Kommentar

 Det tok Angela Merkel 14 år å besøke Auschwitz, hvilket vekker mistanken om at hun gjorde det fordi hun visste hun ville få en hovedrolle ved 75-årsmarkeringen. Merkel symboliserer en politikk som rommer alle de motsteninger som lar antisemittismen vokse i Vest-Europa. Det var av alle ting en forestilling i statsoperaen i Berlin mandag. Merkel snakker til den polske statsminister Mateusz Morawiecki som Merkel forsøker å disiplinere gjennom EUs organer. Polen hevder sin selvråderett og det vil ikke Berlin ha.  Odd Andersen/Reuters/Scanpix

Mandag var det på dagen 75 år siden Den røde hær på sin frigjøringsmarsj vestover mot Tyskland var kommet til Oświęcim, en by i sørvestre Polen. 27. januar er innstiftet av FNs sikkerhetsråd som den internasjonale minnedagen over Nazi-Tysklands folkemord på jøder før og under 2. verdenskrig.

Jødeforfølgelsene startet straks Adolf Hitler kom til makten i 1933. Krystallnatten i november 1938 ble 1 400 synagoger brent, 7 500 butikker med jødisk eier ødelagt, 91 jøder drept og 30 000 sendt til konsentrasjonsleir. Forfølgelse av jøder var en av nazismens kjernesaker. 

I Auschwitz, som byen het på tysk, hadde tyskerne anlagt en fangeleir hvor mennesker som herrefolket ikke likte ble utryddet etter industrielle metoder. Det gikk for sakte å myrde folk ved skyting. I Auschwitz hadde gasskamrene og krematoriene en døgnkapasitet hvor 4 000 levende mennesker ble omgjort til aske.

Auschwitz ble selve symbolet på nazistenes folkemord – drap på sigøynere, homoseksuelle og funksjonshemmende, men fremfor alt jøder. Av Europas 10 millioner jøder ble 6 millioner ofre for Hitlers dødsapparat. 773 norske jøder havnet i Auschwitz. Bare 35 kom tilbake.

Det var ikke tyske okkupanter som arresterte Norges jøder, men det norske statspolitiet. Nordmenn arresterte nordmenn for tilintetgjørelse i Polen. Ikke i noe tyskokkupert land gikk innsamlingen av jøder så knirkefritt som i Norge. Danmark sendte sine jøder over Øresund til Sverige. Norge sendte sine til Auschwitz.

Antisemittismen var i Norge utbredt også før 1940. Jødehatet var ingen tysk oppfinnelse, men en del av norsk kulturarv. Det var i så måte typisk at grunnloven fra 1814 inneholdt et forbud mot at jøder i det hele tatt kunne komme til Norge.

Mandag møttes statsledere fra hele Europa og vel så det til minnemarkering i Oświęcim. Mange av dem holdt taler, mintes ofrene og fordømte Holocaust. Men mange av dem burde vasket munnen når de var ferdig – de er nemlig hyklere av første rang. De fører på hjemmebane en politikk som stimulerer antisemittismen og gjør lite for å verne jøder mot overgrep. Og bidrar ikke til å sikre Israels overlevelse, tvert om.

I land etter land meldes det om voksende antisemittisme. EU har utarbeidet en dyster situasjonsbeskrivelse. Fra mange europeiske land emigrerer jøder til Israel eller USA som siste skanse. En fersk rapport viser at ni av ti svenske jøder mener det år for år er blitt vanskeligere å være jøde. Flere svenske synagoger har sett seg nødt til å stenge. Synagogen i Oslo bevoktes av politiet. Så sterkt er det norske jødehatet blitt.

I 1948 fikk jødene sitt nasjonalhjem ved at FN etablerte staten Israel. Jødene hadde bodd der i uminnelige tider, men romernes innmarsj og senere muslimenes okkupasjon gjorde at jødene ble spredt for alle vinder. FN ga jødene deres land tilbake.

Politikere flest taler med to tunger. Erna Solberg og Jonas Gahr Støre er ikke antisemitter, men de støtter aktivt de krefter som ønsker å fullbyrde det Hitler & Co ikke rakk: Å utrydde det jødiske folket. Den norske stat er en betydelig bidragsyter til arabiske dødsskvadroner. Norske bidrag gjør det mulig å belønne arabiske drapsmenn som myrder israelere. Norge bidrar raust til Palestina-arabiske organisasjoner som i lærebøker til barn på Vestbredden og Gaza nører opp under antisemittismen. 

Vi har i Europa med voksende bekymring sett at nynazismen vinner terreng, men for jødene er det venstresiden som utgjør den største trusselen – ikke minst som pådrivere for økt muslimimport. Det er politisk korrekt i Norge å stimulere jødehatet.

Norske jøder har ingen grunn til å feste lit til skiftende makthavere.