Første dag med antikrigsdemonstrasjoner over «hele» verden. Krigsmotstanden er så stueren at den får sin egen tyngde, og det kan virke som om det ikke er noen som forsvarer USA. Leder av HL-senteret Oddbjørn Fure har i Aftenposten en svær artikkel som advarer den norske regjering mot å bli med på USAs eventyr. Fure verdsetter USAs rolle som redningsmann for Europa i to verdenskriger, men sier USA ellers har opptrådt kynisk og realpolitisk. Bosnia og Kosovo var unntak. Afghanistan-krigen var forsvarlig ut fra FN-pakten, men angrepet på Irak er «folly» og uberettiget. Fure bruker halvannen side i Aftenposten til å si dette. Irak-krigen er ment å være ledd i kampen mot terror, men den kan tvertom bidra til at terroren får et oppsving. Er Fure med dette med på å legge premissene for at man forstår ihjel et nytt terrorangrep? Dette kalles å være offer for psykologisk krigføring i spionbransjen. Du får en intetanende person til å fremføre argumenter som styrker din sak. Hvis tilstrekkelig mange akademikere og eksperter hamrer inn at det denne gang er USA som fremprovoserer terror, kan det føre til at aggresjonen rettes mot USA og ikke Al-Qaida.
Fure skriver som om Midtøsten er noe teoretisk felt i en eller annen statsvitenskapelig bok: han noterer seg argumentet om USA etter sigende ønsker å demokratisere Irak og Midtøsten. -Men hvorfor begynner de så ikke med sine allierte i Saudi-Arabia? spør Fure og synes dette høres for dumt ut. Han nevner faren for at Israel kan bli trukket inn, noe som kan føre til katastrofe i konflikten med palestinerne.
Jeg synes det er merkelig at en mann som er satt til å lede et senter om Holocaust, ikke er i stand til å se farene som lurer i Midtøsten, hvis USA ikke foretar seg noe.
Det er ikke USA som går amok. Vesten og araberlandene er utfordret av en totalitær fundamentalisme. Den går under navn som terrornettverket Al-Qaida, men i Saudi-Arabia meldes det om økende oppslutning for en tilsvarende radikal versjon av islam. I Palestina er det Hamas, Islamsk hellig krig og Al Aqsa som er drivkreftene i kampen, med selvmordsbombere som våpen. I Algerie er det tilsvarende ekstreme islamistbevegelser, kalt salafister. Vi har Hizb ut-tahrir, som nylig ble forbudt i Tyskland. De finnes også i Danmark. Felles for alle disse gruppene er en ekstrem anti-semittisme. De ser sionismen og USA som et prosjekt, en konspirasjon. Deres forestillinger er eskatologiske. De er villige til å rive hele verden med seg i avgrunnen.
Israel har lenge fått føle dette på kroppen. USA fikk merke det, og turistene på Bali. Verden glemmer forferdelig lett. Men det har vært så mange episoder nå at et våkent menneske ikke burde være det minste i tvil om hva vi står overfor. Hvordan er det mulig at Fure kan skrive halvannen side i Aftenposten uten å nevne denne trusselen med ett ord? Den er dødelig. Den står nettopp for det som Fure ynder å omtale som et «sivilisasjonssammenbrudd».
Nei, istedet er det USA trusselen kommer fra. Leder av Datatilsynet, Georg Apenes, er inne på det samme i en kronikk i Aftenposten tidligere i uken. USA er i ferd med å utvikle et Storebror-ser-deg -samfunn.
Disse menneskene har allerede svaret på dilemmaet mellom personlig frihet og sikkerhet: Det er USA som tar feil, og utgjør en fare. Apenes presterer å skrive at det man hører fra USA i disse dager får en til å lure på om USA har satt den østeuropeiske liberaliseringsprosessen i revers. At USA er på vei mot et Stasi-samfunn! Han beklager at republikken «har tatt mål av seg til å bli klodens mest effektive kontroll og overvåkingssamfunn». Hadde det vært norsk stil ville jeg skrevet «hysterisk» i margen.
Den samme overflatiske kunnskapen skjemmer også Fures artikkel: Han skriver at regjeringen og administrasjonen er homogen i sitt syn, og at dette sammen med flertallet i Kongressen skaper en farlig overvekt. Dette er tøv. Maktspillet, rivningene, de ulike synene i Bush-adminstrasjonen har da vært tema i måneder, og er uhyre interessant lesning. Amerikansk toppolitikk har alltid vært komplisert. Vi sitter på meget lang avstand her på berget.
Hvor kommer all denne overflatiskhet fra? Denne mangel på fantasi, på innlevelse? Vår fiende, terroristene, får et langt forsprang. Det blir lenger jo mer vi tøver. Kritikk og sogar motstand mot Irak-krig er helt legitim. Det foruroligende er den totale mangel på argumenter for krig. De finnes. Det er nok å lese folk som Timothy Garton Ash, Salman Rushdie, Christopher Hitchens så ser man det. Men i Europa tror man snart som John le Carre at USA er blitt crazy. I varmen av demonstrasjonene vil denne overbevisningen øke, sammen med følelsen av makt. Men hva om de tar feil?
Et bilde viser Bush i bønn, med lukkede øyne, midt under en regjeringskonferanse. Jeg tror ikke man skal le av den overbevisningen.