Kommentar

Demonstrasjonene mot den amerikanske ambassaden i Bagdad på nyttårsaften var i realiteten et angrep på USA, regissert av Iran. USA slo tilbake. Iran planlegger neste trekk, men det er det også mange fortvilede og sinte irakere som gjør. Iran kan ha gjort opp regning uten vert. Foto: MURTAJA LATEEF/EPA/NTB Scanpix

Iraks fungerende statsminister Adel Abdul-Mahdi fikk svar på tiltale da han fredag ringte USAs utenriksminister Mike Pompeo for å be om amerikansk troppeuttrekning: – Glem det! sa Pompeo, om enn en smule mer diplomatisk.

«At this time, any delegation sent to Iraq would be dedicated to discussing how to best recommit to our strategic partnership — not to discuss troop withdrawal, but our right, appropriate force posture in the Middle East.»

– På dette tidspunktet ville enhver delegasjon som ble sendt til Irak, være dedikert til å diskutere hvordan vi best kan gjeninnføre vårt strategiske partnerskap – ikke for å diskutere tilbaketrekning av tropper, men vår rette, passende styrkestilling i Midtøsten. Morgan Ortagus, talskvinne for det amerikanske utenriksdepartementet. (Politico)

Mange medier, så vel ute som hjemme, ser ut til helt å ha glemt demonstrasjonene som har rystet Irak de siste tre månedene. Likeledes ser de ut til også å ha glemt at demonstrasjonene ble mer og mer Iran-fiendtlige etter hvert som Iran, ved sin storvesir, general Qasim Soleimani, og hans håndplukkede menn fra Irans revolusjonsgarde og de iransk-støttede folkemilitsene, Hashd ash-Sha’abi, drepte og såret flere tusen av dem.

Maktkamp i Irak

Iran, og ikke minst den irakiske regjeringen, var på vikende front. Ovenfor nevnte statsminister Adel Abdul-Mahdi leverte inn sin avskjedssøknad (og er således kun en ‘lame duck’/fungerende statsminister). USA forholdt seg rolig, til tross for stadig flere «mystiske» rakettangrep mot amerikanske baser i Irak.

Nærmere jul 2019 hadde Trump, og kanskje også NATO, fått nok. USAs slo til med et gjengjeldelsesangrep mot Kata’ib Hizbollah-militsen, som i måneder hadde angrepet baser der amerikanske og blant annet norske styrker holdt til, etter invitasjon fra irakiske myndigheter.

Minst 25 ble drept i de amerikanske angrepene, og som nevnt her på document.no, var dette åpenbart et iransk-regissert forsøk på å lokke USA ut på dypt vann.

I fella?

Mange ville ha det til at USA her hadde begått en stor feil. Krigsfaren økte.

Forståsegpåerne så ut til å få rett da Iran på fjorårets siste dag kom med sitt neste trekk. Omtrent da amerikanerne gjorde seg klare til å sette kalkunen i ovnen, åpnet de amerikansk-, norsk- og iransk-trenede sikkerhetsstyrkene utenfor The Green Zone (den grønne sonen) i Bagdad portene inn til området der den amerikanske ambassaden og de irakiske regjeringskontorer ligger. Resepsjonen ble satt i brann, og alle fryktet vi den uunngåelige krigen.

At flertallet av brannstifterne var betalte og/eller hjernevaskede leiesoldater for regimet i Iran, så de fleste ut til å ha glemt.

I fella igjen?

Det tok tre dager, så kom neste trekk. Det var hvit som var i trekket. Den sorte kongen, Midtøstens mektigste mann, Revolusjonsgardens sjef, Qasim Soleimani, kom i sitt private jetfly til Bagdad lufthavn, der han ble møtt av lederne for Kata’ib Hizbollah og andre bønder i hans krets.

Unnskyld, men hvor selvsikker går det an å bli? Denne flyplassen har jo blitt gjenoppbygd av amerikanerne, jeg kjenner selv mannen som i to år administrerte den, og jeg har selv kjørt «Bomb Alley», hovedveien fra flyplassen og inn til Bagdad. I en tid hvor storpolitikkens svar på Stockfish og andre supercomputere i brettspillets verden, De fem øyne, med NSA og GHCQ i spissen – teknisk sett – var motstanderne fullstendig overlegne, presterer altså det sorte tårnet (Soleimani) å sette seg inn i en liten minibuss, rett foran sin verste fiende.

Wham-bam-bam, og bare Soleimanis hånd var tilbake. Livløs. I Bagdad jublet demonstrantene over at slakteren for og fra det iranske presteskapet i Teheran og Qum var blitt eliminert. Jubelen ble fort glemt, om den i det hele tatt ble nevnt.

Glemselens slør eller inkompetanse?

Etter Soleimanis dramatiske utgang endret spillet karakter, slik det ofte gjør når for eksempel verdensmester Magnus Carlsen – på nærmest magisk vis – plukker motstanderens tårn av brettet.

Like fullt fortsatte norske medier (og internasjonale) å eksellere i dramatiske kvasi-analyser der terror-generalen Soleimani ble rost opp i skyene som statsmann, samtidig som idiotforklaringen av USAs president, Donald J. Trump, ble skrudd opp enda et hakk.

Mediene er ikke som sjakk-kommentatorer flest.

Ikke kan de noe om åpningsteori, ikke kan de sin historie, og når de så på toppen av alt «glemmer» å rapportere om at det var under halvparten (stort sett bare de Iran-vennlige) av den irakiske nasjonalforsamlingens medlemmer som stemte for resolusjonen om at USA måtte trekke sine styrker ut av Irak, og at Iraks statsminister egentlig har gått av – ja, da burde de kanskje heller tie stille.

Eller de kunne ta seg en tur til Tahrir-plassen i Bagdad for å se at demonstrantene er tilbake. Selvsagt liker ikke alle de unge irakiske demonstrantene USAs eliminering av Soleimani, men like selvsagt liker de heller ikke at deres korrupte ledere går den regionale statsmakten Iran til hånde. De vil ha et Irak fritt for korrupsjon og utenlandsk innblanding. Dit er det en lang vei, men håpet lever.

Her er bilder fra Bagdad fredag ettermiddag. Jeg tror ikke dere finner disse bildene i så mange andre norske medier.

Document er ingen vanlig nyhetskanal. Vi forsøker å gi våre lesere ny innsikt i saker der andre medier dessverre har en tendens til å jage eller løpe i flokk. Vi står utenfor «den gode flokken», vi mottar ingen pressestøtte, vi har ingen rike onkler og setter derfor stor pris på at stadig flere av våre lesere verdsetter vår uavhengighet.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: