Don’t mess with Donald

Ett av Trumps viktigste satsingsområder har vært forsvaret. Ikke bare gjenreising materielt, men omsorg og hyllest til innsatsen som «servicemen» gjør. Det er ikke den veteranforening eller minnehøytid som ikke Trump har deltatt på, og det virker ikke utenpåklistret. Obama hadde aldri en slik «rapport» med menn og kvinner i uniform. Amerikanerne er desillusjonerte etter 19 år med krig i den muslimske verden. De spør: Hva fikk vi ut av det? Følelsen av at liv og lemmer ble ofret for ingenting er nærliggende. Med sitt slag mot Iran har Trump vist at det nytter: At USAs fiender er sårbare. At USA fortsatt kan gjøre en forskjell. Det er en styrking av patriotismen: Ofrene amerikanske kvinner og menn brakte var ikke forgjeves. Her fra Arlington kirkegården utenfor Washington med julepyntede gravstener. En president som kan legemliggjøre en stolt amerikansk tradisjon hvor amerikansk makt brukes riktig, har et stort fortrinn. Foto: Elizabeth Fraser/Zuma/Scanpix

Med ett slag viste Trump at han har evnen til å slå til på det rette tidspunkt og ikke nøler med å gå etter den øverste ledelsen. Det er et språk som blir enda bedre forstått i Midtøsten enn i Vesten.

Trump hadde ikke noe valg, hvis han ikke ønsket å bli en ny Obama. Obama ga ordre om å skåne Suleimani, selv om hans dødelige meritter var velkjent også da. En anslår at Suleimani er direkte ansvarlig for 600 drepte amerikanere bare i Irak. Men Obama satte fullføringen av atomavtale fremfor alt. Ingen fikk røre Suleimani.

Det Obama bommet på var det iranske regimets natur. Obama trodde at regimet var som alle andre autoritære regimer: Det kunne overtales hvis bare guleroten var stor nok. Pisken var det etter hvert ingen som tok alvorlig.

Kall gjerne dette for appeasement-politikk, for den bærer sterke fellestrekk med politikken i mellomkrigstiden, både overfor Sovjetunionen, fascismen og nazismen. Også den gang trodde man på dialog. Men kullsviertro uten evne til realitetssjekk blir en selvmordsseilas. Derfor vekker Trump slikt raseri blant peaceniks, slik Churchill gjorde det på 30-tallet.

NRKs Sigurd Falkenberg Mikkelsen sa for bare kort tid siden at Iran er et demokrati, ikke perfekt, men et demokrati. Han viste til at de har valg. Men med en slik definisjon er det knapt noe land som ikke er demokratisk.

Det Mikkelsen gjorde var å opprettholde en lang tradisjon i statskanalen: Å snakke pent om Vestens – særlig USAs – fiender.

NRKs holdning til USA og Israel er ikke så veldig fjernt fra Irans som omtaler dem som: Store Satan og Lille Satan. Det er ikke vanskelig å dokumentere en systematisk partiskhet i NRKs dekning og for å gjenta: Det hat korrespondenter som Lars Sigurd Sunnanå og Odd Karsten Tveit spydde utav seg gjennom TV-ruta, er nå overført på USAs president, med den forskjell at han representerer en reell trussel mot deres hegemoni. Derfor kjører propagandaen 24/7. Norske medier befinner seg i et parallelt univers.

Statsminister Erna Solberg nevnte i nyttårstalen at hun hadde hilst på norske soldater i Irak. Hun koblet det til å gi barn anledning til å gå på skole. Ikke noe om at vi ikke hadde vært noe uten de store vingene til den amerikanske ørn. («I Syria har nesten en generasjon barn mistet muligheten til å gå på skole. Norge vil fremover gjøre mer for barns skolegang i konfliktområder. I høst møtte jeg norske soldater i Irak. Noen uker senere måtte de ta dekning i leiren på grunn av rakettangrep. Det er en påminnelse om den risiko som norske soldater og hjelpearbeidere i utlandet tar. For å skape en bedre verden. For at alle barn skal kunne gå på skolen.»)

Norske ører liker ikke å høre om hva slags «venner» de omgås. Sidsel Wold fremhever hvor moderat utenriksminister Mohammad Javad Zarif er, sammen med president Rouhani forsøker de å stagge hardlinerne.

Teorien underbygges ikke. Å spille good cop/bad cop er et gammelt trick som også autoritære regimer benytter seg av. Det finnes få tegn på at Zarif er moderat.

Ingen får utfordre Den Øverste Leder og hans politikk i Iran. Og Ali Khamenei er en hardliner.

–Suleimani er vår leder

Under vinduene til den amerikanske ambassaden i Bagdad hadde mobben skrevet: «Hilsen fra vår store leder general Suleimani».

USAs forsvarsminister Mark Esper sa torsdag at de hadde etterretning som sa at Iran planla nye angrep på amerikanske mål i Midtøsten, bl.a. mot diplomater.

Iran har det siste året økt provokasjonene mot USA, med magnetminer mot tankere i Persiabukta, nedskyting av en amerikansk drone, rakettangrep mot amerikanske baser i Irak i flere omganger, og nå sist med dødelig utgang. Den Øverste Leder, Ali Khamenei, hånet USA etter ambassadestormingen: – Se hvor sårbare og svake dere er.

Budskapet var ikke til å misforstå: – Det kommer mer.

En iransk universitetsprofessor sa til BBC Newshour at de 750 soldatene som var sendt til Kuwait og de 100 som forsterket ambassaden bare ville gjøre omkostningene enda større for USA.

Iran opererer med det gamle kartet der USA alltid kvier seg for å svare, slik at de alltid kommer på etterskudd. Obama laget uttrykket «leading from behind» om USAs rolle i Libya-bombingen.

En supermakt kan aldri lede bakfra. Med en suveren sans for timing slo Trump til og drepte general Suleimani på flyplassen i Bagdad.

USA viste at det kan ta ut enhver fiende hvor det vil, når det vil.

Den som lever ved sverd…

Suleimani ble ansett for å være en av Midtøstens viktigste og mektigste personer. Al-Quds-brigaden har styrt Irans utenlandsengasjement, dvs krigene i Syria, Jemen, Gaza og Libanon. Men en general har lett for å bli vant til krig og tro at alt kan ordnes med skarpe våpen.

Da irakerne gikk til opprør, overtok Suleimani også ledelsen der. Han hentet inn skarpskyttere fra andre kriger og lot dem henrette demonstranter.

Ingen aner hvor mange som er drept, men antall sårede går opp i mange tusen.

Samme taktikk brukte Revolusjonsgarden og Den øverste leder da iranerne eksploderte over en plutselig prisøkning på 50 prosent på drivstoff.

Basij-militsen ble sluppet løs, en paramilitær organisasjon, akkurat som militsene i Irak. Disse får lov å gi utløp for sin aggresjon og sadisme mot vanlige mennesker.

En anslår at minst 1.500 er drept.

NRK er på feil side – igjen

NRK og Sidsel Wold snakker som om general Suleimani og Revolusjonsgarden representerer Iran. Faktum er at de er forhatt. Som Wold selv kom til å si: – De er en stat i staten.

Det gjelder Kina, det gjelder Iran: I politistater blir de som kontrollerer sikkerhet og overvåking en stat i staten og de benytter anledningen til å berike seg.

Det som virkelig er skummelt er at USA under Obama utviklet seg i samme retning: Ikke-valgte byråkrater, Demokratens ledelse og mediene bestemte at Donald J. Trump ikke skulle bli president, og da de ikke lyktes, at han skulle avsettes.

Dette er de samme kreftene som strakte ut hånden til den islamske verden på en måte som ignorerte truslene.

CIA-sjef John Brennan stemte på kommunistpartiets kandidat ved presidentvalget i 1976. Når han snakker til en muslimsk forsamling snakker han som om han er en av dem. Han snakker også om «al-Quds», ikke Jerusalem. Forsamlingen forstår hva dette betyr: Han er på deres side.

Han orkestrerte sammensvergelsen mot Trump.

Jerusalem

Nå er det en annen president som sier Jerusalem, ikke al-Quds, og som har flyttet ambassaden til Israels hovedstad.

Iran er et antisemittisk regime. Dette er et av de trekk som Obama ikke ville eller kunne forstå. I et intervju med Jeffrey Goldberg for the Atlantic avslørte Goldberg at Obama ikke forsto at nazistene drepte jøder selv om det gikk ut over deres egen krigsinnsats. Forstår du at Iran har noe av det samme forhold til jøder – det er helt irrasjonelt og skader dem selv? spurte Goldberg. Obama forsto ikke spørsmålet.

Israelere forstår selvsagt hva truslene fra Iran betød. Derfor kunne de aldri tillate at Iran fikk atomvåpen. Med Obama ville de fått det.

Nå er det game over med Trump.

Det Trump har gjort er i virkeligheten et stykke avskrekking: Teheran forstår at Trump ikke bløffer. Hvis de truer USAs strategiske interesser vil USA slå til.

Ayatollahene kan skrinlegge sine drømmer om å dominere Midtøsten og utradere Israel.

Dette er derfor en stor dag for demokratiene og frihetselskende mennesker.

Også demokratier har rett til å forsvare seg.