøsten.

«Man» erkjenner problemet, men har ikke noe svar. Aftenpostens Halvor Tjønn har hatt to artikler om jødehatet i Malmø, og siste tittel er indikativ: Jødehatet har dukket frem i Malmö

Jødehatet har ligget der lenge, og utslagene er blitt stadig tydeligere, fordi ingen reagerer. De aggressive kreftene merker at de ikke møter noen motstand. Under Gaza-demonstrasjonene i januar ifjor og under Davies Cup-matchen i april bar politiet vester hvor det sto: Dialog-politi.

Tjønn har en sterk historie om Lea Gleitman, polsk jøde som ble født i byen Oswiecim.

–En dag i 1942 ble alle jødene arrestert. Min bestefar var en gudfryktig, from jøde. Jeg husker jeg satt ved siden av ham på jernbaneperrongen og ventet på toget som skulle føre oss bort. «Gud vil aldri forlate oss», sa han. Senere fikk jeg vite at han ble kjørt direkte inn i gasskammeret. Den dagen han sa til meg at Gud aldri ville forlate oss, var hans neste siste dag i livet, forteller Lea Gleitman.

Overlevende er blitt seg bevisst at de er tidsvitner. Sammen har de dannet foreningen «Øyenvitner til tilintetgjørelsen». De reiser rundt på skolene og forteller hva de så. Den senere tid har de opplevd å bli dårlig mottatt av noen elever. De reiser seg i klassen og roper at det som sies er løgn.

–Det er ingen grunn til å legge skjul på hvem det er som hevder at vi lyver, det er ungdommer med bakgrunn fra Midtøsten. Antisemittismen er tydeligvis noe de har fått med seg hjemmefra, sier Lea Gleitman.

–For oss gamle er det ikke så farlig. Vi har levd vårt liv. Men de unge slår seg helst ikke ned her. Våre barn og barnebarn velger å slå seg ned andre steder, føyer hun til.

Dette er nærmest uutholdelige fakta for en europeer. Hvordan takler man en slik situasjon?

Malmø har 260.000 innbyggere, hvorav 60.000 er muslimer.

I denne gruppen er det et mindretall med ekstreme holdninger. Det er disse Malmös jødiske innbyggere peker på når de blir spurt om hvem det er som forfølger og sjikanerer dem.

Det er et lite mindretall som aktivt hetser jøder. Men de møter ingen motstand, snarere stilltiende samtykke eller unnfallenhet og likegyldighet. Byens ordfører, Ilmar Reepalu, er et talende eksempel.

Det er denne trekke-på-skuldrene-holdningen som preger europeiske samfunn overfor den nye antisemittismen. Den fremmes av venstrefløyen og muslimene. Muslimene kom så og si til dekket bord. Å si at de ikke har samme oppdragelse og ballast er å bagatellisere problemene. Selv journalist Andreas Lovén i Skånska Dagbladet, som avslørte at jødene flykter fra trakasseringen, gjør det:

–Hva som har vært vanskelig å hanskes med, er naturligvis at det er en annen minoritet som utpekes som ansvarlig. Vest-Europa tok sitt oppgjør med antisemittismen etter krigen. Men de mange tusen mennesker fra Midtøsten som har strømmet til Malmö de siste år, har ikke noe slikt oppgjør med seg i bagasjen. Fordi Malmö er en sterkt segregert by, der innvandrere lever i egne ghettoer, har jødehatet fått blomstre i enkelte kretser, sier Andreas Lovén.

Poenget er at venstresiden i årtier har dyrket antipatier mot Israel som gradvis ikke lar seg skille fra antipatier mot jøder. Det oppgjøret Lovén beskriver er ikke lenger gyldig, det har ikke samme bindende kraft. Derfor kan selv mennesker i ansvarsfulle posisjoner dra sammenligninger mellom Israel og Nazi-Tyskland. Kan man vente annet enn at muslimene tror det er fritt frem?

Det offisielle samfunnet utvikler to standarder: man holder antirasismens fane høyt og minnes Holocaust-dagen. Samtidig florerer anti-israelsk propaganda i statskanaler og riksdekkende medier.

Talsmenn for muslimene praktiserer samme dobbeltstandard: leder for stormoskeen i Malmø, Bejzat Becirov, sier det vil ta tre generasjoner å «oppdra» ungdommene fra Midtøsten.

Dette er en vanlig argumentasjon, i kjent stil: pedagogikk, opplysning, holdningskampanjer.

Bare muslimene blir lært og får høre om Holocaust vil de forstå.

Men det er ikke slik det foregår. Den historiske lærdommen biter ikke på de unge.

Det er her Eiglads bok kommer inn: Han våget å se det han så. Han så hatet, han hørte ropene: Khaybar, Khaybar ya Yahud, jaysh Muhammad sauf ya’ud. Dette er islamistenes kamprop: «Bare vent jøder, Muhammeds hær vil vende tilbake, og vi vil gjøre det samme med dere som i Khaybar i 629, dvs. slakte dere.»

Men norske journalister, forskere, politikere og prelater later som om de ikke forstår.

Dette er rendyrket hat. Essensen av islamismen er hat. Når folk roper på jødenes blod i Oslos gater, er noe alvorlig skjedd. Det er denne allmenmenneskelige verdisans som Eiglad har bevart.

Stanghelle og Stoltenberg og Den norske kirke vet ikke hva de skal stille opp med. Politikvinnene som ble satt til å intervjue ungdommene og foreldrene fikk ikke begreper og rammer som gjorde at de kunne beskrive fenomenet.

Selvfølgelig sier ikke ungdommene at de var ute for å slakte jøder. Det er ikke sikkert at de en gang vet noe særlig om jøder. Jødehat er blitt in, ordet «jøde» er et skjellsord, noe man slenger om seg med, akkurat som «hore».

Det er denne ulne ungdomskulturen som slenger om seg med «jøde» og «hore» som utfoldet seg i Oslos gater torsdag 8. og lørdag 10. januar. Den gjør ting for «kicks». Å jakte jøder er et kick.

Forskere og politi kan si: «Men dette er da ikke islamisme? Vi finner ingen ideologisk bevissthet.» Det er riktig, men dagens demonstrasjoner er blitt til «events». Gaza blir et påskudd, mediene leverer det visuelle som er sterkt nok til å legitimere hva som helst. Når Stavanger Aftenblad trykker bildet av jentehånden og det lille hodet som ligger under husruiner, fyrer de opp under hatet. Gaza vokser, for hver reportasje og bilde. Gaza blir som en ballong, stadig større. Er det ikke verre enn Warszawa-ghettoen, som Mads Gilbert sa, live fra Gaza.

Vest-europeiske byer har fått et stort innslag av ungdom som føler seg berettiget til å smadre byen når «noe skjer», og venstresiden er redusert til indignasjon, til å forstå og synes synd på, til å rettferdiggjøre nesten hva som helst.

Oslo 8. januar 2010 var således et varsel. Det kommer mer og verre ting. 8. januar burde fått oss til å lukke opp øynene og spørre: hva i huleste er det som foregår? Men det skjedde ikke.

Stanghelles bekymring står derfor ikke til troendes. Hvis han hadde ment noe med sin uro så hadde han brukt avisen til å dokumentere at jødehatet sprer seg over hele Europa. Det vinner innpass og aksept.

Sirkelen er sluttet: muslimene kommer til Europa og tar jødehatet med seg. Hvis Europa mente alvor med sine forpliktelser, ville europeerne anstrengt seg for å være balanserte i Midtøsten. Men det skjer ikke. Tvertimot. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har på vegne av Norge tatt mange skritt mot Hamas og palestinerne, og inntatt en kjølig holdning til Israel.

Under sitt besøk i Israel i januar sa han at visse krefter i Israel førte en kampanje mot Norge. Når det gjaldt anbefalingen av Gilbert og Fosses bok, hadde han simpelthen rost at de skrev hva de så og opplevde!

«There are references to anti-Israel sentiments in the Israeli press, and I see part of that as a campaign, which is being organized and orchestrated from circles who point out enemies of Israel [in Norway],» Store told Haaretz during a visit to Jerusalem on Monday. He refused to speculate who he thinks is behind the campaign.

Rejecting criticism over his contribution to the back cover of the controversial book, Store said he merely applauded the authors for speaking up about what they saw, without judging the validity of their conclusions. In the book, which contains eyewitness testimony by two Norwegian physicians in Gaza during Cast Lead, the physicians, Mads Gilbert and Erik Fosse, accused Israel of perpetrating a «systematically implemented and comprehensive massacre.»

«What I said was that during the Gaza war, all independent press was closed out and that when there is no coverage, the first victim is the truth,» Store said. «I believe that these doctors … reported what they saw. I believe that was important.»

Å si at Gilbert og Fosse var representanter for den uavhengige pressen og bare rapporterte hva de så, er et stykke frekkhet. Mannen som gir dem denne rosen er den samme som finansierte deres oppdrag.

Gahr Støre insisterer på sin anstendighet, og blir provosert hvis noen stiller spørsmål ved den. Men han later til å betrakte den som dressen: om den sitter godt, er strøket osv. For Gahr Støre handler det om fasade, om ikke å bli tatt på fersken.

Jødene/israelerne kan lukte en rotte på lang avstand. Det er ikke tilfeldig at UD finansierte Gilbert og Fosse, det er ikke tilfeldig at Oljefondet desinvesterer fra Elbit, eller at norske advokater går foran i arbeidet for å stille israelske ledere for retten.

Den norske eliten har selv sterke anti-israelske holdninger, så sterke at det er glidende overganger til ren antisemittisme. Fordi man selv har bundet seg så sterkt til dialog med muslimene har man heller ikke noe handlingsrom. Man er stuck ved hatet, og det vil bare vokse. Prisen for å bryte ut av denne omfavnelsen stiger for hver dag.

Eirik Eiglad
The Anti-Jewish Riots in Oslo
103 sider
Communalism

kan bestilles fra amazon.

Les også

-
-
-
-
-