I år er det 20 år siden daværende USA-president George W. Bush erklærte krig mot terror etter angrepet på Twin Towers i New York. Og skuer man tilbake og ser på virkningene av og fasiten for denne krigen, burde det å gå kaldt nedover ryggen på selv de mest innbitte forsvarere av USA og landets allierte i kampen mot arabiske diktatorer og islamsk terror. Land som Afghanistan, Irak, Syria, Libya, Somalia og Sudan er påført svære materielle tap og tap av menneskeliv i tall som beløper seg til hundretusener. Regimene i de aktuelle landene er preget av oppløsning, og krigen mot terror har sendt millioner av mennesker på flukt. Utbombede byområder i disse landene kan minne om Tysklands storbyer etter andre verdenskrig etter at de allierte hadde bombet landet så å si tilbake til steinalderen. Når man ser på resultatet, er det vanskelig å ikke fastslå at krigen mot terror har vært en katastrofe hvis fulle konsekvenser man ennå ikke ser omfanget av.

Til tross for henvisninger til terror, diktatoriske og farlige regimer og forsvar for demokratiske verdier framstår motivene for krigen mot terror som heller uklare. Da den amerikanske firestjernes-generalen  Wesley Clarke, kort tid etter det islamske angrepet på Twin Towers i New York 11. september 2001, snakket med en topp-figur i det amerikanske forsvarsdepartementet (Pentagon), fikk han vite at USA ville gå til krig mot Irak. På spørsmål fra Clarke om hvorfor, fikk han som svar at det visste vedkommende ikke. Clark fikk senere vite at USA planla i løpet av fem år å gå til krig mot sju land for å fjerne de sittende regimene der. Landene var Irak, Iran, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og Syria. Seks av disse landene har fått føle den amerikanske krigsmaskinen, mens det sjette og vanskeligste krigsmålet, Iran, har sluppet unna.

I forbindelse med «20-årsjubileet» for krigen mot terror vil det garantert komme ut en rekke bøker og analyser av bakgrunnen for og resultatene av disse krigene. Og det finnes allerede en bok på markedet, «Enough Already: Time to end the War on Terrorism», av journalisten Scott Heron. Ifølge anmeldere er boken den mest sviende dommen over amerikansk utenrikspolitikk som er skrevet til dags dato. Som svar på spørsmålet hva USA og den vanlige amerikaner har oppnådd med disse krigene, er svaret: «Bortsett fra tusenvis av døde amerikanske soldater og astronomiske krigskostnader, en påkrevd teknologisk utvikling av kunstige lemmer. slik som kunstige armer og bein».

Med sine kriger mot terror engasjerte USA seg ikke bare i krigshandlinger, men også i religiøse, kulturelle, økonomiske og politiske spørsmål og problemer som ble enda mer innfløkte enn de hadde vært før krigene ble satt i gang. USA havnet i situasjoner der tidligere allierte og «venner» ble fiender og tidligere fiender ble allierte og «venner». USA fikk for eksempel støtte fra afghanske/arabiske leiesoldater og terrorister i kampen mot det sittende afghanske regimet, for deretter å bekjempe sine tidligere «allierte». Amerikanerne støttet opprinnelig Saddam Hussein i Irak, for senere å gå til krig mot ham. De støttet i utgangspunktet Taliban, for senere å drive klappjakt på dem. De bekjempet al-Qaida i Irak, for så å støtte dem og så atter å bekjempe dem. Den samme ambivalente atferden og taktikken førte USA også mot diktatorene Muammar al-Gaddafi i Libya og Bashar al-Assad i Syria.

Krigen mot Irak som startet i 2003, ble av USA begrunnet med at landet hadde «weapons of mass destruction», noe som viste seg å være en politisk bløff iscenesatt av «haukene» Washington og Pentagon, dvs. den neokonservative gruppen i amerikansk politikk og samfunnsliv. Dette er ei gruppe som i stor grad har påvirket, om ikke styrt, amerikansk utenrikspolitikk de siste decenniene. En av disse neokonservative er Dick Cheney, som var visepresident (2001–2009) under G.W. Bush, men som også hadde vært forsvarsminister under George H.W. Bush (1989–1993). Sammen med sentrale neokonservative personer som Richard Perle fikk Cheney skaffet til veie såkalt alternativ etterretningsinformasjon som viste at Saddam Hussein og Irak satt på massedestruksjonsvåpen og at Hussein støttet opp om terrororganisasjonen al-Qaida. Denne informasjonen skulle vise seg å være falsk og uriktig. Et mye brukt, om ikke det mest brukte, argumentet disse folkene viste til offentlig for at USA skulle gå til krig, var såkalt humanitær intervensjon, dvs, at USA og Vesten skulle gå til krig mot diktatorer og farlige politiske ledere for å innføre/berge demokratiet og skåne folket i de respektive landene for overgrep og brudd på menneskerettighetene. Dette var og er et retorisk grep som står sentralt i den politiske mytologien til de politiske og kulturelle elitene i Vesten, og som utgjør selve kjernen i den ideologiske begrunnelsen for å gå til krig i dagens verden.

Det er skrevet en del om motivene for USAs krig mot terror. Angrepet mot Twin Towers blir selvsagt trukket fram, men ifølge general Wesley Clarke hadde USA planlagt krig mot sju land i Midtøsten allerede før dette angrepet. At USA ville sikre sin oljeforsyning fra land i Midtøsten, er en av selvfølgelighetene som et trukket fram som motiv og forklaring. Det samme gjelder mer generelle motiver som forsvar for USAs globale politiske og militære interesser, noe som i høyeste grad er reelt og som har fått USA til å fungere som verdenspoliti og som de vestlige demokratienes spydspiss og stormtropper i en uregjerlig verden.

Et forhold som sjelden trekkes fram, er staten Israel, som helt siden opprettelsen i 1948 har levd under trusselen om å bli likvidert av sin arabiske og muslimske naboer. Israel har lenge hatt militær kapasitet til å føre krig mot sine naboer på flere fronter, noe landet beviste i Seksdagers-krigen i 1967, men som lederskapet i landet ikke har tatt sjansen på å videreføre i ettertid, forståelig nok. Wesley Clark fikk i 2001 ikke svar på hvorfor USA skulle gå til krig mot Irak, men svaret kunne ha vært at USA gjorde det ikke bare på grunn ev egne interesser, men også på vegne av Israels interesser. Eller sagt på en mer direkte og primitiv måte: USA tok de krigene som Israel trolig måtte ha tatt på egen hånd om de ikke hadde hatt USA og Vesten som garantister for sin eksistens. At de innflytelsesrike neokonservative i USA har et nært forhold til og fungerer som en lobby i Washington for israelske interesser, er en kjent sak, og har uten tvil vært et svært viktig element i USAs Midtøsten-politikk. Og Israel har i alle sine år hatt behov for sikkerhetsgarantier fra USA.

Det er også på denne bakgrunnen at man må forstå tidligere president Donald Trumps initiativ for å bedre forholdene til Israel og nabolandene, slik som forslaget om fredsavtale mellom Israel og palestinerne og de avtalene som ble inngått mellom Israel og De forente arabiske emirater og Bahrein om å etablere normale forbindelser. Trump hadde allerede før sin inntreden som president innsett galskapen i de krigene USA har ført i Midtøsten, særlig krigen mot Irak. Han fikk i stand en fredsavtale med Taliban i Afghanistan (der krigen mot terror begynte) og ville trekke de amerikanske troppene ut av Afghanistan og Syria, men ble motarbeidet av det militære og politiske etablissementet i USA. Ikke bare stilte Trump seg skeptisk til USA globale intervensjonspolitikk, han ville avskaffe den. Han sa han ikke kunne skjønne hvorfor man måtte bruke amerikanske liv og dollar for å føre nytteløse kriger mot gjennomkorrupte regimer. I et intervju for et par år siden fortalte han om hvor hardt det var å være til stede når fly kom hjem med falne soldater fra USAs internasjonale slagmarker, om de pårørendes sorg og det meningsløse med å kaste bort amerikanske ungdommers liv på «humanitære intervensjoner» i det som han oppfatter som «shithole countries».

Et element man selvsagt ikke kan se bort fra i forsøket på å forklare bakgrunnen for USAs krig mot terror, er det militære og det militær-industrielle kompleks i USA og den innflytelsen disse aktørene har på de utenrikspolitiske beslutningene i Washington. I en artikkel i Foreign Affairs nylig ble det påpekt at militære tjenestemenn har skaffet seg mer innflytelsestyngde i de siste decenniene, på bekostning av den sivile ledelsen i det amerikanske utenriks- og forsvarsdepartementet.  Og selv Trump, med sin skepsis til militære intervensjoner, fylte flere viktige stillinger med folk fra Forsvaret. Han ansatte tidligere general James Mattis som forsvarsminister og tidligere general John Kelly som stabssjef i Det hvite hus, den militære offiseren H.R. McMaster som nasjonal sikkerhetsrådgiver og likeledes Michael Flynn, som var sikkerhetsrådgiver for Trump inntil FBI og Demokratene fikk ham sparket fra jobben etter å ha fabrikkert uriktige anklager mot ham.

Tendensen til å utnevne tidligere militære til viktige stillinger i den sivile administrasjonen er blitt fulgt opp av president Joe Biden, som har satt tidligere general Lloyd Austin på som forsvarsminister. Regelen om at en militær tjenestemann må ha vært ute av sin militære stilling i sju år før han kan ansettes i den amerikanske statsadministrasjonen, ble ikke fulgt verken for Mattis eller Austin. Det kan ha sammenheng med at de begge av sine respektive presidenter blir ansett som svært kapable og effektive, men det kan også ha noe å gjøre med det synet på militære personer som dominerer i USA. Militære personer blir ansett for å være mer moralsk høyverdige, ærlige og effektive enn folk med sivil bakgrunn. Men det er en påstand som burde ha fått noen kraftige skudd for baugen når man ser på følgene av USAs krig mot terror. De militære kan selvsagt ikke bære ansvaret for dette politiske bomskuddet og de ødeleggelsene som fulgte i krigens spor. Det var politikerne som drev fram denne krigen, en av USAs store fiaskoer i vår tid, en fiasko som blant annet dannet grunnlaget for en kraftig økning i strømmen av asylsøkere til Europa, en økning som er i ferd med å tvinge flere europeiske land i kne, og som i vår politisk korrekte tidsalder neppe kommer til å bli emne for bøker i forbindelse med det forestående 20-års«jubileet».