Kommentar

Når HL-senterets leder skriver kronikk om Norman Finkelstein skulle man tro det var et generaloppgjør. Men Odd-Bjørns Fures kronikk i Aftenposten er et tamt og noe forvirret svar på de angrep Nils Butenschøn, forleggere og studentledere har rettet mot Holocaust-forskere i Norge.

Fure går i den fellen at han aksepterer motstanderens anklager, både om samarbeid med World Jewish Congress og ved å anvende Finkelsteins terminologi. Han forsøker å bevise at HL-senteret har lite eller ikke noe med World Jewish Congress å gjøre. Men det er da ikke poenget! Fure burde avvist å føre en diskusjon å slike premisser. Det finnes ingen som helst grunn til å godta en sammenligning mellom det å samarbeide med Finkelstein vs. det å samarbeide med World Jewish Congress.

Fure skriver at HL-senteret og WJC er uenige i synet på antisemittismen i Europa etter 2000. Det hadde vært interessant å høre mer om den uenigheten. Er det synet på muslimsk antisemittisme som splitter? Det kan vanskelig være noe annet.

Den mest memorable og beklagelige setningen var det anti-amerikanske sparket Fure ikke kunne dy seg for:

Den enorme interessen for Holocaust i USA, som blant annet manifesteres i rundt 170 Holocaust-sentre, kommer til utfoldelse i en stat som ikke hadde noe ansvar for Holocaust, og som har hatt store problemer med å erkjenne og minnes egne forbrytelser.

—– som har hatt store problemer med å erkjenne og minnes egne forbrytelser. Hva er det Fure sikter til? Er det Chile, Iran, Guatemala, eller er det dagens realiteter i Guantanamo?

Ja, USA har en del å svare for. Men det er ikke noe annet land som har et så levende offentlig liv. I motsetning til det politisk korrekte Norge. Det er til USA man må gå for å finne den beste journalistikken, også om USAs feilgrep og forbrytelser, og de er slett ikke undertrykt eller fortrengt. Tvertom.

At Fure godtar at Holocaust er trivalisert i USA, er skuffende. Han tror han vinner noen poeng ved å tute med ulvene.

I Europa, hvor folkemordet på jødene fant sted, er det en mye tettere forbindelse mellom forskning og erindring. Innenfor det europeiske rom er det i langt mindre grad tale om en politisert, kommersialisert og trivialisert erindring. Mens erindringen dominerer over forskningen innen dette området i USA, er situasjonen omvendt i Europa. Her har den prioriterte innsats vært rettet mot å utforske det nazistiske utryddelsesinferno, både rettet mot jøder og en rekke andre grupper.

Det vante europeiske selvskrytet og nedrakking på USA. Det er jo tøv det han sier. Noen av de beste Holocaust-forskerne har kommet fra USA, som Christopher Browning og Raul Hilberg. Hvorfor godtar Fure at Holocaust er kommersialisert og politisert? At et tema selger og følgelig avføder mange utgivelser, er ikke noe galt i seg selv. Det er samme prinsipp som gjelder krigslitteratur i Norge. Er krigen dermed trivialisert i Norge?

Politisert? Det er ikke tilfeldig at Fure sier de var uenig med World Jewish Congress bl.a. om Irak-krigen. Det er problematisk at leder av HL-senteret har så liten forståelse for USA, også med tanke på den store rolle amerikanske jøder spiller. Dermed er det store felter av debatten som går ham hus forbi. Han hadde trengt denne kunnskapen for å avvise Finkelstein.

Vår forskning på Holocaust