Kommentar

Sverige lot boikott Israel-impulsen få fritt utløp da Sverige spilte mot Israel i Malmø i helgen. Offisielt het det at tribunene var tomme av hensyn til sikkerheten. Men det påskuddet er gjennomsiktig. Hensikten var å demonstrere avsky for Israel, skriver israelske journalister og ser at antisemittismen igjen reiser sitt hode i Sverige.

Det er selvfølgelig en anklage som vekker sterke protester, liksom det gjør det i Norge. Men nå er det slik at det faktisk ikke er svensker som avgjør hva omverdenen skal mene om Sverige, og i denne saken veier israelernes ord ganske tungt.

De var på plass og så hva som foregikk. De hørte unnskyldningene om «sikkerhet», men spør: Ville demonstrasjonene vært noe verre om det hadde vært publikum? I dette tilfellet ga Malmø by en håndstrekning til demonstrantene og viste at man var på deres side. Matchen ble arrangert med ulyst. Det budskapet var ikke til å ta feil av.

Kontekst

Den idrettspolitiske kontekst gjorde at de tomme tribunene var en sterk demonstrasjon i seg selv. Dubai hadde fått stor uvelkommen oppmerksomhet ved å utestenge tennisstjernen Shahar Pe’er, og måtte slippe inn Andy Ram uken etter. Ordet apartheid ble brukt om Dubais policy og trusselen om å frata Emiratene å arrangere tenniscup-matcher, ble luftet.

Sverige hadde allerede brukt sikkerhetshensyn som begrunnelse for å nekte et israelsk delegasjon på 45 deltakere og fem trenere å delta i et tae kwondo-mesterskap. De var på vei til Trelleborg, men fikk beskjed om å snu, grunnet mottatte trusler.

Det lyste uvilje av dette vedtaket. Davis Cup-matchen skulle avholdes fordi Sverige ellers risikerte trøbbel med internasjonale forpliktelser. Men man straffet Israel ved å holde tribunene tomme.

Rett før debatten var det flere idrettsprofessorer som på et møte i Malmø mente at de svenske spillerne skulle stille opp og så forlate banen i protest.

Illusjon

Både i Sverige og Norge lever man med den illusjonen at dette er å stå opp for de svake. Men alle som Erik Fosse og Mads Gilbert og i det hele tatt hørte på norske medier før, under og etter Gaza-krigen, vet at palestinerne hva gjelder PR og sympati slett ikke er svake. Det samme gjaldt i Sverige. I begge land var det flere innen etablerte medier som trakk paralleller til Warszawa-ghettoen og annen verdenskrig. Dette er paralleller som sier en del om avsenderne og det vekker fortsatt oppsikt i den mer siviliserte del av verden.

«Israel is an apartheid state. I think Gaza is comparable to the Warsaw Ghetto… I’m surprised that Israel… can do the exact same things the Nazis did,» charged Ingalill Bjartén, the vice-chair for the Social Democratic Women in southern Sweden. «I don’t think Israel is a democracy worthy of the name. It’s a racist apartheid state,» said the Left Party’s Hans Linde, calling for a boycott of Israel. A leading Social-Democrat, Urban Ahlin, deputy chair of the Committee of Foreign Affairs, implored Stockholm to encourage the EU to suspend its cooperation agreement with Israel.

Den anti-israelske/antisionistiske/jødefiendtlige retorikken som tidligere har særmerket en del av venstresiden, ble det også stuerent å ytre av sentrumspolitikere/kommentatorer.

Man må ikke tro at dette ikke blir lagt merke til ute i verden. Liksom karikaturene spredte seg til hele det utvidede Midtøsten, gjør antisemittiske karikaturer det, ikke bare i Israel, men også i USA. Det har en pris, i form av tap av ødelagt renomé.

Bildene av maskert voksen ungdom som går løs på politiet er der, og kan settes inn i en sammenheng. Det later til at svenskene eller nordmennene ikke forstår hvordan de vil bli oppfattet hvis dette får spre seg.

Det er ikke noe tegn til å ville stanse det. Tvert om. Både utenriksminister Carl Bildt og Jonas Gahr Støre uttrykker seg på en måte som legitimerer den voldsomme kritikken. Hvis Israels angrep var uproporsjonale, så var sannelig kritikken det også. Men det er ikke kritikerne i stand til å ta inn over seg. Det tilsier at det bare vil bli verre.

Utsatte jøder

Det går ut over de små jødiske samfunn i Norden. I Norge ropte man død over jødene, og det er vel første gang disse ropene har lydt på Karl Johan, særlig sammen med «Gud er stor». Den dannede elite vrir seg på stolen. Så har vi historiene om lærere som avlyser klassebesøk til synagogen, og elever som uttrykker hat mot jøder, og lærerne vet ikke hva de skal gjøre. Det ties i hjel, forbigås i taushet. Men omverdenen forstår at dette er det mest alvorlige: samfunnets autoritet har kapitulert, og vet ikke lenger forskjell på rett og urett.

Omverdenen ser også at anti-israelismen får krefter fra den voksende muslimske befolkningen i Europa, med et betydelig innslag av jødehat. Man ser alliansen mellom ytre venstre og muslimer. Når man hører hvor mediene er, er det ikke så vanskelig å forstå tendensen: hvor skal motkreftene komme fra? hvem skal hindre at utviklingen fortsetter og blir enda mer hatsk?

Historien

I Norge og Sverige lever man med forestillingen om å ha tatt et oppgjør med krigen, dvs. Norge har aldri følt et slikt behov. Det var jo okkupert. Men akkurat i forhold til jødene var det et lite ærerikt kapittel. Sverige tok mot danske jøder, men har ellers en lite ærefull historie i forhold til Nazi-Tyskland og nazismen. Det er velkjent.

Den historiske bevissthet er lav. Jødene spilte ikke noen stor samfunnsmessig rolle. Jødebooppgjøret i Norge vitner om hvor lite jødenes sak har ligget det offisielle Norge på minnet.

Denne mangel på historisk bevissthet blir et handikap konfrontert med det nye jødehatet. Heller ikke fra historien kommer det noen moralsk kraft. Tvert om: engasjerte nordmenn og svensker later til å tro at de forsvarer nazismens ofre når de angriper Israel. Men dette er en forestilling det er lett å pille fra hverandre. Hvis Israel er nazister, hva er da Hamas? NRK og avisene har vekslet på å brunstemple Avigdor Lieberman, men ville aldri finne på noe tilsvarende om Hamas, som har den verste antisemittisme skrevet inn i sitt charter.

Politisk korrekte svensker og nordmenn synes ikke å ha anelse om den rekyl som er i ferd med å ramme dem. I en global verden er det faktisk ikke de som avgjør hvem som er jødehatere.

Sweden’s anti-Israel apartheid policy is about more than sport

Les også

-
-
-
-
-
-