Sakset/Fra hofta

Leder av Holocaust-senteret, Odd-Bjørn Fure, har signalisert uvilje mot å delta i Midtøsten-debatten. Men når konflikten importeres til Norge og gir seg utslag i vold og antisemittisme, svikter Fure og senteret ved sin taushet. Hva skal vi med et Holocaust-senter som ikke opplater sin munn når jøder igjen får unngjelde som jøder?

Problemet er at det er etablert glidende overganger mellom anti-israelisme, antipati mot jøder, jødehat og den rene antisemittisme. Det gjør det vanskelig å trekke en absolutt skarp grense. Men for en som har antisemittisme som del av sitt fagfelt og yrke, burde det ikke være et problem. Under Gaza-krigen er smertegrensen for lengst overskredet.

Men Fure har tidligere signalisert at han ikke liker å ta i Midtøsten. Under opptakten til Irak-krigen var han på den antiamerikanske siden. Når han denne gang velger å uttale seg til Aftenposten, er det for å fortelle om en israeler som skriver fra Sderot, en som får Hamas-raketter i hodet, men likevel tenker på at palestinerne har det verre på den andre siden. Artikkelen står i Le Monde, en avis Fure gjerne siterer fra.

Også Holocaust-dagen er blitt rammet inn av det politisk korrekte. Representanter for sigøynere, funksjonshemmede, homofile og tatere skal også komme til orde. En talsmann for det offisielle Norge, i år justisminister Knut Storberget, skal tale. Man får en vammel smak i munnen. Hvis de samme myndigheter hadde sagt høyt og tydelig fra da det ble ropt «død over jødene» i Oslos gater, hadde deres nærvær vært på sin plass. Men de gjorde ikke det. Riktignok tok både utdanningsminister Vegard Solhjell og utenriksminister Jonas Gahr Støre imot representanter for Det mosaiske trossamfund. Gahr Støre sa at historien forplikter og at det finnes eksempler til skrekk og advarsel. Men han hengte ikke bjella på katten, advarte ikke opinionseliten og pekte ikke på pøbelen i gatene.

Den frie tale er blitt innsydd i en politisk korrekt dundyne. Derfor kommer de skarpeste uttalelsene fra Israel, fra Manfred Gerstenfeld. Da kan Aftenposten ta til motmæle og henge ham ut som høyreorientert. Det er nesten som i 30-årene.

Men vi lever i dag i et mer transparent samfunn. Kjedebrevet til førstesekretæren ved ambassaden i Riyadh, Trine Lilleng, henger ikke i løse lufta. Man trenger ikke være så veldig tett på norsk debatt for å merke det.

Det var ubehagelig å ta avstand fra jødehatet i 30-årene. Det er det i dag også. Men vi har helt glemt at det kan koste å stå opp for noe. På den korte tiden HL-senteret har eksistert, har det skjedd mye. Nå skulle senteret ha vist sin eksistensberettigelse. Hva skal vi ellers med senteret?